Denne artikkelen om den kontinuerlige historieforfalskningen som har pågått i Norge etter den andre verdenskrig er helt nødvendig å repetere. For det var ikke slik at det var «gutta på skauen» som frigjorde Norge. Det var det først og fremst Sovjetunionen som gjorde.
De som hjalp til av norske krefter var kommunistene i Norge, krigsseilerne, partisanene i Finnmark og slike som Asbjørn Sunde-gruppen på Østlandet. «Gutta på skauen» gjorde lite av seg før krigen var slutt. Da dukket de opp i nypressete uniformer som helter i våre medier.
Denne artikkelen forteller en historie som en ikke vil at de som kommer etter oss skal vite noe om. Ikke minst av den grunn er det helt nødvendig å servere den gang på gang. Uten å kjenne historien risikerer en å gjenta de samme feilene som de før gjorde.
Knut Lindtner (redaktør derimot.no)
Kommunistene drev effektiv kamp mot okkupantene.
Hylles ikke i ettertid.
I Norge hylles de som ikke ville sabotere den tyske krigsindustrien. De som samarbeidet og drev passiv motstand, hjemmefronten og Milorg, ble de store heltene. De var også støttet av næringslivet (kapitalistene) som produserte for fullt hele krigen for den tyske krigsmakten og tjente store penger på det. Helge Krogh har skrevet om dette i boka «6. kolonne».
De som drev effektiv motstand, med sabotasjeaksjoner, spredning av illegale aviser og spionasje mot de tyske nazistenes militærmaskin, altså NKPs motstandbevegelse, Osvald-gruppen, Partisanene i Finnmark og krigsseilerne våre, de forbigåes i stillhet. Hele etterkrigshistorien om andre verdenskrig, både i Europa og i Norge, er så ensidig beskrevet at den nærmest må sies å være løgnaktig.
Ganske fort etter okkupasjonen ble NKP forbudt, som det første politiske partiet. Dermed var saken for mange klar for mange NKP-medlemmer. Okkupasjonen var også rettet mot dem. Men NKP kritiseres fordi motstandskampen ikke startet umiddelbart etter den tysk-nazistiske okkupasjonen.
Men hva gjorde de øvrige politiske partiene? La de sin politiske virksomhet på is, slik partiforbudet til okkupasjonsmakten krevde? Startet noen av de andre politiske partier enn NKP aktiv motstand mot okkupasjonsmakten? Hva gjorde f.eks. partiet Høyre? Eller de andre politiske partiene?
To ganger vedtok Stortinget i denne perioden (september 1940) å avsette den norske kongen. Dette er så dramatisk at det er en sensasjon i ettertid. Men det er praktisk talt ingen som har hørt om dette i dag.
Ingen kjenner heller til riksrådsforhandlingene som pågikk like etter den tyske okkupasjonen og som nesten førte til et kompromiss hvor Quisling kunne godkjennes som statsminister. Presidentskapet sendte i denne sammenheng en anmodning til kongen den 27 juni 1940 hvor de anmodet om hans avgang. Kongen nektet (veto).
I det hele tatt foregikk det svært mye i denne perioden som ikke kommer offentligheten for øre fordi hele eventyret om motstandskampen mot den tyske okkupasjonen ville bli forstyrret og heltedyrkelsen av de som minst fortjener det, ville få et skudd for baugen.
I tidsskriftet Fri Fagbevegelse (2009) intervjuer Morten Conradi flere av motstandskjempere under 2. verdenskrig og her fremgår det:
Mens det i praksis var forbud mot sabotasje i Milorg før sommeren 1944 fordi man fryktet tyske represalier, var sabotasje et sentralt element i Osvald-organisasjonens motstandsfilosofi allerede i 1941. I februar 1942 hadde «Osvald» sprengt stasjonsbygningene på Øst – og Vestbanen. Deretter fulgte aksjonene som perler på en snor. Men det var først etter sprengningen av Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate, at alarmklokkene gikk. I et brev til utenriksminister Trygve Lie i London skrev Hjemmefronten: «Vi ber Dem om å gjøre alt det som står i Deres makt for å hindre terroristiske handlinger etter den linje kommunistene har slått inn på.»
Videre i artikkelen heter det:
Josef Monsrud:…
– Det var himmelvid forskjell mellom de to retningene. «Osvald» har mye av æra for at folk i dette landet fikk vite at motstandsviljen levde. Hadde ikke vi aksjonert, ville vi sovnet alle sammen, sier Monsrud.
I likhet med flere av Osvald-organisasjonens medlemmer gikk Kåre Gramer over i Milorg etter at Osvaldorganisasjonen ble oppløst høsten 1944.
– Jeg var en av «gutta på skauen », selve symbolet på frigjøringskampen. Vi hadde flust med våpen og sprengningsutstyr, men ikke noe av det ble brukt. Det var vi som ble helter mens «Osvalds» innsats ble forbigått i taushet. Men det vi gjorde i Milorg var bare blåbær mot det Asbjørn Sundes gutter gjorde. Det viser jo tapstallene.
Er det noen i dag som vet at det var flere «linjer» i kampen mot den nazistiske okkupasjonen av Norge? Neppe.
De som ofret alt, NKP mistet 21 av 23 sentralstyremedlemmer, ble stemplet som landsforrædere og innsatsen deres er forbigått i all stillhet etter krigen. De har vært dømt til fullstendig taushet i 80 år nå.
Også internasjonalt er løgnen og omskrivingen total. Nesten ingen i Norge kjenner slaget om Moskva høsten 1941 som påførte Tyskland deres første store nederlag. Nesten ingen kjenner til slaget om Kursk-buen som knekket Tysklands panzer-våpen. Beleiringen av Leningrad er ukjent for de fleste. Stalingrad kjenner noen, men bare som et av flere store slag. Mange oppfatter D-dagen som krigens vendepunkt, noe det overhode ikke var. Det var vestmaktenes siste mulighet å komme seg til Tyskland før Sovjetunionen tok hele landet.
Er det noen som kjenner Litsa-fronten? Det gjorde ikke heller jeg før jeg passerte minnesmerket i 1997 på vei mot Murmansk. Er det noen som vet hvilke tyske krigskrefter som befant seg i Finnmark under krigen? Praktsik talt ingen i Sør-Norge hvor de fleste har en forestilling om at Rjukan-aksjonen var det viktigste som skjedde. I angrepet mot Murmansk deltok 50000 tyske bergjegere. I Lakselv på Banak flyplass var det stasjonert opp til 20000 tyskere under krigen. Stedet hadde for første og siste gang i historien et sykehus (lasarett).
Realiteten er at 2. verdenskrig i Europa ble avgjort på Øst-fronten, men i Norge er det bare Milorgs «beskjedne» innsats som hylles sammen med Englands «beskjedne» innsats. De som ofret mest levnes ikke mye ære hverken i Norge eller internasjonalt. Boikotten av Russlands markering av avslutningen av 2. verdenskrig føyer seg inn i den samme æreløse tradisjonen i Norge.
Les den fortiete boken «6. kolonne» av Helge Krogh og NKPs «Hvitbok om 1940» for mere fakta. Det en får i skolebøkene er nærmest en forfalskning og en omskriving av det som skjedde.
Knut Lindtner
Tidligere publisert på derimot.no
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 446 ganger.
7 Comments
*Ville det blitt en okkupasjon av Norge allikevel hvis Tyskland ikke hadde kommet først?
*Ville Tyskland trukket seg ut hvis Sovjetunionen ikke hadde angrepet fra nord? – Og kom denne sovjetiske «hjelpen» (?) kanskje fordi Sovjetunionen var redd for at vestmaktene skulle sette seg fast i nord og bygge militære installasjoner mot Russland, ikke for å jage ut Tyske styrker som uansett var slått?
*Hva hadde skjedd med den nordnorske befolkningen om ikke Tyskland hadde flyttet de lengre sør?
– Denne flyttingen kan vel også sees som omsorg for innbyggerne for at de ikke skulle bo/dø i et kommende krigsområde.
*Hvorfor ødela, vestmaktene/England det som var av materiell i Norge, våpen/båter, som også kunne bli brukt av de sivile når de okkuperte Norge etter krigen ?
*Hvorfor tillot regjeringen Ap den voldsomme trakkaseringen av ‘ tyskerhorer’ m. eller uten små barn, og sendte de til et utbombet Tyskland?
*Hvorfor måtte Quisling drepes?
* Hvor stor politisk forskjell, i saker, var det mellom NS og Ap?
*Hvem betalte for Norges krigføring, – hvor ble det av det gullet som ikke kom tilbake til Norge?
* Hva var/er verdien av den tyske oppbyggingen i Norge fra 1939-45? – Altså ikke den betydlige mindre som Ap har skrevet om i historiene om seg etter 1945?
Den sanne historien om förkrigstiden,krigen og etterkrigshistorien ligger nok begravd i noen gamle private arkiver.Norsk hydros arkiver er ett sted,Schibsteds arkiver etrt annet,arbeiderpressens er et godt tips og så har vel Putin funnet ett og annet i KGB,s gamle arkiver.
Stay behind og Thulehuset,nå Scandia er vel også mye begravet.
Det blir interessant dette,det piper fra mange kanter nå.
Min farfars bror Ansgar Sörlie ble drept i Stockholms skjärgård,angitt av noen brune svensker som likte nazzer bedre enn nordmenn.
Jeg har en höne å plukke med disse svenskene,de har fortsatt sitt nazzearbeid helt frem til idag,de har gjort manges liv til ett helvete ,men nå er det teppefall.
Det som er så trist med krigen og også alle de senere imperialistiske krigene eller för den tid,kolonialiseringen i stort sett har samme opphav.
Unge gutter og menn,oppildnet av medie og samfunn melder seg til krigstjeneste i misforstått lojalitet.De har alltid tjent pengemakten.De som forsto eller forstår hvem de egentlig blir bedt om å tjene,de blir satt ut av spill,bare spör «kommunistene»de ble overvåket,fratatt muligheter til gode jobber,uglesett og det som verre var.
Vi er der idag også.
Så når Norge ble okkupert av tyskerne,da var det noen som med iver og glede hadde gjort klart den röde löperen.
Vår skjulte adel,enten den var politisk eller ökonomisk,väre seg den var dansk,svensk eller norsk gjorde seg feite på krigen.
Noen norske journalister ,tror de var fra dagen,s näringsliv fikk gravd litt i Norsk Hydro,s krigsinnsats,men de ble dysset ned og glemt.
Vi hörer om krig og dets ofre og reiser statuer og posthumt får de medaljer,men det triste er at döde soldater betyr ödelagte familier,kanskje for generasjoner.
Vi har en sjans nå,de som fölger med ,de vet at våre medier juger så det renner av de,våre politiker vet vi også hvor står,det vi bör vite, er det ikke mange som tör si,men skal vi luke må vi luke godt og da kan ikke adelskapet slippe unna denne gangen også.
Wallenberggutta slapp unna Nurnbergdomstolen sist ved hjelp av brödrene Dulles,men ikke denne gang.
Har en sterkt nagende følelse om at alt vi er fortalt og lært av store hendelser er vridd til fordel for den herskende elite. Uansett tid i historien. Det er vel snart på tide å avsette denne evig kriminelle eliten, eller hva?
Det som forkortet krigen, var at Hitler ble lurt til å tro at det ble invasjon i Norge. Derfor bandt han 100 000 soldater her, som kan kunne trengt andre steder. ( En spiongruppe lurte ham).
Når en korporal skal lede en krig kan man ikke vente noe bedre resultat.