Intervjuer med fem tilfeldige innbyggere i Mariupol

En kvinne vi tilfeldig møtte som hadde lunsjpause

Knut Lindtner (KL) – redaktør i Derimot.

Anna Jevsejeva (AJ) – delegasjons medlem og tolk. Det er Anna som har oversatt alle intervjuene

KL: Hvordan er det å bli en del av Russland?

KM: Jeg er glad for å være en del av Russland. Dette har vi ventet på lenge.

KL: Hvordan var det å leve under ukrainsk styre?

KM: Vel, hva kan jeg si. Det var et dårlig liv. I vårt land, i vår by Mariupol ble vi krenket, tvunget til det [ukrainske] språket. Og da jeg ble født, fikk jeg den russiske verden med morsmelken. Hvordan var jeg forskjellig fra de andre? Vel, hvis jeg hadde blitt født i Lvov, ville jeg „sprechen“ deres språk. Som de gjør der.

KL: Var dette med språk-problemet deres største problemet?

KM: Egentlig ikke. De kom hit og bestemte at vi var ingen her. De følte seg som herrer, disse vestlige. De flyttet konene sine, de tok husene ved kysten, de flyttet familiene sine. Jeg har vært her i hele mitt liv. 57 år. Jeg er født i Mariupol og har bodd her hele livet. Overalt føltes det [som at de var som herrer]. Man stod i en kø ved en minibank for å ta ut penger, hvis de dukker opp – gikk de direkte foran køen [uten å stå i køen]. De følte seg som herrer. Og det virket som om vi var pøbler/kveg [i deres øyne]. Selv om vi forsørget hele Ukraina. Hva slags skatter betalte vi i Mariupol – det var tre fabrikker her [hun mener at skattene var høye].

KL: Så det kom mange fra Vest-Ukraina og slo seg ned her?

KM: Selvfølgelig, selvfølgelig.

AJ: Og dette var sivile mennesker eller administrasjonen?

KM: Det var mange fra den lokale befolkningen i administrasjonen her. Nei, det var sivile og krigere.

KL: Kom det utlendinger?

KM: Jeg har ikke sett. Vel, utlendinger var som i hvilken som helst by. Til hvilket formål kan jeg ikke si.

Vikar for en overlege i den onkologiske ambulatoriske klinikken til Bysykehuset №3, Mariupol (VO)

Knut Lindtner (KL) – redaktør i Derimot.

KL: Vi har forstått det at var et barnesykehus som det helt ødelagt?

VO: Nei nei. Dette er en stor sykehusområde, der det var et barnesykehus, en poliklinikk for voksne, et fødeklinikk og en onkologisk ambulant klinikk. Jeg er vikar for en overlege i den onkologiske ambulante klinikken. Vårt onkologiske ambulante klinikk hadde tre bygninger – en cytologisk bygning, en radiologisk bygning som er nå ødelagt og en hovedbygning hvor det var tre avdelinger. Den ble delvis ødelagt. Den hadde 5 treff. Under krigen var det to treff på taket, tre treff på veggene, i kjelleren.

Vi har vært her siden 24. februar, og jeg har ikke forlatt [dette sykehuset]. Jeg, Avgustina Viktorovna og 50 andre var her til mai, det var ødeleggelser, men «Seiersfondet» og byggefirmaet «Modul Center» arbeidet med vår bygning og gjorde den så vakker.

KL: Det har skjedd veldig fort.

VO: Ja, de gjorde det veldig fort. De startet i september. Og nå har vi allerede tatt denne bygningen opp. Vel, det er selvfølgelig småting [som man må bli ferdig med]. Dere forstår, dette er jo en bygning. Vi skulle flytte inn i dag, men det regnet om morgenen, så vi utsatte det til mandag.

KL: Du har fortalt at bygningen ble truffet av missiler, ble noen drept?

VO: Nei, i bygningen vår, gudskjelov, overlevde alle. Jeg sørget for det. Slapp ingen ut. Bygningen var solid. Takk, Gud! Barnebarnet mitt var her med meg også. I denne bygningen har vi nå en kirurgisk avdeling, en kjemoterapiavdeling, et dagsykehus og en ambulant avdeling, en røntgenavdeling, et laboratoriekompleks, en computertomograf, tre operasjonsstuer og en anestesiavdeling med intensivavdelinger.

KL: Hvordan er det å bli en del av Russland?

VO: Jeg er et opprinnelig russisk menneske. Min bestemor – er det mulig å ikke skrive det ned? – er grevinne Bobrovskaja. Derfor kan jeg ikke betrakte meg selv som ikke-russisk. Jeg har alltid vært russisktalende.

På Stranden ved Asov-havet møtte og intervjuet vi en som badet.

For de som er interessert i det vil dere se at jeg gjentar de samme spørsmålene til svært mange intervjuobjekter. Jeg prøver å holde spørsmålene nøytrale for ikke å gi noen føringer og for at de skal føle at jeg ikke ønsker spesielle svar. Det er en teknikk som jeg lærte meg i helsevesenet når jeg skulle ta anamneser (sykehistorier) av folk som var innlagte. I denne sammenhengen er en slik nøytral tilnærming helt avgjørende. Mange medier og journalister klarer ikke dette og legger føringer for svarene i spørsmålene eller redigerer svarene slik ar det får frem en på forhånd ønske agenda eller perspektiv. Jeg vil kalle det for juksejournalistikk.

Svarene vi får redigeres ikke men omskrives til noe lettere norsk. (Knut Lindtner, redaktør)

Intervju på standen av Azovhavet.

Knut Lindtner (KL) – redaktør i Derimot.

Aleksandr Kikijenko (AK) – Mariupols innbygger.

AK: Vi er lokale innbyggere i Mariupol.

KL: Hvordan er det å bli en del av Russland?

AK: Veldig sterke følelser. Vi har prøvd å bli Russland siden 2014.

KL: Hvordan var det å leve under ukrainsk styre?

AK: Vel, jeg sverget troskap til Den ukrainske staten, men ikke til regjeringen, da jeg tjenestegjorde i hæren. Og dere i Europa snakker ikke om det som har foregått her siden 2014. Dette er veldig sterkt… Hvis jeg begynner å fortelle hva som har skjedd her siden 2014, vil det være veldig ubehagelig… Mye blod, mye frykt, mye smerte…

KL: Er det en fordel at dere har blitt en del av Russland eller savner du at dere var en del av Ukraina?

AK: Jeg håpet egentlig på at vi skulle bli en del av Russland i 2015. Og det som skjedde her fra 2014 til 2019, unnskyld meg, jeg kan fortelle, men det vil være veldig vondt, det vil være mye tårer.

KL: Du skiller tydelig mellom den ukrainske befolkningen og den ukrainske regjeringen?

AK: Selvfølgelig skiller jeg mellom det ukrainske folket og den ukrainske regjeringen. Jeg snakker flytende russisk, ukrainsk. Jeg er som statsborger i Ukraina, nå allerede – statsborger i Russland. I Sovjetunionen hadde vi timer med både russisk og ukrainsk på skolen. Det var i like grad. Ingen krenket det ukrainske språket i Sovjetunionen. 

Regjeringen må avsondres. Jeg respekterer folket. Jeg var i hæren, vi hadde gutter fra Vest-Ukraina – ganske smarte, ganske hyggelige, fine gutter. Jeg respekterer ikke den ukrainske regjeringen og politikken til den ukrainske regjeringen.

Jeg tar ansvar for mine ord.

Hvis regjeringen deres ikke hadde forsynt Ukraina med ammunisjon og våpen, hadde det i det hele tatt vært fantastisk! Vi prøver ikke å ta noe fra andre, vi prøver å gjenopprette vårt eget.

Jeg bygger opp, restaurerer bygninger etter bombingen.

KL: Dattersønnen min er også bygningsarbeider.

AK: Velkommen til oss! Vi trenger spesialister, vi virkelig trenger dem.

*** *** ***

En ansatt i en skjønnhetssalong

Anna Jevsejeva (AJ) – delegasjons medlem.

Ansatt i skjønnhetssalongen (AS).

AJ: Hvordan er humøret ditt etter å ha blitt en del av Russland? Angrer du ikke?

AS: Alt er bare fint! Det viktigste er at man ikke skyter.

AJ: Ingen harme over at det ikke skjedde som med Krim?

AS: Nei, det går bra. Alt er jo bra [nå]. Vel, det gikk ikke så fort. Synes synd på mennesker. Ellers er alt bra.

AJ: Og hva er planene for fremtiden? 

AS: Å bo hjemme.

AJ: Generelt, hvordan synes du stemningen er blant befolkningen?

AS: Alle er jo våre [mennesker]. Mange tilreisende [er også her], selvfølgelig. Men det er kult.

AJ: Men angrer du ikke på at denne overgangen skjedde?

AS: Nei da, vi er hjemme! Det viktigste er at vi er hjemme!

Intervju med mann i Marupol

Dette intervjuet er noe redigert fordi han snakket svært fort og det var vanskelig å forstå alt som ble sagt. (Red.)

Bjørn Ditlef Nistad (BN) – Dr. i Russisk Historie.

KM en russisk man tilfeldig på gaten.

BN: Hva skjedde her? Har du vært her før?

KM: Både under krigen, og da den tok slutt. Jeg [har vært] her i Mariupol hele tiden.

BN: Det var ukrainske soldater her. Hvordan oppførte de seg?

KM: Det var fascister, ikke ukrainske soldater. Forstår dere? Jeg er ikke redd. Som man ofte ser i Tik Tok, på TV – «de er mennesker som fikk betalt [for det de sa]»… Jeg fikk ikke betalt. Ingen kjøpte meg og vil aldri gjøre det. Jeg er ikke lenger i den alderen hvor man selger seg. Kom ut av den alderen. De hånet mennesker, forstår dere? De betraktet seg som herrer her. Og jeg ble født her. Det viste seg at jeg ikke var noen. Jeg har jobbet siden jeg var 17 år.

 «Azov» er i det hele tatt pakk [eller svinepelser]. De største pakkene av alle pakk. Og nå er man så bekymret for at seks av dem ble løslatt… Vi ventet… ventet på at vi ville bli løslatt. Det er synd at Folkerepublikken Donetsk ikke kom hit i 2014. (Vi ble en del av Donetsk, red.)

Så vokste ungdommen opp, de ble allerede fortalt noe helt annet… Jeg har to døtre: den ene er en ivrig russisk kvinne, den andre er en ukrainsk. Sånn er det.  

Det var veldig vanskelig. Takk Gud, jeg hadde reserver [mat], men folk kokte jo en løk i vann.

BN: Mener du at du er russisk?

KM: Ja.

BN: Det er viktig.

KM: Moren min er ren russer, og faren min er moldaver. Så jeg var definitivt ikke ukrainer. Men jeg er født her og har bodd [her] hele livet.

BN: Men hvordan er livet i byen i dag? Bygges det nye hus og så videre?

KM: Ja, veldig mange. Noen sier at det ikke er nok – men det bygges mange hus. Folk får leiligheter. Vel, alt blir modernisert. Vel, alt vil ikke falle på plass med en gang, selvfølgelig. Men det er greit. Jeg tror vi vil klare alt nå. Ja, det er ikke lenger skummelt å gå. Dere vet, vi pleide å kjøre gjennom en blokkpost da det var ukrainere [der] – jeg klarte bare ikke [mener at hun var redd]… 

Og nå kjører jeg med så stor glede! Vel, russerne er generelt veldig gode mennesker. De behandler godt. 

BN: Tusen takk! Dette er svært viktig informasjon for nordmenn, fordi alle våre medier lyver.

KM: Jeg vet. Jeg har mange venner der, slektninger, bekjente, [som] har reist ut i verden. Og da en venn fra Bulgaria kom, sa hun – alt er annerledes der hos oss, helt annen informasjon​​. Hun tok bilder av alt og reiste tilbake. Derfor håper vi at vi ikke får se dem [ukrainske soldater] igjen.

Alle bilder v/ Anna Jevsejeva og Knut Lindtner