Det lykkelige Kurdistan  

Av Jan Hårstad  

Kurderne holder seg med gode blogger på engelsk; hawarnews/com, kurdistan24.net og rudaw.net.

Når jeg ofte tar meg inn på disse bloggene er det som møtet med den «fantastiske litteraturen» som sjangeren ble kalt i Latin-Amerika ledet av Borges. Det er underholdene og fantastisk.

Da jeg var ung var jeg medlem av vennskapsamband med kurderne og fremførte kurdiske dikt på norsk for store forsamlinger i Folkets Hus, Oslo. Det angrer jeg ikke på. Interessante erfaringer. Og jeg leste meg opp på kurdisk historie som i stort handler om å bli bedratt og lurt av det imperialistiske Europa helt fra første verdenskrig av. Gang på gang. Og faktisk utsatt for massakre igjen under første USAs Irak-krig da de nok engang ble forrådt av USA.

I et globalt perspektiv framsto da kurdiske PKK som en av mange rambukker mot verdensimperialismen og en smykket seg delvis med maoistisk retorikk. 

Nå er ikke dette tidspunktet for å skrive nitidig om hva som skjedde med PKK, men følgende skjedde: USA hadde så omfattende tap i krigen i Irak at de forsto at de måtte legge om kursen. Det skjedde omkring 2018 hvor Nato-statene Nederland, USA, England og Tyskland stormet inn i kurdisk politikk med våpen og penger. Og prosjektet gikk ut på at de kurdiske peshmerga-militsene som var fordelt på minst tre partier: PKK-KDP og PUK ved hjelp av Nato-offiserer skulle bygge en regulær KURDISK HÆR.

Og det groteske er da at kurderlederne jublet over å motta Nato-generaler fra alle land og andre viktige personer fra Vesten hver uke i årevis og framstilte dette som en lysning i tunellen. Denne gang skal nok ikke Kurderne bli forrådt. Leve USA/Nato Kurdistan!

Mr. Kurdistan i Norge, Erling Folkvord, har da i årevis skrevet artikler om vilken genial taktikk Kurderne hadde slått seg på. Og det holder han på med fremdeles i Klassekampen og hvorfor dette i det hele tatt kommer på trykk er fordi avisa ser meget positivt på Nato. Det skal jo redde Norge når Russland angriper oss.

Siste fabelhistorie fra Folkvord i dag 23 mars er denne: «Da IS var nedkjempa, var den taktiske militære alliansen mellom SDF og USA slutt.»

Alt er bare tullball i denne setningen. IS har fremdeles anseelige mengder terrorister i de enorme syriske ørkenområdene i nordøstre Syria. Jevnlig lykkes de med bakhold mot styrker de ikke liker, så som Syrian Arab Army.

Dette demokratiske SDF er en frontorganisasjon for kurdiske PKK eller YPG som de heter i Syria. Det viktigste de holder på med nå er sammen med USA-Nato å plyndre syrisk olje og skal vi tro den syriske oljeministeren stjeler de 90% av syrisk olje samt tar seg til rette i folkerettslig syrisk territorium. Det er knapt mulig å tenke seg et tettere samarbeid med USA for totalødeleggelse av Syria.

For det som da må skje er at Iran må sende oljetankere på langtur oppover gjennom Suez-kanalen som igjen blir beskutt av israelske undervannsbåter. Wall Street Journal har redegjort grundig for dette.

Plyndringen av det lutfattige og utbombede Syrias olje er krig med andre midler og det er et kurdisk-amerikansk prosjekt.

Rivaler som Tyrkia og Iran er så gnistrende forbanna på alliansen kurderne har utviklet med USA og Nato slik at deres utenriksministre, Casvusoglv og Zarif, møttes til møte i Istanmbul fredag 19. mars for å klekke ut planer for hvordan de skulle stoppe Natos nye bakkehær, særskilt PKK/YPG som styrer SDF.

Og Syria har jo intet annet ønske enn å fordrive tyvene fra sine oljekilder da de trenger hvert fat olje selv.

Siden dette er et mektig Nato-prosjekt er sannelig ikke dette lett.

Og Folkvord – som åpenbart har lesevanskeligheter – kan fantasere videre i Klassekampens ånd.