Det begynner å gå opp for noen og enhver i vest at Ukraina taper krigen på vegne av Nato. Nato-land har forsøkt å lappe på miseren med å sende stadig flere avanserte vestlige våpensystemer til landet, men de viser seg ikke å være så avgjørende som en trodde på forhånd. Og det skyldes i stor grad at en har undervurdert Russland systematisk i mange år.
Nå skal vestlige land sende tanks til Ukraina, men i Tyskland er det motstand mot dette av ulike grunner. De lar heller Polen sende sine tanks de har kjøpt fra Tyskland.
Hvis noen tror at dette vil kunne endre utfallet av krigen lever de på illusjoner. Krigens utfall har lenge vært gitt. Alt kunne vært unngått om Minsk-avtalene var respektert eller om den avtalen som ble fremforhandlet i mars/april hadde blitt implementert. Men det ville Ikke USA/UK. De trodde de kunne vinne krigen.
Og slik blir det når en omgir seg med ja-folk som sier det en ønsker å høre. Med rådgivere som ikke analyserer realitetene i verden, men som sier det en ønsker å høre, da får en gradvis svar som i stadig mindre grad er i overensstemmelse med virkeligheten. Og med ukritiske medier som slår ned på selvstendige stemmer og fremmer den samme forvrengte agendaen blir resultatet det vi nå ser i Ukraina: En katastrofe militært for Nato og for folket i landet.
I Norge er det ingen politiske partier som er på høyde med situasjonen. Nå vil en av de kritiske stemmene i SV snu i spørsmålet om våpen til Ukraina for å kunne bli leder i partiet. Akkurat dette illustrerer to ting. Hvor sterkt mediene former politiske standpunkter og hvor lite selvstendig politisk tenkning som skjer.
Nå vil alle, kanskje unntatt Rødt, sende våpen til Ukraina. Det vil kunne forlenge krigen, men ikke endre utfallet. I Polen vil de tømme våpenlagrene av tanks i Ukraina, men noen i Tyskland skjønner at krigen er tapt og tenker lenger fremover. Kanskje forholdet til Russland kan repareres og tysk industri kan reddes av nye forsyninger av billig russisk gass.
Men i vesten er den nesten slutt på langsiktig, altså konsekvenstenkning nå. Har noe i Norge tenkt på hvilken situasjon vi har når Russland vinner? Vi er tross alt naboland og Russland er en stormakt som ikke flytter seg. Tror vi USA vil forsvare oss i en konflikt med Russland når de nå taper krigen de har lagt opp til i Ukraina? Tror vi at den russiske holdningen til Norge vil være like vennlig og imøtekommende som før? Vi har tross alt livsviktige avtaler på Svalbard og i Barentshavet med dem.
Knut Lindtner
Redaktør
Den tyske visekansleren sier Polen kan sende sine Leopard-tanks til Ukraina.
Kontoret til britiske statsministeren Sunak bekrefter at London forbereder å sende sine Challenger 2-tanks til Ukraina.
Av Dave DeCamp
Den tyske visekansleren sa på torsdag at Tyskland ikke vil stå i veien for at Polen sender tysk-produserte Leopard 2-tanks til Ukraina. Det vil i så fall bety en betydelig oppskalering av vestlig militær hjelp til Kiev, og en risiko for å provosere Moskva.
«Det er forskjell på å ta en beslutning på egne vegne og forhindre at andre tar den», sier visekansler Robert Habeck.
«Og følgelig vil ikke Tyskland sto i veien for at andre land tar beslutninger for å støtte Ukraina, selv om det gjelder tyske produkter».
Habeck kom med denne kommentaren etter at den polske presidenten Andrzej Duda sa at hans regjering har besluttet å sende rundt 14 Leopard 2-tanks til Ukraina. Til dette trenger de godkjenning fra Berlin .
Det er fortsatt ikke klart om Warszawa rett formelt har henvendt seg til Tyskland om dette. Polen kan måtte vente på at andre land sender tanks siden Duda ønsker at en slik overføring skal være del av en «internasjonal koalisjon». Storbritannia forbereder også å skaffe Ukraina sine egne tanks, Challenger 2.
Financial Times rapporterte på torsdag at britiske myndigheter forteller at statsminister Rishi Sunak har beordret forsvarsminister Ben Wallace til å «samarbeide med partnere» i de kommende ukene for å «gå raskt videre med vår støtte til Ukraina, inkludert å forsyne dem med tanks». Om det skal være Challenger 2 eller Leopard 2 som kommer først til Ukraina, vil det iallfall være de første vestlig-produserte tanks som blir sendt til Kiev.
Det offisielle Ukraina har sett etter slike, og sier at de behøver minst 300 tanks om de skal ha noen sjanse til å skyve russerne ut av området de har tatt. Det er foreløpig ingen tegn til at USA planlegger å sende sine Abrams tanks til Ukraina. Men Det Hvite Hus sa på torsdag at president Biden «fullt ut» støtter beslutningene Storbritannia og Polen har tatt for å skaffe Kiev tanks.
Den tyske kansleren Olaf Scholz har tidligere gått sterkt imot å forsyne Ukraina med tanks. I september forklarte han overfor opposisjonen hvorfor, han ville prøve å unngå direkte krig mellom NATO og Russland.
Forsidebilde: Ben White
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 961 ganger.
8 kommentarer. Leave new
USA trener 500 ukrainske soldater i Ukraina,
Vesten utmattes i sin egen utmattelseskrig,
og snart er «vi» tom for ammunisjon,
og kunstgjødsel, og gass, og korn, og uunnværlige metaller.
Før var norsk pass som et trumfkort, fredsnasjonen og kyssossbak,
men det var før. Gi fredsprisen til Stoltenberg eller Zelensky så fremstår Norge i sitt sanne hykleriske lys.
USA trener ukrainere i Tyskland, var det jeg mente å skrive.
Jens Stoltenberg under det seneste WEF-møtet i Davos: »VÅPEN,…ahhh…. ahh… ah… det er veien til FRED!»
»WEAPONS,… ahhh… ahh… ah,.. they are the way to PEACE!…’’
https://twitter.com/i/status/1616929558539771905
Scott Ritter’s karakteristikk av den tidligere AUF-lederen står som fjell!:
‘’Jens Stoltenberg, he’s literally every evil moving character you’ve ever imagined rolled into one!’’
Våpenindustrien har jo begrenset med lagerplass; så hva skulle de ellers gjort?
Og tenk på ‘arbeids’- løsheten vi ville få om våpenindustrien måtte legges ned.
Alle skattepengene fra dette ‘arbeidet’ gjør jo at Norge har noe å leve av/for.
‘..Da Roger Ingebrigtsen (AP) var statssekretær i Forsvarsdepartementet, sa han at norsk våpenindustri «styrker troen på at Norge kan overleve også etter at oljen er slutt. ‘
dagbladet.no/kultur/krigsindustrien-er-den-nye-olja/70295356
Det «siviliserte» vest står ovenfor uhyggelig harde tider fremover takket være skyggefolket og deres tilhengere. Håpet er at befolkningene skal takke for «gavmildheten» til disse reptilene med å klynge dem opp i nærmeste lyktestolpe og sende dem «hjem» til helvete.
Jeg har alltid vært en fredsæl fyr, men nå har jeg fått nok, med ondt skal ondskap fordrives, jeg skal så gjerne gå i bresjen for å fjerne faenskapet fra jordens overflate, og kanskje måtte tilbringe evigheten der ned i ildsjøen for mine «synder» i så måte, men de uskyldige trenger hjelp, og de trenger vår hjelp nå.
Deklassifiserte etterretningsrapporter avslører ubeleilige sannheter fra krigen i Bosnia.
Av Kit Klarenberg og Tom Secker.
Del 1. En mengde etterretningsrapporter sendt av kanadiske fredsbevarende styrker, avslører CIAs svarte operasjoner, ulovlige våpenforsendelser, importerte jihadistkrigere, falske flagg operasjoner og grusomheter.
Den etablerte myten om den bosniske krigen er at serbiske separatister, oppmuntret av Slobodan Milošević, forsøkte å erobre kroatisk og bosnisk territorium for et Stor-Serbia. På veien utryddet de urfolk-muslimer i et bevisst folkemord, mens de nektet å delta i konstruktive fredssamtaler.
Denne fortellingen ble videreført av hovedstrøms-mediene, og ytterligere legitimert av den FN-opprettede internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) når konflikten tok slutt. Dette har blitt tatt for gitt i Vesten siden den gang, som har gjort det mulig for NATOs krigshauker å rettferdiggjøre flere militære intervensjoner i løpet av de påfølgende årene.
En stor mengde etterretningsrapporter sendt av kanadiske tropper i Bosnia til Ottawas nasjonale forsvarshovedkvarter, først utgitt av Canada Declassified i begynnelsen av 2022, avslører imidlertid denne fortellingen som en kynisk farse. Dokumentene gir et enestående, førstehånds, sanntidsbilde av krigen slik den utviklet seg, med utsiktene til fred men som raskt gikk over til blodsutgytelse, og som til slutt forårsaket den smertefulle slutten for det multireligiøse, multietniske Jugoslavia.
De fredsbevarende styrkenes stadig mer dystre analyse av virkeligheten på bakken gir et ærlig perspektiv på krigens historie som i stor grad har vært skjult for offentligheten. Det er en historie om CIA-black-ops, eksplosive provokasjoner, ulovlige våpenforsendelser, importerte jihadistkrigere, falske flagg operasjoner og grusomheter.
«Innblanding utenfra i fredsprosessen».
Det er et lite kjent, men åpent anerkjent faktum at USA la grunnlaget for krig i Bosnia, og saboterte en fredsavtale som ble forhandlet frem av EU tidlig i 1992. Under dens regi ville landet være en konføderasjon, delt inn i tre autonome regioner langs etniske linjer. Selv om det var langt fra perfekt, fikk hver side generelt det de ønsket, spesielt selvstyre. Et resultat som var å foretrekke fremfor total konflikt.
Men så møtte USAs ambassadør i Jugoslavia, Warren Zimmerman, den 28 mars 1992 den bosniske presidenten Alija Izetbegovic, en bosnisk muslim, for å tilby Washingtons anerkjennelse av landet som en uavhengig stat. Han lovet videre ubetinget støtte i den uunngåelige påfølgende krigen, hvis EUs forslag ble avvist. Timer senere gikk Izetbegovic på krigsstien, og kampene brøt ut nesten umiddelbart.
Amerikanerne var bekymret for at Brussels ledende rolle i forhandlingene ville svekke Washingtons internasjonale prestisje, og bidra til at EU skulle fremstå som en uavhengig maktblokk etter kommunismens fall. Mens slike bekymringer uten tvil ble holdt av amerikanske tjenestemenn, avslører Unprofor-rapportene en mye mørkere agenda. Washington ønsket Jugoslavia redusert til grus, og planla å utmatte serberne ved å forlenge krigen så lenge som mulig. For USA var serberne den etniske gruppen som var mest fast bestemt på å bevare den plagsomme uavhengige republikkens eksistens.
Disse målene ble veldig effektivt tjent med Washingtons uforbeholdne bistand til bosnierne. Det var en trosartikkel i den vestlige hovedstrømspressen på den tiden, og er fortsatt slik i dag, de tror at det var serbisk uforsonlighet i forhandlinger som blokkerte veien til fred i Bosnia. Likevel gjør Unprofor-rapportene gjentatte ganger det klart at dette ikke var tilfelle.
I rapporter sendt juli – september 1993, tidspunktet for en våpenhvile og fornyet forsøk på å dele landet i minnelighet, tilskriver den kanadiske fredsstyrken gjentatte ganger bosnierne en gjenstridig karakter, og ikke serberne. Som et representativt utdrag sier, er det uoverkommelige målet å «tilfredsstille muslimske krav den primære hindringen i alle fredssamtaler».
Rapportene refererer også til hvordan «innblanding utenfra i fredsprosessen» «ikke hjalp situasjonen», og «ingen fred» kunne oppnås «hvis utenforstående parter fortsetter å oppmuntre muslimene til å være kravstore og lite fleksible i forhandlinger». Med «utenforstående» bistand mente Unprofor selvfølgelig Washington. Dens ubetingede støtte til bosnierne motiverte dem til å «forhandle som om de hadde vunnet krigen».
Del 2. «Å oppmuntre Izetbegovic til å fortsette krigen for ytterligere innrømmelser», og «møte USAs ønsker om å oppheve våpenembargoen mot muslimene og å bombe serberne, er alvorlige hindringer for å få slutt på kampene i det tidligere Jugoslavia,» skrev kanadiske fredsbevarende styrker 7 september 1993.
Dagen etter rapporterte de til hovedkvarteret at «serberne har vært mest i samsvar med vilkårene for våpenhvilen.» I mellomtiden baserte Izetbegovic sin forhandlingsposisjon på «det populære bildet av serberne som de onde». Denne illusjonen hadde en fordel, nemlig å utløse NATOs luftangrep på serbiske områder. Samtaler i Genève vil ikke finne sted så lenge Izetbegovic tror at det vil bli utført luftangrep mot serberne. Disse luftangrepene vil sterkt styrke hans posisjon og gjøre ham mindre samarbeidsvillig i forhandlinger».
Samtidig ga muslimske krigere «fredssamtaler ikke en sjanse», og de var veldig villige og i stand til å hjelpe til med Izetbegovics mål. Gjennom de siste månedene av 1993 startet de utallige store angrep på serbisk territorium i hele Bosnia, i strid med våpenhvilen. I desember, da serbiske styrker satte i gang et eget «stort angrep», hevdet en rapport den måneden at siden tidlig på sommeren, «har mesteparten av den serbiske aktiviteten vært defensiv eller som svar på muslimsk provokasjon».
En Unprofor-rapport fra 13 september sa at i Sarajevo fortsetter «muslimske styrker å infiltrere Mount Igman-området og beskyter BSA, den bosniske serbiske hærens stillinger rundt byen daglig.» Målet» er å «øke vestlig sympati ved å provosere frem en hendelse» og skylde på serberne». To dager senere fortsatte beskytningen av BSA, selv om «BSA er rapportert å utvise tilbakeholdenhet». Dette området forble et viktig bosnisk mål i en tid etterpå. Juli – september avsluttes med en illevarslende melding: «BSA-okkupasjonen av Mount Igman påvirker ikke situasjonen i Sarajevo negativt. Det er rett og slett en unnskyldning for Izetbegovic for å utsette forhandlingene. Hans egne tropper har vært de verste overtrederne av våpenhvileavtalen.».
«Muhahedin skyter mot sitt eget folk eller FN-områder».
Gjennom hele konflikten arbeidet den bosniske muslimene ustanselig for å eskalere krigen. Muhahedin fra hele verden strømmet inn i landet fra siste halvdel av 1992 og drev jihad mot kroatene og serberne. Mange hadde allerede fått erfaring på den afghanske slagmarken gjennom 1980 og 90-tallet, etter å ha ankommet fra CIA og MI6-infiltrerte fundamentalistiske grupper i Storbritannia og USA. For dem var Jugoslavia neste rekrutteringssted.
Muhahedin ankom ofte på «svarte flyvninger», sammen med en endeløs strøm av våpen i strid med FNs embargo. Dette startet som en felles iransk og tyrkisk operasjon, med økonomisk støtte fra Saudi-Arabia, men etter hvert som volumet av våpen økte tok USA over, og fløy den dødelige lasten til en flyplass i Tuzla ved hjelp av flåter av Hercules-fly.
Estimater av størrelsen på den bosniske mujahedin varierer enormt, men deres sentrale bidrag til borgerkrigen synes klart. USAs Balkans forhandler Richard Holbrooke erklærte i 2001 at bosnierne «ikke ville ha overlevd» uten deres hjelp, og stemplet deres rolle i konflikten som en «pakt med djevelen» som Sarajevo ennå ikke har kommet seg fra.
En etterretningsrapport fra vinteren 1993 observerte at «de svake og desentraliserte kommando- og kontrollsystemene» til de tre sidene, produserte «utbredt spredning av våpen og forskjellige offisielle og uoffisielle paramilitære grupper, som ofte har individuelle og lokale agendaer». Blant disse «uoffisielle» gruppene var selvfølgelig Mujahedin.
Mer tydelig i desember samme år, registrerte fredsbevarende styrker hvordan David Owen, en tidligere britisk politiker som fungerte som Det europeiske fellesskaps hovedforhandler i det tidligere Jugoslavia, «ble dømt til døden for å være ansvarlig for dødsfallene av 130 000 muslimer i Bosnia. «Dommen hans» ble vedtatt av «Muslims Æresdomstol». «45 personer var på plass over hele Europa for å fullbyrde dommen». Owen var absolutt ikke ansvarlig for dødsfallene til 130 000 muslimer, for til sammen ble ikke så mange bosniere, kroater og serbere drept i løpet av krigen.
Del 3. Etter denne hendelsen, som aldri tidligere har blitt avslørt offentlig, er det rapporter om «muslimene» som forbereder provokasjoner med falskt flagg. I januar 1994 sa en rapport: «Muslimene skyter mot sitt eget folk eller FN-områder, og deretter hevder de at serberne er den skyldige parten for å få ytterligere vestlig sympati. Muslimene plasserer ofte artilleriet sitt nært FN-bygninger og sykehus i håp om at serbisk motangrep vil ramme disse under mens internasjonale medier er vitner».
En annen rapport forteller om hvordan «muslimske tropper som maskerer seg som FN-styrker», hadde blitt sett iført Unprofors blå hjelmer og en kombinasjon av norske og britiske uniformer, i kjøretøyer malt hvite og merket med FN. Generaldirektøren for fredsbevarende styrker fryktet at dersom dette ble utbredt eller «brukes til infiltrasjon av kroatiske linjer», ville det «betraktelig øke mulighetene for at legitime FN-styrker blir mål for kroatene». «Dette kan være nøyaktig hva muslimene har til hensikt, muligens for å provosere til ytterligere luftangrep på kroatene».
Samme måned spekulerte Unprofor-rapporter om at «muslimene» ville angripe Sarajevo flyplass, destinasjonen for humanitær hjelp til bosnierne, med et falskt flagg-angrep. Ettersom «serberne ville være de åpenbart skyldige» i et slikt scenario, «ville muslimene få en stor propagandaseier», og det var «således veldig fristende for muslimene å gjennomføre beskytningen og skylde på serberne».
USAs proxy-kriger, før og nå.
På dette bakteppet får rapporter om Markale-massakren en spesiell posisjon. Den 5 februar 1994 ødela en eksplosjon en markedsplass og forårsaket 68 dødsfall og 144 skadede. Ansvaret for angrepet har vært sterkt omstridt siden den gang, med offisielle undersøkelser som har gitt usikre resultater. Unprofor-tropper siden har vitnet om at de mistenkte at den bosniske siden kan ha vært ansvarlig.
Følgelig refererer rapporter fra denne tiden til «urovekkende aspekter» av hendelsen, inkludert journalister som ble «dirigert til åstedet raskt,» og «en veldig synlig muslimsk hær tilstedeværelse i området». «Vi vet at muslimene har skutt mot sine egne sivile og flyplassen tidligere for å få oppmerksomhet i media,» konkluderte en. Et senere notat: «Muslimske styrker utenfor Sarajevo har tidligere plantet høyeksplosiver i sine egne posisjoner, og deretter detonert dem under medienes påsyn, og hevdet at det var serbisk bombardement. Dette har da blitt brukt som påskudd for muslimske «motild» og angrep på serberne».
Ikke desto mindre, i sin domfellelse i 2003 av den serbiske general Stanislav Galić for hans rolle i beleiringen av Sarajevo, konkluderte ICTY med at massakren var bevisst utført av serbiske styrker, en kjennelse som ble anket. Forfatterne av denne artikkelen konkluderer ikke om hva som skjedde eller ikke skjedde på Markale den skjebnesvangre dagen. Imidlertid varslet uklarheten rundt hendelsen sentrale hendelser som rettferdiggjorde eskaleringer i hver påfølgende vestlige proxy-krig, fra Irak til Libya til Syria til Ukraina.
Dette fremhever en annen myte som oppsto som et resultat av de jugoslaviske krigene, og som varer til i dag. Det er den utbredte oppfatningen at forhandlinger og forsøk på å sikre en fredelig løsning bare oppmuntret serbiske «angrep». Denne farlige myten har tjent som påskudd for alle slags destruktive vestlige intervensjoner. Innbyggerne i disse landene lever med konsekvensene av disse handlingene til i dag, ofte som migranter etter å ha flyktet fra byer og tettsteder ødelagt av regimeskift-kriger. En annen giftig arv fra Balkan-krigene består også: Vestens bekymring for menneskeliv bestemmes av hvilken side deres regjeringer støtter i en gitt konflikt.
Fra global Research, publisert 16 januar 2023. Skrevet av Av Kit Klarenberg og Tom Secker.
Oversatt fra engelsk og forkortet. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Declassified Intelligence Files Expose Inconvenient Truths of Bosnian War.