POSTED IN NATO, Ukraina, USA

Det bekreftes av stadig flere stemmer i vest:

Et ukrainsk nederlag er et nederlag for Nato.

4 kommentarer

Bidens eksistensielle angst i Ukraina

Av Bhadrakumar -10. januar 2023

Konsensusen mellom de to partiene innenfor Beltway om at USA er den ‘uunnværlige’ verdensmakten, tilskrives vanligvis neocons som har vært drivkraften for USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk i påfølgende administrasjoner siden 1970-tallet. (Beltway er ringveien rundt Washington, begrep som viser til makteliten i byen, o.a.)

Av M. K. Bhadrakumar.

En kronikk i Washington Post på lørdag 7. januar 2023 med tittelen Time is not on Ukraines side, signert tidligere utenriksminister Condoleezza Rice i George W. Bush’s’ presidentperiode og tidligere forsvarsminister Robert Gates (som tjenestegjorde under både Bush og Barack Obama), fremhever dette paradigme. (Se et sammendrag av artikkelen her, o.a.)

Rice and Gates er robuste kalde krigere som er entusiastiske over NATOs krig mot Russland. Men deres ønske er at president Biden bør trappe opp «dramatisk» i Ukraina. 

Kronikken vender tilbake til de to verdenskrigene som markerte USAs oppstigning som verdensmakt og advarer om at den USA-ledede ‘regelbaserte orden’ siden 1990 – kodeord for USAs globale hegemoni – er i fare hvis Biden mislykkes i Ukraina. 

Rice og Gates erkjenner indirekte at Russland er på vinnersporet, i motsetning til den vestlige triumffortellingen så langt. Tydeligvis er de nervøse overfor den forventede kommende russiske offensiven. 

På samme måte er teksten typisk for amerikansk politikk. Den langvarige kampen som måtte til for å velge speaker i Representantenes hus og dens dramatiske oppløsning i en knokkelkamp blant republikanere varsler en dysfunksjonell kongress mellom nå og 2024-valget. 

Kevin McCarthy, som hadde tidligere president Donald Trumps støtte, vant til slutt, men bare etter å ha gitt en rekke innrømmelser til den populistiske fløyen av GOP, noe som har svekket hans autoritet. AP rapporterte:

«Anklager ble slynget ut, skarpe ord ble utvekslet og vold ble tilsynelatende bare såvidt avverget … Det var slutten på en bitter strid som hadde demonstrert både styrken og skjørheten til det amerikanske demokratiet.»

En høytstående Kreml-politiker har allerede kommentert det. McCarthy kom selv i sin uttalelse etter valget som ny speaker i Representantenes hus, med en liste over sin prioritering av en sterk økonomi, motvirking av ulovlig innvandring over den meksikanske grensen og konkurransen med Kina, men unnlot enhver henvisning til situasjonen i Ukraina eller det å skaffe midler til Kiev. 

Faktisk hadde han allerede i november sagt at republikanerne i huset ville komme til stå imot ubegrenset og uberettiget økonomisk støtte til Ukraina. 

Nå nekter Rice og Gates å marsjere i gåsegang med Trump. Men selv om hans rolle er redusert, er Trump fortsatt en aktiv aktør, en massiv tilstedeværelse, han utøver betydelig kontroll og er den klart sterkeste stemmen i det republikanske partiet. Det som definerer republikanerne i dag er utvilsomt Trump. Derfor kommer hans støtte til McCarthy til å få sine konsekvenser.

Biden forstår det. Det er ikke utenkelig at kronikken til Rice-Gates ble mislikt av Det hvite hus og det amerikanske sikkerhetsetablissementet og den ble utvilsomt skrevet av neocons. Kronikken dukket opp dagen etter den felles uttalelsen 5. januar fra Biden og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz som understreket deres «urokkelige solidaritet» med Ukraina. 

Under enormt press fra Biden, ga Tyskland og Frankrike etter i forrige uke og gikk med på å forsyne Ukraina med kampvogner for infanteri. Scholz sa seg også enig i at Tyskland skal levere et ekstra Patriot-luftvernbatteri til Ukraina. (En topp SPD-politiker i Berlin har siden gitt uttrykk for forbehold.) 

Samme dag som meldingen dukket opp, arrangerte Pentagon, uvanlig for en lørdag, en pressebriefing av Laura Cooper, assisterende viseforsvarsminister for internasjonale sikkerhet for Russland, Ukraina og Eurasia. Cooper uttalte eksplisitt at krigen i Ukraina truer USAs globale posisjon: 

«Fra et overordnet strategisk perspektiv er det vanskelig å understreke tydelig nok de ødeleggende konsekvensene det ville få hvis Putin skulle lykkes med å nå målet om å overta Ukraina. Dette ville omskrive internasjonale grenser på en måte som vi ikke har sett siden andre verdenskrig. Og vår evne til å reversere disse gevinstene og til å støtte og stå ved suvereniteten til en nasjon, er noe som gir gjenklang ikke bare i Europa, men over hele verden.» 

Katten er endelig ute av sekken – USA kjemper i Ukraina for å bevare sitt globale hegemoni. Tilfeldighet eller ikke, i et oppsiktsvekkende intervju i Kiev, røpet også den ukrainske forsvarsministeren Oleksii Reznikov i helgen at Kiev bevisst har latt seg bruke av NATO i blokkens større konflikt med Moskva! https://steigan.no/2023/01/ukrainas-forsvarsminister-vi-forer-natos-krig-vart-blod-natos-vapen/embed/#?secret=N2DbEt7VRr#?secret=0b023hNaKO

For å sitere ham:

«På NATO-toppmøtet i Madrid (i juni 2022) ble det klart slått fast at i det kommende tiåret ville hovedtrusselen mot alliansen være den russiske føderasjonen. I dag eliminerer Ukraina denne trusselen. Vi utfører NATOs oppdrag i dag. De ofrer ikke sitt blod. Det gjør vi. Det er derfor de må forsyne oss med våpen.» 

Reznikov, en tidligere sovjetisk hæroffiser, hevdet at han personlig mottok gratulasjonskort og tekstmeldinger fra vestlige forsvarsministre om dette. Innsatsen kunne ikke vært høyere, og Reznikov hevdet også at Ukrainas NATO-medlemskap er en avgjort sak.

Og allerede på lørdag kunngjorde Pentagon på vegne av Biden-administrasjonen dens største enkeltstående støttepakke for Ukraina så langt siden presidentvalget. Tydeligvis trekker Biden-administrasjonen ut alle pluggene. Nok et møte i FNs sikkerhetsråd er berammet til 13. januar.

Men Putin har gjort det klart at «Russland er åpent for en seriøs dialog – under forutsetning av at myndighetene i Kiev møter de klare kravene som gjentatte ganger har blitt fremsatt, og anerkjenner de nye territoriale realitetene.»

Når det gjelder krigen, er meldingen fra Donbass ekstremt bekymringsfull. Soledar er i russiske hender , og Wagner-krigerne strammer løkken rundt Bakhmut, et strategisk kommunikasjonsknutepunkt og krumtapp for ukrainske styrker i Donbass. 

På den annen side og mot forventning, er Moskva uforstyrret over sporadiske teatralske ukrainske droneangrep inne i Russland. Den russiske opinionen støtter Putin fullt ut.

Sjefen for de russiske styrkene, general Sergej Surovikin har prioritert befestning av den såkalte ‘kontaktlinjen’, som har vist seg effektiv mot ukrainske motangrep.

Pentagon er usikker på Surovikins fremtidige strategi. Fra det de vet om hans slående suksess med å kaste ut NATO-offiserer fra Aleppo i Syria i 2016, er beleiring og utmattelseskrig Surovikins sterke side. Men man vet aldri. En jevn russisk oppbygging i Hviterussland er i gang. S-400- og Iskander-missilsystemene er utplassert der.  Et NATO (polsk) angrep på Hviterussland er ikke lenger realistisk.

Den 4. januar hilste Putin det nye året med den formidable fregatten Admiral Gorshkov  som bar «banebrytende Zircon hypersoniske missilsystem, som ikke har noen like internasjonalt», og tok fatt på «et langdistanse marineoppdrag over Atlanterhavet og Det indiske hav, samt Middelhavet.»

En uke tidligere sluttet den sjette rakettbærende strategiske atomdrevne ubåten av Borei-A-klassen, Generalissimus Suvorov, seg til den russiske marinen. Slike ubåter er i stand til å frakte 16 interkontinentale ballistiske missiler av typen Bulava. 

Krigståken tetner seg omkring Russlands intensjoner. Rice og Gates har advart om at tiden jobber til fordel for Russland:

«Ukrainas militære kapasitet og økonomi er nå nesten utelukkende avhengig av livliner fra Vesten – først og fremst USA. I fravær av nok et stort ukrainsk gjennombrudd og suksess mot russiske styrker, vil vestlig press på Ukraina for å forhandle en våpenhvile vokse etter hvert som måneder går med militær stillstand. Under nåværende omstendigheter vil enhver fremforhandlet våpenhvile stille russiske styrker i en sterk posisjon.» 

Dette er en brutalt ærlig vurdering. Bidens samtale med Scholz på fredag ​​viser også den angsten som plager ham. Med fragmenteringen av den politiske klassen i Amerika, har Biden dårlig råd til sprekker i alliansens enhet også. Merkelig nok var dette også hovedinnholdet i en artikkel for fjorten dager siden av en topp russisk forståsegpåer Andrey Kortunov som skrev i det kinesiske kommunistpartiets dagsavis Global Times under tittelen USAs hjemlige problemer kunne presse Ukraina over på sidelinjen i amerikansk offentlig diskurs

Kortunov skrev:

«Når man legger følelsene til side, må man akseptere at konflikten allerede har blitt eksistensiell ikke bare for Ukraina og Russland, men også for USA: Biden-administrasjonen kan ikke akseptere et nederlag i Ukraina uten å møte store negative implikasjoner for USA stilling over hele verden.»

Kortunov skrev dette nesten fjorten dager før Rice og Gates begynte å få den samme metafysiske åpenbaringen. Men neocons er ennå ikke forberedt på å akseptere det valget som faktisk stirrer mot dem – Biden som svømmer sammen med Putin mot en multipolar verdensorden, eller selv synker i det urolige vannet.

Innlegget er hentet fra Steigan.no



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 752 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

4 kommentarer. Leave new

  • Ikke bare NATO`s nederlag. Ukrainas også. Et stort land som Ukraina med 40 millioner mennesker med 8 år på å forberede seg, bør skamme seg. De hadde fri flyt av våpen og utstyr fra vest. Det russiske angrepet med ca. 200.000 vernepliktige burde vært stanset og knust. Men det skjedde ikke. Hvorfor? Fordi storkapital, globalister og korrupte politikere ville bruke landet som kvern som malte i filler materiell, artilleri, kjøretøyer, rakettsystemer, håndvåpen osv. Man vil gjerne bygge nye våpen, samt gjenoppbygge infrastruktur i landet. Det som plager disse kreftene mest er russernes tilbakeholdenhet med å bombe Kiev og annen dyr infrastruktur. Det går mot fredsavtale og hver dag som går å russerne ikke kommer ordentlig i gang med å ødelegger broer, havneanlegg, fabrikk, motorveier, jernbane etc. ikke bombes, banner man i Deep State, Wall Street, City of London og storbanker. Russerne skjønner dette å peker nese til disse svina i vest.

    Svar
  • Torfinn Slettebø
    10 januar 2023 17:42

    Di raskare Nato tapar, di betre for alle.

    Svar
  • Enig her Igor, det bannes nok friskt i khazarenes kontorer nå. Det blir liksom ikke den samme inntjeningen ved å produsere gressklippere og hekksakser, som inntjeningen ved tanks, ubåter, missiler og kanoner. Blir litt vanskeligere å forlange trillioner av skattebetalernes penger for å produsere en «grønn» elektrisk sparkesykkel, selv om det selvsagt skjer i den grønne religionens navn, for klima og sånn. USA og «sedvaneregelen» deres er ferdig, imperiet synker, og vil aldri igjen reise seg.
    En artig detalj i så måte er en oversikt over alle kjente «imperier» innen tisdslinjen år 0 til i dag. Gjennomsnittlig holdt hvert imperium seg «flytende» i 250 år, USA startet i 1776? og har nådd utgått dato helt uten andres hjelp. Før USA var det UK, samme historie, det romerske imperie var litt annerledes, det østlige romerske imperiet bestod i over 1000 år (begrunnet i kristendom), det vestlige fikk sine 250 år, begrunnet i hubris og «jødisk» styring. UK (City of London) ble styrt av khazar-«jøder», USA blir styrt av khazar-«jøder», og deri ligger hvorfor de «styrter»; For mye blikk på materiell dans rundt «gullkalven», og for lite åndelighet. Den som ikke har Gud med seg, har Gud mot seg. Norge var kristent i over 1000 år, med Gud på laget gikk det landet godt, med «jøder» på laget siden 1855 (jødeparagrafen opphevet) kan man se hvor landet er i dag, vi har til og med en jesuitt som stasmedister, og kan ved selvsyn se hva dette betyr for normalitet og moral.

    Svar
  • «Dette ville omskrive internasjonale grenser på en måte som vi ikke har sett siden andre verdenskrig. Og vår evne til å reversere disse gevinstene og til å støtte og stå ved suvereniteten til en nasjon, er noe som gir gjenklang ikke bare i Europa, men over hele verden»

    😉
    ‘Noen’ viker altså ikke tilbake for en krig for å forsvare sitt internasjonale pengemarked og sine økonomiske maktposisjoner. Dette forteller oss at vi gjør klokt i å være forberedt på det meste og det verste. Da 2.verdenskrig var vunnet for de allierte, var det første man gjorde å løse den tyske sentralbanken fra demokratisk kontroll og gjeninnføre gjeldspengesystemet. Dernest innførte man uinnskrenket asylrett i Grunnloven. Tyskerne skulle ikke lenger få lov til å være en homogen nasjon.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Hvor langt kan arbeidsgiver gå med begrunnelse i korona-tiltak og vaksine-status?

Rettssak på Hamar vil sette presedens.

Previous Post

Paul Craig Roberts:

4 katastrofer som rammet USA i 2022.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.