POSTED IN Demokrati, Europa, Frankrike

Demokrati?

Antall stemmer uviktig,
valgordninga avgjør

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

Partiet Marine Le Pen leder, har ikke oppslutning fra mer enn 37 prosent av velgerne. Med støttespillere kanskje , men fortsatt ikke flertall. I mange land er en slik oppslutning nok til å danne regjering.
Med 37 prosent oppslutning får Len Pen 142 representanter, mens Macrons parti med bare 23 prosent oppslutning får hele 146 representanter.
Det er valgordninga, bestemt av dem med makt, som avgjør hvem som kan få styre et land, ikke oppslutninga som de ulike politiske partiene har blant velgerne.

Av Ove Bengt Berg
Henta fra Politikus

Tabell: Politico.eu

Le Pen økte betydelig i mandater
men ikke i forhold til stemmetallet
Nasjonal samlingsallianse, RN, partiet Marine Le Pen leder, økte stemmetallet etter andre omgang til i alt 37 prosent. Det var denne økninga i oppslutning som hele den politiske eliten jublende registrerte som et kjempestort nederlag for Le Pen. Venstreblokka som blei erklært som vinner, gikk tilbake i antall stemmer og i andelen av stemmene. Likevel blei den styrende eliten redda av valgordninga. Med 37 prosent av stemmene Le Pen 142 representanter, mens president Macron med bare 24,7 prosent fikk hele 161 representanter. Velgernes vilje?

Seier for å nulle ut 40 prosent av velgerne
Den styrende eliten ikke bare i Frankrike, men i hele Europa og med hilsener fra USA, skreik opp i jubel sammen med dem som kaller seg «venstre» om at folket seira over de høyreekstreme (les nazister/fascister) og berga demokratiet i Europa nok en gang. Det er det formelle og juridisk bindende valgresultatet. Men det var ikke det opptil 40 prosent av velgerne ville. Deres demokratiske ønske er i virkeligheten nulla ut.

I dag er det restene av arbeiderklassen og den lavere middelklassen som stemmer på Le Pens parti. De degenererte, eller de fortrengte, de utstøtte. Det er fullt forståelig når eliten, som de venstreorienterte støtter, vedtar høyere pensjonsalder og lavere pensjoner og ellers skaper generell utrygghet i samfunnet for vanlige folk.

Stemmer er uviktig, valgordninga avgjør
Den norske statsviteren Stein Rokkan formulerte den kjente og reelle oppsummeringa om at «Stemmer teller, ressurser avgjør». For 1950-tallets norske samfunnsforhold. Men både i det britiske valget og det franske valget nå nettopp, er virkeligheten enda verre enn det Rokkan formulerte. For de valgene med enmannskretser og enmannskretser med omvalg, viser oss at realiteten nå er karakteristikken at «Stemmer ikke viktig, valgordninga avgjør.» Det betyr at det som det skrytes så mye av i Vesten, der vi påstår å ha et folkestyre, det oppheves gjennom valgordninga.

Ikke alle stilte i alle valgkretser
For å hindre Le Pens parti i å vinne for mange kandidater, gikk flere partier sammen om å trekke sine kandidater der de stod svakt og neppe kunne vinne, for på den måten å gjøre motstanden mot Nasjonal samlingsallianse sterkere. Det skjedde, og gjorde at NR ikke fikk det antallet valgte representanter som velgeroppslutninga tilsa.
Partier som trakk seg fra valgkretser, fikk da færre stemmer på landsbasis. Hvor stort tap det blei, er ikke oppgitt her, men utgjør kanskje ikke så mye på landsbasis.

Fullt lovlig politisk bruk av valgordninga
Nå blei det ikke utført noe formelt misbruk av dagens ordning. Alle partier og enkeltpersoner over et vidt spekter av uforenlige politiske meninger, slo seg sammen om ett eneste politisk mål: Å hindre Le Pen et flertall i nasjonalforsamlinga. Sånn sett en lovlig politisk organisering, men grunnleggende udemokratisk i sin ekskluderende form. Det politiske knepet forutsetter et videre samarbeid som neppe kan la seg gjennomføre. Og som vil skape et kaos. Klarer de for eksempel å skaffe fram en felles statsministerkandidat til fredag, som president Macron har bedt om?

Intoleransen og kneblinga av annerledes tenkende:
Udemokratisk,tvinger fram opprørog væpna revolusjon
Det er en betydelig mistillit og motstand i de fleste europeiske statene mot mesteparten av de styrendes politikk. De styrende bryr seg ikke om motstanden og får støtte av de tidligere venstreorienterte for å bare kjøre på videre med nedskjæringer og krigsforberedelser.

Franske demonstrasjoner virker meningsløst voldelige og destruktive. Hvorfor så voldsomt når slikt meningsløst skadeverk ikke gir noen som helst politisk gevinst? Heller ikke skaffer en seg allierte. Bare personlig tilfredsstillelse av å få ut sin håpløshet. Litt som terrorisme, som Lenin kalte utålmodige intellektuelles meningsløse kamp.

Når en tar i betraktning den udemokratiske valgordninga de har særlig i Frankrike, men også i Storbritannia, er elitens fullstendige avvisning av enhver konsesjon — uten å ta hensyn til hva en betydelig del av innbyggerne mener — reelt et ønske om full konfrontasjon. Uten noen form for det som en vil kunne kalle demokratisk imøtekommenhet.

Eliten har fortsatt støtte fra et klart flertall mot Le Pen, men det er en svært sprikende allianse som ikke garanterer noe som helst.  De kan håpe på at å ta fra sine motstandere enhver mulighet til innflytelse gjennom valg og andre måter, fører til at motstanderne gir opp. Sånn kan dagens elite beholde makta. Men hvis de opposisjonelle ikke gir seg, står bare opprør som væpna revolusjon igjen som den eneste måten å få gjennomslag på.

Frankrike har stormen mot Bastillen fra 1789 og Paris-kommunen fra 1871 i historia si, og de eksemplene blir nok ikke værende bare som historiske tilfeller. Men neste gang er det kanskje det høyreekstreme Sorbonne-Universitet, med alle som hater dem som holder Frankrike i gang, som blir blir jamna med jorda.

Den franske eliten med støtte av de nye fascistene i venstrekledning kan provosere fram en sånn grunnleggende samfunnsomveltning. Som borgerskapet alltid gjør, de løfter tunge steiner bare for å slippe dem ned på sine egne føtter. Forhåpentligvis blir de avsatt før de får satt i gang fortsettelsen av første og andre verdenskrig.

Framheva bilde:
Foto: bizoo_n, iStock

Meld deg som gratis abonnent
på nye innlegg fra Politikus.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • Norge hadde fra 1905 til 1920 nesten identisk valgordning med det Frankrike har i dag.
    I 1920 fikk Norge en representativ valgordning (samtidig som også fattigfolk fikk stemmerett).
    Ny partier dukket opp pga dette, bla Bondepartiet.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Jan Herdal:

Det store leirbålet

Forrige innlegg

NATO 75 år, gir mer til Ukraina:

Milliardløfter, F-16 fra Norge, flere Patriots og ‘irreversibel’ vei til medlemskap.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.