POSTED IN Intervju, Russland

Derimot.no var i Mariupol. Her er intervjuer av tilfeldige vi møtte:

«Det viktigste er at vi er hjemme!»

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Vi republiserer dette innlegget som egentlig er intervjuer av folk vi møtte tilfeldigvis da vi besøkte byen Mariupol i sommer. Russiske og tsjetsjenske styrker tok byen for to år siden etter harde gatekamper. Intervjuene vi gjorde redigerte vi ikke slik som NRK driver med for å fremme en bestemt politisk agenda, men vi serverer direkte oversatt det folk fortalte oss.

Knut Lindtner
Redaktør

Intervjuer med fem tilfeldige innbyggere i Mariupol

En kvinne vi tilfeldig møtte som hadde lunsjpause

Knut Lindtner (KL) – redaktør i Derimot.

Anna Jevsejeva (AJ) – delegasjons medlem og tolk. Det er Anna som har oversatt alle intervjuene

KL: Hvordan er det å bli en del av Russland?

KM: Jeg er glad for å være en del av Russland. Dette har vi ventet på lenge.

KL: Hvordan var det å leve under ukrainsk styre?

KM: Vel, hva kan jeg si. Det var et dårlig liv. I vårt land, i vår by Mariupol ble vi krenket, tvunget til det [ukrainske] språket. Og da jeg ble født, fikk jeg den russiske verden med morsmelken. Hvordan var jeg forskjellig fra de andre? Vel, hvis jeg hadde blitt født i Lvov, ville jeg „sprechen“ deres språk. Som de gjør der.

KL: Var dette med språk-problemet deres største problemet?

KM: Egentlig ikke. De kom hit og bestemte at vi var ingen her. De følte seg som herrer, disse vestlige. De flyttet konene sine, de tok husene ved kysten, de flyttet familiene sine. Jeg har vært her i hele mitt liv. 57 år. Jeg er født i Mariupol og har bodd her hele livet. Overalt føltes det [som at de var som herrer]. Man stod i en kø ved en minibank for å ta ut penger, hvis de dukker opp – gikk de direkte foran køen [uten å stå i køen]. De følte seg som herrer. Og det virket som om vi var pøbler/kveg [i deres øyne]. Selv om vi forsørget hele Ukraina. Hva slags skatter betalte vi i Mariupol – det var tre fabrikker her [hun mener at skattene var høye].

KL: Så det kom mange fra Vest-Ukraina og slo seg ned her?

KM: Selvfølgelig, selvfølgelig.

AJ: Og dette var sivile mennesker eller administrasjonen?

KM: Det var mange fra den lokale befolkningen i administrasjonen her. Nei, det var sivile og krigere.

KL: Kom det utlendinger?

KM: Jeg har ikke sett. Vel, utlendinger var som i hvilken som helst by. Til hvilket formål kan jeg ikke si.

Vikar for en overlege i den onkologiske ambulatoriske klinikken til Bysykehuset №3, Mariupol (VO)

Knut Lindtner (KL) – redaktør i Derimot.

KL: Vi har forstått det at var et barnesykehus som det helt ødelagt?

VO: Nei nei. Dette er en stor sykehusområde, der det var et barnesykehus, en poliklinikk for voksne, et fødeklinikk og en onkologisk ambulant klinikk. Jeg er vikar for en overlege i den onkologiske ambulante klinikken. Vårt onkologiske ambulante klinikk hadde tre bygninger – en cytologisk bygning, en radiologisk bygning som er nå ødelagt og en hovedbygning hvor det var tre avdelinger. Den ble delvis ødelagt. Den hadde 5 treff. Under krigen var det to treff på taket, tre treff på veggene, i kjelleren.

Vi har vært her siden 24. februar, og jeg har ikke forlatt [dette sykehuset]. Jeg, Avgustina Viktorovna og 50 andre var her til mai, det var ødeleggelser, men «Seiersfondet» og byggefirmaet «Modul Center» arbeidet med vår bygning og gjorde den så vakker.

Her er en ny sykehusbygning som er gjenoppbygget i rekordfart

KL: Det har skjedd veldig fort.

VO: Ja, de gjorde det veldig fort. De startet i september. Og nå har vi allerede tatt denne bygningen opp. Vel, det er selvfølgelig småting [som man må bli ferdig med]. Dere forstår, dette er jo en bygning. Vi skulle flytte inn i dag, men det regnet om morgenen, så vi utsatte det til mandag.

Fra det nye sykehusbygget som skulle taes i bruk akkurat den dagen vi besøkte stedet.

KL: Du har fortalt at bygningen ble truffet av missiler, ble noen drept?

VO: Nei, i bygningen vår, gudskjelov, overlevde alle. Jeg sørget for det. Slapp ingen ut. Bygningen var solid. Takk, Gud! Barnebarnet mitt var her med meg også. I denne bygningen har vi nå en kirurgisk avdeling, en kjemoterapiavdeling, et dagsykehus og en ambulant avdeling, en røntgenavdeling, et laboratoriekompleks, en computertomograf, tre operasjonsstuer og en anestesiavdeling med intensivavdelinger.

KL: Hvordan er det å bli en del av Russland?

VO: Jeg er et opprinnelig russisk menneske. Min bestemor – er det mulig å ikke skrive det ned? – er grevinne Bobrovskaja. Derfor kan jeg ikke betrakte meg selv som ikke-russisk. Jeg har alltid vært russisktalende.

På Stranden ved Asov-havet møtte og intervjuet vi en som badet.

For de som er interessert i det vil dere se at jeg gjentar de samme spørsmålene til svært mange intervjuobjekter. Jeg prøver å holde spørsmålene nøytrale for ikke å gi noen føringer og for at de skal føle at jeg ikke ønsker spesielle svar. Det er en teknikk som jeg lærte meg i helsevesenet når jeg skulle ta anamneser (sykehistorier) av folk som var innlagte. I denne sammenhengen er en slik nøytral tilnærming helt avgjørende. Mange medier og journalister klarer ikke dette og legger føringer for svarene i spørsmålene eller redigerer svarene slik ar det får frem en på forhånd ønske agenda eller perspektiv. Jeg vil kalle det for juksejournalistikk.

Svarene vi får redigeres ikke men omskrives til noe lettere norsk. (Knut Lindtner, redaktør)

Intervju på standen av Azovhavet.

Knut Lindtner (KL) – redaktør i Derimot.

Aleksandr Kikijenko (AK) – Mariupols innbygger.

AK: Vi er lokale innbyggere i Mariupol.

KL: Hvordan er det å bli en del av Russland?

AK: Veldig sterke følelser. Vi har prøvd å bli Russland siden 2014.

KL: Hvordan var det å leve under ukrainsk styre?

AK: Vel, jeg sverget troskap til Den ukrainske staten, men ikke til regjeringen, da jeg tjenestegjorde i hæren. Og dere i Europa snakker ikke om det som har foregått her siden 2014. Dette er veldig sterkt… Hvis jeg begynner å fortelle hva som har skjedd her siden 2014, vil det være veldig ubehagelig… Mye blod, mye frykt, mye smerte…

KL: Er det en fordel at dere har blitt en del av Russland eller savner du at dere var en del av Ukraina?

AK: Jeg håpet egentlig på at vi skulle bli en del av Russland i 2015. Og det som skjedde her fra 2014 til 2019, unnskyld meg, jeg kan fortelle, men det vil være veldig vondt, det vil være mye tårer.

KL: Du skiller tydelig mellom den ukrainske befolkningen og den ukrainske regjeringen?

AK: Selvfølgelig skiller jeg mellom det ukrainske folket og den ukrainske regjeringen. Jeg snakker flytende russisk, ukrainsk. Jeg er som statsborger i Ukraina, nå allerede – statsborger i Russland. I Sovjetunionen hadde vi timer med både russisk og ukrainsk på skolen. Det var i like grad. Ingen krenket det ukrainske språket i Sovjetunionen. 

Regjeringen må avsondres. Jeg respekterer folket. Jeg var i hæren, vi hadde gutter fra Vest-Ukraina – ganske smarte, ganske hyggelige, fine gutter. Jeg respekterer ikke den ukrainske regjeringen og politikken til den ukrainske regjeringen.

Jeg tar ansvar for mine ord.

Hvis regjeringen deres ikke hadde forsynt Ukraina med ammunisjon og våpen, hadde det i det hele tatt vært fantastisk! Vi prøver ikke å ta noe fra andre, vi prøver å gjenopprette vårt eget.

Jeg bygger opp, restaurerer bygninger etter bombingen.

KL: Dattersønnen min er også bygningsarbeider.

AK: Velkommen til oss! Vi trenger spesialister, vi virkelig trenger dem.

*** *** ***

En ansatt i en skjønnhetssalong

Anna Jevsejeva (AJ) – delegasjons medlem.

Ansatt i skjønnhetssalongen (AS).

AJ: Hvordan er humøret ditt etter å ha blitt en del av Russland? Angrer du ikke?

AS: Alt er bare fint! Det viktigste er at man ikke skyter.

AJ: Ingen harme over at det ikke skjedde som med Krim?

AS: Nei, det går bra. Alt er jo bra [nå]. Vel, det gikk ikke så fort. Synes synd på mennesker. Ellers er alt bra.

Mange bygg var skadet etter kampene i Mariupol i fjor vår.

AJ: Og hva er planene for fremtiden? 

AS: Å bo hjemme.

AJ: Generelt, hvordan synes du stemningen er blant befolkningen?

AS: Alle er jo våre [mennesker]. Mange tilreisende [er også her], selvfølgelig. Men det er kult.

AJ: Men angrer du ikke på at denne overgangen skjedde?

AS: Nei da, vi er hjemme! Det viktigste er at vi er hjemme!

Intervju med mann i Marupol

Dette intervjuet er noe redigert fordi han snakket svært fort og det var vanskelig å forstå alt som ble sagt. (Red.)

Bjørn Ditlef Nistad (BN) – Dr. i Russisk Historie.

KM en russisk man tilfeldig på gaten.

BN: Hva skjedde her? Har du vært her før?

KM: Både under krigen, og da den tok slutt. Jeg [har vært] her i Mariupol hele tiden.

BN: Det var ukrainske soldater her. Hvordan oppførte de seg?

KM: Det var fascister, ikke ukrainske soldater. Forstår dere? Jeg er ikke redd. Som man ofte ser i Tik Tok, på TV – «de er mennesker som fikk betalt [for det de sa]»… Jeg fikk ikke betalt. Ingen kjøpte meg og vil aldri gjøre det. Jeg er ikke lenger i den alderen hvor man selger seg. Kom ut av den alderen. De hånet mennesker, forstår dere? De betraktet seg som herrer her. Og jeg ble født her. Det viste seg at jeg ikke var noen. Jeg har jobbet siden jeg var 17 år.

Azov-batalionen defilerer

 «Azov» er i det hele tatt pakk [eller svinepelser]. De største pakkene av alle pakk. Og nå er man så bekymret for at seks av dem ble løslatt… Vi ventet… ventet på at vi ville bli løslatt. Det er synd at Folkerepublikken Donetsk ikke kom hit i 2014. (Vi ble en del av Donetsk, red.)

Så vokste ungdommen opp, de ble allerede fortalt noe helt annet… Jeg har to døtre: den ene er en ivrig russisk kvinne, den andre er en ukrainsk. Sånn er det.  

Det var veldig vanskelig. Takk Gud, jeg hadde reserver [mat], men folk kokte jo en løk i vann.

BN: Mener du at du er russisk?

KM: Ja.

BN: Det er viktig.

KM: Moren min er ren russer, og faren min er moldaver. Så jeg var definitivt ikke ukrainer. Men jeg er født her og har bodd [her] hele livet.

BN: Men hvordan er livet i byen i dag? Bygges det nye hus og så videre?

KM: Ja, veldig mange. Noen sier at det ikke er nok – men det bygges mange hus. Folk får leiligheter. Vel, alt blir modernisert. Vel, alt vil ikke falle på plass med en gang, selvfølgelig. Men det er greit. Jeg tror vi vil klare alt nå. Ja, det er ikke lenger skummelt å gå. Dere vet, vi pleide å kjøre gjennom en blokkpost da det var ukrainere [der] – jeg klarte bare ikke [mener at hun var redd]… 

Og nå kjører jeg med så stor glede! Vel, russerne er generelt veldig gode mennesker. De behandler godt. 

BN: Tusen takk! Dette er svært viktig informasjon for nordmenn, fordi alle våre medier lyver.

KM: Jeg vet. Jeg har mange venner der, slektninger, bekjente, [som] har reist ut i verden. Og da en venn fra Bulgaria kom, sa hun – alt er annerledes der hos oss, helt annen informasjon​​. Hun tok bilder av alt og reiste tilbake. Derfor håper vi at vi ikke får se dem [ukrainske soldater] igjen.

Alle bilder v/ Anna Jevsejeva og Knut Lindtner

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • Torfinn Slettebø
    14 mars 2024 10:48

    Slikt stoff toler godt republisering. Mange takk!

    NRK er eit katastrofe-område so lenge NATO er innblanda.

    Men NRK skal ha skryt for eit herleg program i går: Kunstnerliv. Det handla om Jannik Abel og Kristian Kvakland. Respekt!

    Kunst lyfter og skapar. Militæret er ekspertar på mord og øydeleggjing. Kvifor har me mindre omsut for kunstnarar enn for krigarar?

    For prisen av eitt F-35 kunne Noreg ha drive eit utstrekt kultursamarbeid med Russland i mange år. Til glede og utvikling for begge land.

    Svar
  • Torfinn Slettebø
    14 mars 2024 14:28
    Svar
  • Dette er et innlegg fra 2017 i Klassekampen av Bjørn Berger:

    Hans Olav Fekjær påstår i Klassekampen 5. mai at Russland ikke brukte makt på Krim og fremstiller «gjenforeningen» som et slags demokratiprosjekt. Han hevder at jeg er ekstrem fordi jeg skriver at Russlands anneksjon i folkerettslig forstand kan sammenlignes med Hitlers og Stalins annekteringer før andre verdenskrig, og spør retorisk om Hitler konsulterte folkemeningen. Dette bygger på et feilaktig historiesyn.

    Faktum er at Hitler avholdt folkeavstemning i Østerrike etter invasjonen i 1938. Resultatet viste at 99,7 prosent av østerrikerne støttet anneksjonen – altså mer enn det Putin oppnådde på Krim. Tilsvarende må Hitler ha visst at anneksjonene av Sudetland og Danzig (Gdansk) ville bli godt mottatt av den altoverveiende tyske lokalbefolkningen, hvilket han fikk rett i. Her kunne dessuten Hitler påberope seg historiske «rettigheter», altså ikke ulikt Putins «gjenforening» med Krim.

    Både Hitler og Stalin brukte overraskelsesmomentet og militær dominans til å innlemme store landområder uten væpnet motstand. På samme måte kunne Putin i 2014 la tusener av russiske elitesoldater, utstyrt med overlegne våpen, lynraskt erobre Krim.

    TV-bildene i 2014 viste at russiske styrker umiddelbart omringet ukrainske militærforlegninger og marineskip. De uforberedte ukrainske soldatene kom dermed i en håpløs situasjon, og de fleste valgte raskt å overgi seg. Ifølge russiske Interfax fremsatte angivelig sjefen for den russiske svartehavsflåten et ultimatum hvor han truet med å angripe de gjenværende ukrainske styrkene dersom de ikke la ned våpnene, hvilket de etter hvert gjorde.

    Det var således ikke Putins fortjeneste at invasjonen ikke endte i et blodbad, men det at ukrainske myndigheter og kommandanter innså overmakten og beholdt roen. Aktoratet ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) skriver da også at det er irrelevant at russiske soldater ikke møtte væpnet motstand.

    Putin har selv sagt at han tok initiativ til «gjenforeningen» natt til 23. februar. Men på den russisk militære æresmedaljen «For tilbakeføringen av Krim» står det at aksjonen startet 20. februar, to dager før daværende president Janukovytsj ble avsatt.

    Den 26. februar stormet så russiske elitesoldater regjeringskontorene og parlamentsbygningen på Krim, og heiste det russiske flagget. Påfølgende morgen ble de folkevalgte truet til et hastemøte. Mange nektet eller snudde da de så de russiske soldatene. Kun 36 av 100 dukket opp, mens forsamlingen trengte 51 for å være beslutningsdyktig. Løsningen ble at man registrerte stemmer på folk som ikke hadde møtt, altså regulært stemmejuks.

    De som møtte, ble ransaket og fratatt mobiltelefonen. Ingen journalister slapp inn. Bak lukkede dører – med bevæpnede russiske soldater utenfor – ble statsminister Anatolii Mohyliov kastet til fordel for Sergej Aksjonov. Førstnevnte tilhørte Janukovytsjs parti, Regionpartiet, som hadde 80 representanter i parlamentet, mens den nye statsministerens prorussiske parti hadde tre. Deretter ble det vedtatt folkeavstemning.

    To dager senere ba Aksionov offisielt om militær hjelp fra Russland for å «opprettholde ro og orden», selv om den russiske invasjonen allerede var et faktum. Kort tid etter ble Aksionov mottatt på rød løper i Moskva.

    Opp mot folkeavstemningen ble opposisjon kneblet. Krimtataren Resat Amet kan tjene som eksempel. Den 3. mars demonstrerte han fredelig og alene mot invasjonen på torget i Simferopol, hvorpå han ble ført bort av tre uniformerte menn, formodentlig fra russisk etterretning. Den 15. mars ble Amet funnet drept med merker etter omfattende tortur.

    På stemmesedlene 16. mars fikk velgerne to alternativer: Gå tilbake til Krims grunnlovsmessige status i 1992, eller bli innlemmet i Russland. De kunne ikke velge at Krim skulle fortsette å ha samme status i Ukraina som det hadde hatt siden 1998.

    Det mest alvorlige i denne sammenhengen er selvfølgelig Russlands invasjon og påfølgende anneksjon uten aksept fra Ukraina. Man trenger ikke mye fantasi for å forstå hvor farlig det kan bli dersom Russlands fremgangsmåte skal gi presedens i Europa. For hva om det oppstod tumulter i Hviterussland og Russland invaderte de østlige områdene for å avholde folkeavstemning? Og hva med de østlige delene av Estland og Latvia, hvor brorparten anser seg som russere?

    Andranik Migranyan, professor ved Moskvas statlige institutt for internasjonal politikk og med nære bånd til Kreml, hadde i 2014 et innlegg i den russiske avisa Isvestija. Her hevdet han at seierherrenes ydmykelse av Tyskland etter første verdenskrig kan sammenlignes med Vestens ydmykelse av Russland etter Sovjetunionens oppløsning, og fortsetter: «Det er nødvendig å skille mellom Hitler før og etter 1939, for å separere fluer fra koteletter. Faktum er at Hitler forente Østerrike, Sudetland og Memel med Tyskland uten blodsutgytelse, og fullførte det Bismarck ikke klarte. Hadde Hitler stoppet der ville han ha blitt stående i historien som en av Tysklands største ledere.»

    Slikt burde mane til refleksjon om Russlands egentlige motiver, også i Øst-Ukraina.

    Dette er et innlegg fra 2017 i Klassekampen av Bjørn Berger

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Kaoset på Haiti fortsetter.

Den USA-insatte presidenten har gjemt seg i USA. Gjenger overtar i landet.

Forrige innlegg

Når myndighetene mister kontroll over det som blir fortalt.

Da må lovverket brukes til å innskrenke ytringsfriheten.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.