POSTED IN Virkelighetsforståelse

Det er her det viktigste nå skjer:

Brennpunkt Asia.

0

SANKSJONER, ILDÅPNING OG POLITISKE SIGNALER

Av pensjonert oberstløytnant Einar Magnus Ødegård

Det republikanske parti i USA dannet i 2020 ‘Task Force China’, som består av femten partimedlemmer i House of Representatives. Arbeidsgrunnlaget til de femten representantene var fra partiledelsen at Kina er en økonomisk og militær trussel mot USA. Gruppen har deretter utarbeidet en liste på ett hundre og tretti sju punkter som skal styre amerikansk virksomhet for å motstå ‘den økende trussel fra Kina’. Arbeidsområdene er politiske, økonomiske, militære og om informasjon.

At Kina kalles en økonomisk trussel mot USA bygger på store underskudd i handelsbalansen med denne ‘fienden’. USAs manglende evne til å konkurrere på verdens handelsmarked kan ikke kalles ‘trussel’, og er ren løgn. 

Kinas militære virksomhet har ene og alene som hensikt å forsvare landet og kinesiske interesser mot utenlandsk aggresjon. Et bevis er at krigsmarinen mest består av patruljefartøyer og korvetter avhengig av forsyninger fra landstasjoner.

Kina har historisk alltid vært en stormakt på alle områder, også militært.

Motsetningen er USAs Stillehavsflåte med hovedbase på Hawai, bestående av store fartøyer som blir fulgt av tankskip, forsynings-, verksted- og hospitalskip. Flåten utgjør en trussel mot alle land ved Stillehavet.
    

Det er slik ikke grunnlag for USA å erklære Kina som ‘fiende’, som følgelig medfører at hva som ‘Task Force China’ kommer frem til er feil.  

I tråd med hva politikerne i ‘Task Force China’ mener, startet allerede i august 2020 de amerikanske utenriks- og forsvarsministrene arbeid med å danne en asiatisk allianse mot Kina, fra Australia til Sør-Korea og India. Bare Australia signaliserer støtte til en slik ‘Asiatisk NATO-organisasjon’, de øvrige land synes å ha særinteresser overfor Kina som bestemmer deres utenriks- og militærpolitikk.  

Demokratene var før presidentskiftet i USA negative til hva republikanernes arbeidsgruppe mener. Hvordan de stiller seg under president Bidens styre gjenstår å se.       

Umiddelbart etter at Joe Biden den 20. januar ble sverget inn som president i USA, kunngjorde Kina at sanksjoner er ilagt tjueåtte personer som gjorde tjeneste i den tidligereTrump-administrasjonen. De fremste av dem er tidligere utenriksminister Pompeo, handelsminister Navarro og sikkerhetsrådgiver O’Brien. Nyheten ble fort spredd verden over.

Michael Richard «Mike» Pompeo er en amerikansk politiker som har vært USAs utenriksminister siden 26. april 2018. Han var direktør i Central Intelligence Agency fra 23. januar 2017 til 26. april 2018. (Wikipedia) Nå utsettes han og hans familie for kinesiske sanksjoner.

President Bidens umiddelbare reaksjon var ifølge Micosoft News: ‘Sanctions against US Official are cynical and unnecessary’.

Global Times som blir ansett som Beijingregjeringens presseorgan, hadde tjueandre januar en lederartikkel om sanksjonene mot amerikanerne, med forklaring på hvordan de virker på de sanksjonerte, nære familiemedlemmer og deres økonomiske virksomhet i Kina. Modellen er muligens det amerikanske sanksjonsregimet, som i den kinesiske utgaven kan synes utvidet til å ramme flere omkring de sanksjonerte. Partiavisen konkluderer: ‘President Biden trenger visdom for å unngå Pompeos felle’. Klarere kan neppe advarselen bli uttrykt.  

Den tjuetredje januar står i Global Times en lederartikkel om hensikten med sanksjonene mot de tidligere amerikanske statstjenestemennene: I tjenestestillingene utførte de alle fiendtligheter mot Kina, som har bidratt til å ødelegge det gode forhold mellom de to statene.

For at president Bidens administrasjon skal unngå å skade forholdet mellom USA og Kina, er sanksjonene å betrakte som styringssignaler.

Hong Kong var en britisk koloni stjålet fra Kina.

 Opptøyene mot styret i Hong Kong er av USA blitt oppmuntret, deriblant ved at en opprørsleder fikk stor presse- og TV-dekning under sitt besøk i Washington. 

Bekvemmelig utelatt i den amerikanske kritikken mot at strengere lover om indre sikkerhet i Hong Kong er blitt vedtatt, er at både Hong Kong og Macau etter kolonitiden for henholdsvis Storbritannia og Portugal bare har en midlertidig stilling som ‘Ett land-to systemer’. I 2047 vil de to byenes delvis frie stilling bli opphevet, til å bli styrt som enhver annen kinesisk by.

Trumpregimets siste angrep mot Kina kom uken før presidentskiftet. Da ble all bomull produsert i Xinjiang pålagt sanksjoner mot import til USA, på grunn av beskyldninger om at tvangsarbeidere er blitt brukt i produksjonen. Sanksjonene gjelder også tredjelands produkter som inneholder bomull dyrket i Xinjiang som er Kinas største bomullsprodusent.

Sanksjonen rammer slik produkter fra tekstilindustri i Kina og fra de land i Sør-Østasia som lager salgsprodukter med kinesisk bomull.

Et tankekors er hvilke enorme anstrengelser amerikansk etterretningstjeneste må ha lagt i arbeidet med å kartlegge det kinesiske samfunn, fra bomullsåkrene til handelsbedrifter og produsenter hvis da de amerikanske påstander er riktige. Uten en nøyaktig angivelse av hvor og hvordan produksjon, handel og anvendelse av kinesisk produsert bomull forgår, vil en slik målrettet sanksjonskrig mot Kina ikke være mulig. 

Menigmann har ingen mulighet til å vurdere sannheten i det amerikanske etterretningsarbeidet, det kan inneholde usannheter. Agentrapporter og satellittbilder er ikke alltid å stole på, og kan av vedkommende etterretningstjeneste være både overdrevet og direkte feil.  

I Global Times 23. januar ble en tale av president Xi referert: Kinas største trussel er korrupsjon. Begrepet kan omfatte mer enn ulovlige økonomiske transaksjoner. Er utrenskinger forestående?  

Morgenen 23. januar stod på Microsoft News en uanselig liten notis: Den kinesiske kystvakt skal etter ordre fra Beijing beskyte fartøyer som uten tillatelse krysser kinesisk territorialgrense. Senere på dagen fortalte en rulletekst på Channel News Asia fra Singapore, at ild skulle åpnes dersom advarsel mot å krysse sjøgrensen ikke var blitt fulgt.

Innenfor sin ‘Nine-dash-line’ som danner Kinas endelige havrettskrav i Sør-Kinahavet, er sju grupper med holmer blitt fylt på masse til å bli øyer. Der er nå rullebane, taxebaner og bygninger for en komplett flystasjon, og dypvannshavn. 4. januar i år landet et av Kinas største transportfly av typen Y-20 på Fiery Cross Reef-basen som er i Spratlyområdet.

På Paraceløyene ble i 1972 en Sør-Vietnamesisk garnison nedkjempet av en kinesisk landgangsstyrke. Der har Kina stående en garnison, med havn og bygninger for flystasjon. 

   Omkring Paraceløyene og de sju basene har Kina erklært tolv sjømil territorialgrense, som gjentagne ganger er brutt av fiskefartøyer fra flere land. 

Mot advarsel over radio og umiskjennelig optisk signalering fra den kinesiske kystvakt, har US Navy har gjentagne ganger seilt missilbevæpnede destroyere innenfor de kinesiske sjøgrensene som hva de kaller ‘Freedom of Navigation’: USA aksepterer ikke de kinesiske harde bevis på at øyer finnes, og at sjøgrenser er blitt definert og formidlet slik internasjonal overenskomst bestemmer. Verd å merke seg er at USA ikke har undertegnet den internasjonale avtale om sjørett, noe Kina har gjort.    

Et åpent spørsmål har lenge vært hvordan Kina vil reagere på de amerikanske provokasjonene i Sør-Kinahavet. Svar er nå blitt gitt med adresse til president Biden og hans administrasjon. 



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 388 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Kampen om reklameinntektene:

Australia vil skattlegge de digitale mediegigantene.

Previous Post

Ønsketenkning er en øvelse uten effekt:

«Gjenfødelse av demokratiet i USA?»

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.