POSTED IN Kronikk

Demokrati:

Noen refleksjoner, tanker og ideer om valg i Norge.

5 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Av Terje Sørensen
Pensjonert advokat

1. Opptakt og bakgrunn

Et kommune- og fylkestingsvalg i landet vårt ble avsluttet for en ukes tid siden. Av ulike grunner unnlot jeg å stemme og har i ulike fora forklart hvorfor. Og til tross for avståelsen har jeg grublet mye over temaet.

For rundt 25 år siden meldte jeg meg inn i et av de største politiske partiene i Norge. Årsaken var at jeg som lektor på en videregående skole i en befolkningsmessig liten kommune, var interessert i å være med å påvirke regler og ordninger vedrørende skolepolitikken i samfunnet. Ganske fort ble jeg valgt til leder av partigruppen i kommunen. Dermed kom jeg òg i forbindelse med partiets andre kommunepartiledere og fylkestingsgruppen, og jeg ble der en slags uformell leder av fylkespartiets ‘skolepolitiske utvalg’. Så langt syntes jeg at innmeldingen i partiet og mitt virke der var interessant og givende.

Som leder av partigruppen i min kommune fikk jeg være med på partiets nominering av Stortingsrepresentanter til det den gang kommende Stortingsvalget. Også det syntes jeg hørtes interessant ut.

Men det var en kjensgjerning at partiet ikke hadde noen mulighet til å få innvalgt mer enn én (1) representant til vår nasjonalforsamling. Og det var i alle praktiske henseender nærmest forutbestemt at det skulle være én bestemt person. Vedkommende var markant og velkjent i partiet blant alle fylkets medlemmer, og satt, om jeg ikke tar feil, allerede på Stortinget.

På nominasjonsmøtet ble denne personen da også valgt som førstekandidat uten at jeg kan huske at det var noen motstander, og det hele syntes for meg den gangen at det hadde skjedd et demokratisk kandidatvalg; jeg som kommunepartiets leder som da igjen var en representant for partiets kommunemedlemmer, hadde stemt for kandidaten. Heller ikke jeg hadde noen motforestillinger.

Kandidaten ble ved selve Stortingsvalget innvalgt. Etter hva jeg vet, var det ikke tilstrekkelig – om noen i det hele tatt – kumuleringer, strykninger, slettinger, personstemmeforslag eller såkalte ‘skriveinnkandidater’ under avstemningen til at førstekandidaten ikke skulle komme inn.

Hvordan forholdene var i andre partier som deltok i det samme Stortingsvalget, vet jeg ikke, men antar at de var like dem i mitt parti.

Etter noen få år avviklet jeg både mitt arbeid som lektor og medlemskapet i det politiske partiet.

Som årene har gått, har jeg blitt mer og mer skeptisk til måten vi velger våre representanter til kommunestyre, fylkesting og nasjonalforsamling – især til det som kalles ‘indirekte demokrati’.

Resten av mitt innlegg nedenfor begrenser seg primært til Stortingsvalg. Det vil kunne bli for omfattende om de to nevnte, laverestående forsamlinger også skulle omhandles.

Her en definisjon fra Wikipedia :

«Indirekte demokrati er et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg. De ulike politiske grupperinger kjemper i åpne frie valg om å vinne legitimiteten til å styre politikken innenfor et gitt territorium i en gitt periode.

Dette er den tradisjonelle vestlige formen og den mest utbredte formen for demokrati. Norge er et representativt demokrati, det samme gjelder de fleste land i Europa. Oldtidens Athen brukte direkte demokrati der folk selv stemmer direkte over lovforslag».

Slik jeg ser det, er det slik at folk flest ikke foretar store endringer i et partis valgsedler – i alle fall ikke når det gjelder valg til fylkestinget og nasjonalforsamlingen. Til kommunestyrevalget derimot foretar velgerne oftere endringer, noe som nok beror på at man kjenner de fleste kandidatene og vet hva de står for. Kanskje ligger det noe fordelaktig i denne ‘nærheten’ mellom velger og kandidater?

2. Tidligere

Det var nemlig slik at i begynnelsen av Stortingets historie ble valgene dit gjennomført ved at man valgte et antall valgmenn (menn med stemmerett) i hver stemmekrets. Valgmennene var ikke knyttet til politiske partier slik vi kjenner dem i dag. De representerte i stedet lokale interesser, embetsmenn, og sosiale grupper. Disse valgmennene valgte deretter representanter til nasjonalforsamlingen. Vi aner en viss ‘nærhet’ den gang mellom velgere og dem som velges. At stemmeretten og retten til å bli valgmann var svært begrenset hva angår kjønn, sosial status m.m., var selvsagt en svakhet sett med dagens øyne, men etter som tiden gikk, ble dette utbedret.

I 1884 ble det innført en viktig endring i valgsystemet med innføringen av parlamentarismen i Norge. Dette førte til utviklingen av politiske partier som vi kjenner dem i dag. Partiene ble etter hvert organisert nasjonalt og begynte å presentere kandidater for Stortingsvalg. Valget av valgmenn ble gradvis mindre viktig, og direkte valg av representanter til Stortinget ble introdusert. Og ‘nærheten’ ble svakere.

Og der står vi per i dag – vi kan kun én gang hvert fjerde år gi uttrykk for hva vi mener vedrørende saker som Stortingsrepresentantene har bestemt og kommer til å bestemme over. Den fullmakten gir vi dem gjennom å legge en navneseddel de selv og/eller gjennom sine partifeller har fastsatt, og som vi sant nok i teorien kan foreta justeringer av ymse slag i, men som vi sjelden gjør, eller om vi skulle gjøre det, så har det ytterst sjelden – om noen gang – innvirkning på valgets totalresultat.

Kan vi gjøre noe med det?

3. Sveits turde være et eksempel

Alperepublikken har en lang og sterk tradisjon for bruk av folkeavstemninger som en viktig del av sitt politiske system. Folkeavstemninger gir det sveitsiske folk muligheten til å direkte påvirke politiske beslutninger, og de brukes i en rekke saker på både nasjonalt og kantonalt (tilsvarende delstatsnivå) nivå. Her er noen av de viktigste aspektene ved folkeavstemninger i Sveits:
A. Obligatoriske og fakultative avstemninger: I Sveits finnes det to hovedtyper av folkeavstemninger. Obligatoriske folkeavstemninger må avholdes for grunnleggende endringer i grunnloven eller når det kreves av en tilstrekkelig mengde underskrifter fra borgere. Fakultative folkeavstemninger kan også holdes for mindre viktige spørsmål, eller når myndighetene finner det nødvendig.

B. Initiativrett: Enhver sveitsisk borger som samler en tilstrekkelig mengde signaturer, kan fremme et initiativ for en folkeavstemning. Dette gir borgerne muligheten til å be om en avstemning om spesifikke lovgivningsspørsmål eller endringer i grunnloven.

C. Referendum: Det er også mulig for borgere å kreve en folkeavstemning gjennom en prosess som kalles «referendum». Dette innebærer å samle nok signaturer for å utfordre en nylig vedtatt lov eller endring i grunnloven. Hvis det kreves nok signaturer, må loven eller endringen legges frem for en folkeavstemning.

D. Hyppig bruk: Sveits er kjent for sin hyppige bruk av folkeavstemninger. Det kan være avstemninger om politiske spørsmål, økonomiske spørsmål, sosiale spørsmål, eller endringer i grunnloven. Dette gir borgerne en betydelig grad av innflytelse over landets politikk.

E. Deltakelse og flertall: For at en folkeavstemning skal være gyldig, må det være tilstrekkelig deltakelse, vanligvis en viss prosentandel av stemmeberettigede. Avgjørelser tas ofte basert på flertallet av stemmene, med mindre det kreves en spesiell majoritet (for eksempel en dobbelt flertall) for visse typer saker.

Sveits har et sterkt desentralisert politisk system, og folkeavstemninger kan også holdes på kantonalt (delstats) nivå. Dette gir borgere enda mer direkte innflytelse over lokale saker.

Folkeavstemninger er en viktig del av Sveits’ demokratiske system og gir borgerne en unik mulighet til å forme politikken og lovgivningen i landet.

4. Elektronisk avstemning

Det burde også være mulig for hver enkelt stemmeberettiget ved bruk av elektroniske hjelpemidler å si sin mening om sakene som skal behandles i Stortinget – epost og/eller andre kommunikasjonsmedier. En politikerektemann har vært usedvanlig aktiv med å handle med verdipapirer. Han har store kunnskaper og kan lett ved bruk av elektroniske hjelpemidler skaffe seg ferske og øyeblikksoppdaterte informasjoner. Slik tilgang kan i vår tide enhver stemmeberettiget borger i landet skaffe seg og danne seg sine meninger om spørsmål som behandles på Løvebakken og aktivt delta i debatten.

Jeg er helt klar over at det er knyttet mange potensielle problemer og betenkeligheter til noe slik, men saken bør etter min mening vurderes og utredes.

5. Prognosesystemet

Og hva med å ha Stortingsvalg med et representativt utvalg av Norges stemmeberettigede?

Eksempel:

Klokken 21.00 valgdagen for en ukes tid siden – én time etter at kommunestyre- og fylkestingsvalget var avsluttet – viste NRK 1 en prognose for hvordan totalresultatet for en rekke politiske partier kom til å bli når avstemningene var avsluttet. Etter hva jeg forstår, ble denne beregningen gjort basert på noen få konkrete opptellinger fra ulike og representative kommuner og fylker og veid opp og justert mot forskjellige erfaringsgrunnlag og metoder. Jeg har ingen særlige kunnskaper om teknikken her. Men da det endelige resultatet kom til slutt, viste det seg at NRKs prognoser etter hva jeg kunne se, var en innertiertreff midt i blinken!

6. Avslutning

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget for en ukes tid siden var det drøyt 60 prosent av landets stemmeberettigede som deltok, mens snaut 40 prosent avsto. Det er sikkert flere årsaker til dét, men selve valgordningen, at det synes vanskelig for mange å skaffe seg aktuell informasjon og føle manglende mulighet for å delta i debatten o.a., er etter min mening noen av årsakene.

Det skader ikke å søke forbedringer for om mulig å få større interesse for og deltagelse i våre valg av viktige representanter til styre og stell!

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

5 kommentarer. Leave new

  • Det skjedde en stor endring i det norske valgsystemet for 100 år siden i ca 1920 som veldig få har fått med seg.
    Det gamle valgsystemet (fra 1905) var veldig likt med dagens franske valgsystem for parlamentsvalg. Hvor feks Macrons politiske parti fikk ca 30% av stemmene noe som ga partiet over 50% av plassene i parlamentet, mens Le Pens parti fikk ca 14% av stemmene og fikk kun 1,5% av plassene i parlamentet. Dagens norske system er mye mer representativt enn dette.

    Per Olaf Lundteigen har foreslått innført et system for negativ folkeavstemning i Norge hvor velgerne i en folkeavstemning kan forkaste vedtak gjort av Stortinget.

    Problemet for tiden er vel at pressen strategisk publiserer den ene skandalen etter den andre mens valgkampen pågår og overstyrer den rent politiske debatten. AP hadde feks noen gladsaker på tampen av valgkampen for bla reduserte barnehage priser etc som kanskje mange i målgruppen ikke fikk med seg pga all mediaomtalen rundt skandalene. AP burde nok ha presentert disse gladsakene tidligere i valgkampen (men håpet vel på dette tidspunkt at noen slike gladsaker ikke var nødvendig for å øke oppslutningen).

    Og hvor viktig er det egentlig for arbeiderklassen at en person som er gift med en minister får tilgang til hemmelig informasjon fra regjering som gjør at vedkommende ektefelle og investor tjener en viss mengde penger (trolig et mindre beløp) på bakgrunn av denne informasjon istedenfor at noen andre (rike) investorer skulle tjene disse pengene? Misforstått omsorg for et lite antall personer blant de aller rikeste i landet?

    Svar
    • Ja, SHO:

      » Per Olaf Lundteigen har foreslått innført et system for negativ folkeavstemning i Norge hvor velgerne i en folkeavstemning kan forkaste vedtak gjort av Stortinget.
      Problemet for tiden er vel at pressen strategisk publiserer den ene skandalen etter den andre mens valgkampen pågår og overstyrer den rent politiske debatten.»

      Og norsk presse burde i det minste vært norsk-eid. Og media har for stor makt og mulighet for å fordreie innbyggernes oppmerksomhet. Og å fordumme oss.

      Svar
  • «Oldtidens Athen brukte direkte demokrati der folk selv stemmer direkte over lovforslag».

    Og det har vi enda større muligheter for i dag, digitalt.

    INP er vel det eneste (?) partiet som er interessert i en slik utvikling.
    Med fagstyre mer enn parti-styre. Og der innbyggerne kan være med å si sin mening om saker. Dette ville antagelig også i mye større grad øke lysten til å følge med på politikken ( ikke parti-politikken) i Norge. ( Og øke motstanden mot over-nasjonal styring. )

    Svar
  • Elektronisk valg, nei gud bedre…sorry, hvor mange er kjent med DOMINION valgmaskinene, Smartmatic software inkl Scytl…
    Bneyttes i flere land samtlige valg gir 90% vnestrestyre…

    Svar
    • L. H. :
      Det trenger ikke være i forbindelse med (digitale) VALG . (- på partier/parti-styring)
      – Men for å få med innbyggere i arbeidet for å bygge landet, – og involvere innbyggerne i større grad.
      Det er mange kloke mennesker i dette landet, også teknologisk – Som er altfor kloke til å ville interessere seg for parti-politiske konstruerte motsetninger.
      Eller som Lundeigen altså kom med forslag, som SHO skrev: » …et system for negativ folkeavstemning i Norge hvor velgerne i en folkeavstemning kan forkaste vedtak gjort av Stortinget.»

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Formelt mot islamismen i området.

Sahel-land organiserer seg nå militært men like mye mot franske trusler.

Forrige innlegg

I Niger skjer det mye rart.

Forsøker juntaen å sette imperialistene USA og Frankrike opp mot hverandre.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.