POSTED IN Russland, Ukraina, USA

Den kunne gitt en fredelig utgang av konflikten:

Hvem har tilsidesatt Minsk-avtalen?

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Hvem kjemper mot hvem i Ukraina?

Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og redaktør for tidsskriftet Russia in Global Affairs. 

Heftige kamper og politiske spenninger svirrer rundt Øst-Ukraina de siste ukene. Men til tider er det ikke engang klart hvem som er part i konflikten, og forvirring er kjerne i økende info-krig. Mangel på klarhet er forståelig. Ukraina er delt i et delt Europa. Er det konflikt mellom Kiev og Donbass, mellom Ukraina og Russland, mellom Ukraina og Nato, eller mellom Nato og Russland?

Den FN-godkjente Minsk-avtalen for å løse konflikten identifiserer to interne konflikt-parter; Kiev og to selverklærte Donbass-republikker, Donetsk og Lugansk. Russland står fast på at avtalen må implementeres, og klassifiserer krigen som innenlandsk, mens Nato fortsetter å presentere konflikten som utelukkende rivalisering mellom Ukraina og Russland, noe som undergraver Minsk-avtalen.

Et delt land på et delt kontinent: I over 1000 år er russere og ukrainere forbundet med felles historie, og i flere århundrer er de til og med del av samme stat. Nær historie med Russland har produsert to uforenlige nasjonale identiteter og veier til nasjonsbygging. Det pluralistiske synet anser Ukraina som en to-kulturell, to-språklig bi-etnisk stat, mens et monistisk syn ser for seg en integrert nasjonalisme med kun én etnisitet, én kultur og ett språk i kjernen.

Minsk-avtalen forutsatte at den ukrainske regjeringen forhandlet med opprørs-regionene om en ny organiseringen av staten med større uavhengighet for de ulike regionene. Den kom i stand i etterkant av et militært nederlag for Ukrainas hær i øst.

Stort sett ser de fleste vest-ukrainere på den delte historien med Russland som en imperialist- arv som må overvinnes, og er derfor dypt mistenksomme overfor øst-ukrainerne. Likeledes ser de fleste i øst de nære båndene til Russland som broderlige og er mistroende til et Vesten med sterk etno-nasjonalistisk tilnærming til nasjonsbygging og fascistisk-alliert historie. Det har senere bare vært én løsning på de interne motsetningene: Å etablere Ukraina som suveren stat, uavhengig av Russland, men ikke på en anti-russisk plattform.

Russlands røde linjer om Natos øst-utvidelse: Ukrainas framtid er mer komplisert i og med at landet også er grensen til et delt Europa. Gjensidig akseptabelt oppgjør etter kald krig oppnås aldri når Vesten utelukker Russland fra det nye Europa. Så fremmes et «nullsum-orwellsk konsept for europeisk integrasjon», der alle europeiske land må koble seg fra Russland som største stat i Europa, og heller se etter Nato og EU som lederne. Kort sagt er Vesten og monistiske etno-kulturelle nasjonalister i Ukraina medpassasjerer i en ekskluderende tilnærming til nasjonsbygging og region-bygging: Et land som undertrykker østukrainere, integrert i et Europa renset for all russisk historie og innflytelse.

En krig blir lett uunngåelig. Nasjonalt angripes østukrainere som protesterer mot legitimiteten til den vest-støttete Maidan i 2014 av nye myndigheter i Kiev. Regionalt vil ikke Russland stå i ro om Kiev, bevæpnet av Nato, angriper Donbass. Videre ser Russland Natos ekspansjon til Ukraina som eksistensiell trussel, og vil motsette seg det omtrent som USA ikke kan godta sovjet-missiler på Cuba i 1962. Nato erklærer nå at de «står sammen med Ukraina», selv om Nato faktisk setter Ukraina på en vei til sin egen ødeleggelse.

En hjemlig konflikt? Minsk-avtalen fra 2015, godkjent av FN, definerer krigen som intern konflikt med innenlandske løsninger. Avtalen fastsetter at Kiev må engasjere seg diplomatisk for å gi Donbass-regionen selvstyre, og først så vil utbryterne gi Kiev kontroll over Ukrainas internasjonale grenser. Foruten å ta opp konkurrerende synspunkt om nasjonsbygging, vil en form for føderalisme også løse regionbyggingsspørsmålet, i og med at en desentralisert makt i et føderalisert Ukraina vil gjøre det umulig for landet å slutte seg til en vestlig blokk eller en russisk-ledet blokk.

Det kan rettes rimelig kritikk mot Minsk-avtalen, for den tar ikke for seg synspunktene til de utenlandske deltakerne. Moskvas røde linjer antyder at Russland er deltaker i konflikten, men det betyr at Nato også må sees på som deltaker. Vesten støtter kuppet i 2014 og Kievs «anti-terror-operasjoner» mot øst-ukrainere som motsetter seg Maidan. Nato legger også opp til en militær løsning av Donbass-konflikten ved å sanksjonere Russland, væpne Ukraina og nekte å presse Kiev til å overholde sin forpliktelse i henhold til Minsk-avtalen.

Minsk Agreement | International Treaty | NaRvi Academy - YouTube
Russland er ikke part i Minsk-avtalen selv om nå vestlige politikere og medier fremstiller det slik.

«Ukrainas rikeste person» straffeforfølges utfra Zelensky-påstander: Vi ser også fiendtlighet mot Minsk-avtalen i vestlige medie-eliters tilbakeholdenhet i forhold til detaljert informasjon om Minsk-avtalens bestemmelser og Kievs åpne avvisning av å ta den avtalen på alvor. I stedet preges vestlige medier av uærlige påstander om russisk sabotasje av  Minsk-avtalen, selv om Russland ikke en gang er nevnt der. 

Går konflikten mellom Ukraina og Russland? En kollektiv innsats fra Kiev og Nato for å omdefinere krigen som en Ukraina-Russland-konflikt er et kynisk forsøk på å undergrave Minsk-avtalen og frata østukrainerne legitimitet og definere dem som kun «russiske agenter», men samtidig blir det mulig for krigsalliansen å stå fram som «Ukrainas støttespillere». Det passer en vest-propaganda som framstiller kuppet i 2014 som en «demokratisk revolusjon i tråd med hele det ukrainske folkets vilje», mens kupp-motstand er «russiske hybrid-krig». 

Å presentere Donbass-konflikten en Ukraina-Russland-konflikt betyr også at østukrainernes rett til å være representert knuses brutalt. USA støtter Kievs undertrykkelse av opposisjons-medier og demonstranter, fengsling av sentrale ledere av opposisjon, undertrykkende språk-lover og andre forsøk på å marginalisere østukrainerne med et pluralistisk syn på nasjons-bygging.

Stepan Bandera hylles i dagens Ukraina, men han deltok på de tyske nazistene side.

Mest grotesk er USAs støtte til den anti-russiske historiske fortellingen som hyller nazistiske samarbeidspartnere som frihetskjempere. Hvert år fra 2013 sier USA nei til en FN-resolusjon som «bekjemper glorifisering av nazismen» for å beskytte det etno-nasjonalistiske synet om at vest-ukrainske fascister som samarbeidet med Hitler mot Sovjetunionen, er helter. I november 2021 er USA og Ukraina de eneste to landene i hele verden som stemmer mot resolusjonen.

Bredere tilnærming nødvendig for å løse krisen i Ukraina: Det er rimelig å hevde at varig fred krever at aktører som Russland og Nato må identifiseres som deltakere i Ukraina-krisen. Uærlige forsøk på å framstille alt som en konflikt mellom Ukraina og Russland kun forsøk på å løse opp Minsk-avtalen og rense Ukraina for øst-ukrainsk innflytelse og rense Europa for russisk innflytelse. Minsk-avtalen begrenses til innenlandske deltakere, selv om den må følges opp med noe som avvises av Vesten etter den kalde krigen: En gjensidig akseptabel avtale om europeisk sikkerhet som kan sette en stopper for kampene om regionen.

Glenn Diesen 5/12-2021, bearbeidet til norsk fra engelsk, Per Lothar Lindtner, 22/2-22.

Forsidebilde: Igor Shulman

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • Diesen: «Mest grotesk er USAs støtte til den anti-russiske historiske fortellingen som hyller nazistiske samarbeidspartnere som frihetskjempere. Hvert år fra 2013 sier USA nei til en FN-resolusjon som «bekjemper glorifisering av nazismen» for å beskytte det etno-nasjonalistiske synet om at vest-ukrainske fascister som samarbeidet med Hitler mot Sovjetunionen, er helter.»

    Jeg meiner Diesen er en grotesk og forvokst bokorm som skriver mye svada. Det er ei objektiv meining som jeg her bare erklærer som sannhet…

    1) Diesen forstår ikke uttrykket «fascisme»
    2) Oversetter Per Lothar Lindtner burde lese om Holodomor, siden han trodde Diesen hadde skrevet et så godt og riktig innlegg at han gadd å oversette det. Om Per & Knut Lindtner måtte spise familiemedlemmer for å overleve, pga. Sovjet, så hadde de kanskje hatt en annen oppfatning av Sovjet.

    THE FAMINE OF 1932–33
    The result of Stalin’s policies was the Great Famine (Holodomor) of 1932–33—a man-made demographic catastrophe unprecedented in peacetime. Of the estimated six to eight million people who died in the Soviet Union, about four to five million were Ukrainians. The famine was a direct assault on the Ukrainian peasantry, which had stubbornly continued to resist collectivization; indirectly, it was an attack on the Ukrainian village, which traditionally had been a key element of Ukrainian national culture. Its deliberate nature is underscored by the fact that no physical basis for famine existed in Ukraine. The Ukrainian grain harvest of 1932 had resulted in below-average yields (in part because of the chaos wreaked by the collectivization campaign), but it was more than sufficient to sustain the population. Nevertheless, Soviet authorities set requisition quotas for Ukraine at an impossibly high level. Brigades of special agents were dispatched to Ukraine to assist in procurement, and homes were routinely searched and foodstuffs confiscated. At the same time, a law was passed in August 1932 making the theft of socialist property a capital crime, leading to scenes in which peasants faced the firing squad for stealing as little as a sack of wheat from state storehouses. The rural population was left with insufficient food to feed itself. The ensuing starvation grew to a massive scale by the spring of 1933, but Moscow refused to provide relief. In fact, the Soviet Union exported more than a million tons of grain to the West during this period.

    The famine subsided only after the 1933 harvest had been completed. The traditional Ukrainian village had been essentially destroyed, and settlers from Russia were brought in to repopulate the devastated countryside. Soviet authorities flatly denied the existence of the famine both at the time it was raging and after it was over. It was only in the late 1980s that officials made a guarded acknowledgement that something had been amiss in Ukraine at this time.

    p.s. La en venstreradikal være uovervåket en liten stund, og han har produsert ei heil bok med tøv; venstreradikale trenger barnevakt.

    Svar
    • «…spise familiemedlemmer for å overleve, pga. Sovjet, så hadde de kanskje hatt en annen oppfatning av Sovjet.»

      Hvem, hvilke gruppe, satt med makten i Sovjetunionen da dette ble gjort?

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Sanksjoner er bare spill for galleriet

Slagmarka avgjør, ikke sanksjoner. Stanser Russland gasseksporten er det full krise i Tyskland

Forrige innlegg

Kronikk: Hva nå? Putin våkner!

Mandag 21. februar fikk vi se realpolitikk skje «Live on TV»

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.