Diskusjonen om journalistikk og journalister er stadig mer aktuell. Hele vårt mediebilde er preget av fullstendig ensidighet med noen få unntak, som om mediene styres av en skjult hånd. Noe vi tror faktisk er tilfelle. Det er dessuten stadig mindre risiko å arbeide som journalist noe som kanskje er et godt tegn.
Men en hovedoppgave for journalister er å utfordre makten og den rådende fortellingen i ethvert samfunn. Jeg kan ikke si at det preger vår tids norske journalistikk akkurat. Klima, korona og krig-fred-sakene er lysende eksempler på fullstendig journalistisk knefall og en totallammelse av det kritiske tenke-senteret i hjernen.
Spørsmålet er om journalister ikke får lov til kritisk journalistikk av sine eiere eller om de ikke tør. Kanskje det er begge deler. Artikkelen under er et år gammel men fortsatt aktuell.
Knut Lindtner
Redaktør
Journalister lever lenger
Av redaksjonen
Behovet for å drepe journalister for å kneble pressen ser ut til å minke. Eller er journalister en utdøende rase?
Det har eksistert en æreskodeks blant journalister: En journalist lar seg ALDRI presse til taushet. Det har inntil nylig vært forskjellen på journalister og informasjonsformidlere.
1418 journalister har dødd for sin journalistiske ære og samvittighet siden 1992. En journalist er drept på jobb hver uke de siste 29 årene. Mange av dem ble myrdet fordi de ikke lot seg kneble.
2015 var et toppår, da det ble drept 73 journalister på verdensbasis. I 2020 var tallet sunket til 32. Hittil i år er 20 journalister drept i embets medfør. Journalister lever lenger.
Æresklausul
Selv den norske Vær varsom-plakaten har en æresklausul. I paragraf 1.3 står det:
«Den (pressen red. anm.) kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.»
…kan ikke gi etter for press fra noen…
Det er harde ord. Hva tror du en norsk journalist svarer i dag hvis du spør om hen er villig til å risikere livet for å få publisert saken sin?
For den enkelte journalist er det selvsagt bra at færre blir drept på jobb. For ytringsfriheten er det ikke nødvendigvis godt nytt. Noen har tydeligvis fått mindre behov for å kneble pressen.
Redaksjonell makt?
De siste årene har rubb og stubb av norske aviser blitt konserneid. En av de siste er den mikroskopiske lokalavisa Meråkerposten, som i år ble oppkjøpt i en spleis mellom mediekonsernet Amedia og TA-gruppen (Trønderavisa).
Dermed får redaktøren i Meråkerposten også sine instrukser fra Amedias sentrale kontor for «innholdsutvikling». Redaktøren i Meråkerposten får nå jevnlig beskjed fra eierne om hva Meråkerpostens lesere skal fores med av informasjon.
Slik har mediekonsernene flytta den redaksjonelle makta opp under ræva på eieren.
I et foredrag på konferansen «Liten og digital» 22. oktober i fjor, forklarte innholdsutvikler Eivor Jerpåsen i Amedia hvordan konsernet styrer den redaksjonelle makta i norske lokalaviser.
Jerpåsen forklarer entusiastisk hvordan redaksjonsmedlemmene får en jevn strøm med tilbakemeldinger fra innholdskontoret om hvilke saker de skal fokusere på for å generere flere klikk: Fokuser på lokalt sladder, sport og forbrukersaker. Sånt blir det klikk av! Det er ikke noe poeng i å skrive i avisa hvis det ikke blir lest!
Eiernes sandpåstrøere
Redaktørens rolle i dagens aviser er altså redusert til å påse at redaksjonsmedlemmene skriver om det eierne ønsker fokus på. Den redaksjonelle makten og friheten i norske aviser defineres av eiernes «innholdsutviklere».
En journalist alene har liten makt og er avhengig av en redaksjon og et medium for å bli hørt. Tror du det er mulig å være journalist med hjerte for leseren i en redaksjon med hjerte for eieren?
Mediekonsernene jobber iherdig for å endre definisjonen på hva en journalist er: Du ta imot penger og fordeler fra et konsereid medium for å fortjene tittelen. Journalistisk motiv er bortdefinert. Idealisme er for tullinger som ikke vet sitt eget beste.
Det er lenge siden ordet «journalisme» ble sagt høyt i en norsk avisredaksjon.
Frie, uavhengige og kritiske journalister er definert ut av «pressen» fordi de ikke er lojale mot eiere og offentlige myndigheter. Journalister som påstår at de representerer leseren er i dagens definisjon illojale.
Myndighetene går selvfølgelig i takt med konserneierne: Den som ikke er ansatt i et konsernmedium er ikke journalist. Myndighetene trenger ikke å besvare spørsmål fra uavhengige journalister fordi de er definert ut av pressen. Uavhengige journalister med kritiske spørsmål er en uting som lager rot i en forutsigbar hverdag!
De konserneide redaktørene i Redaktørforeningen nekta nylig å ta inn redaktør Pål Steigan som medlem fordi avisa hans er meningsbærende. Tydeligere kan det umulig sies.
Forsidebilde: Timon Studler
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 882 ganger.
7 kommentarer. Leave new
Media, både stats drevet og main stream er 100% under kontroll av makten bak makten og de driver overhode ikke med journaliseme… Det de driver med er indoktrinering, propaganda, løgner karakterdrap og lignende. I de fleste andre land i verden så har folk gitt opp å lese nyheter i media fordi det er ren løgn… Men her i Norge tror mesteparten av sauene blind på alt som kommer fra øvre hold i meda eller lignende uansett hvor grov løgnen er.
«uansett hvor grov løgnen er»
Det lyves lite i norsk media.
Desto mer utelates og forties og forvrenges det.
Bla. gjennom sosialpornografi, personlige historier. Der «tidsvitner» – som man alltid kan finne, kan lyve uten at avisa eller journalisten kan rammes.
På kne for mammons føtter.
I 1880 var New York Times sjefsredaktør John Swinton æresgjest ved en bankett arrangert av New York presseklubb til hans ære. Da noen foreslo skål for den uavhengige presse, svarte Swinton til gjestenes overraskelse: « Det finnes ikke i Amerika noe sånt som «Fri Presse», om man ser bort fra i små landsbyer. Både jeg og dere vet det. Ikke en eneste av dere våger gi uttrykk for deres ærlige mening, fordi om dere gjør det, vil det aldri vil komme på trykk.
Jeg er betalt 1500 dollar i uken for å holde min ærlige mening ute av avisen, og jeg arbeider med dere som er betalt for å gjøre det samme. Og skulle noen av dere være dumme nok til å skrive deres oppriktige mening, vil dere være ute på gate å lete etter ny jobb før dere får sukk for dere.
Jobben for en New York journalist er å ødelegge sannheten, lyve leserne rett i fjeset, pervertere, villede, å knele for mammons føtter og selge ut sin rase og sitt land for det daglige brød. Dere vet det akkurat som jeg, å skåle for den «uavhengige presse» er derfor bullshit.
Vi er kun redskaper og vassaler for de rike menn bak scenen. Vi er jumping-jacks, de trekker i trådene og vi danser. Våre talent, muligheter og liv eies av andre menn. Vi, journalister, er intellektuelle prostituerte.
En god og avslørende salve, Platon.
Vil journalisthøyskolene spikre dette opp på veggen til diskusjon?
Vil flere utdanne seg til prostituerte?
Trenger Norge flere (mentalt) prostituerte, eller er det mer samfunnsnyttig å la de gå på nav?
Bør norske skattepenger brukes til å subsidiere prostitusjon?
Dessverre lyves Det Mye, Og Eksemplene Er Mange. Et eksempel: Vaksinene: er trygge og effektive.
Etter at lokalavisene ble konserneid, burde både pressestøtten og momsfritak for aviser avskaffes. Det er ren propagandastøtte til konserneierne.
Har en rekke ganger sendt inn leserinnlegg til aviser med diverse vaksinekritikk. Disse har selvsagt ikke kommet på trykk. De eneste jeg har fått inn, er dem som har vært «snille» i formen de, som ikke har trukket narrativet i tvil. (Men de som har sendt inn innlegg hvor vaksinene fremsnakkes opp og i mente, og hvor det uttrykkes at de uvaksinerte er egoistiske som ikke deltar I «dugnaden», de har naturligvis fått spalteplass. Ytringsfrihet? Ja, særlig!