Journalister lever lenger

Av redaksjonen

Behovet for å drepe journalister for å kneble pressen ser ut til å minke. Eller er journalister en utdøende rase?

Det har eksistert en æreskodeks blant journalister: En journalist lar seg ALDRI presse til taushet. Det har inntil nylig vært forskjellen på journalister og informasjonsformidlere.

1418 journalister har dødd for sin journalistiske ære og samvittighet siden 1992. En journalist er drept på jobb hver uke de siste 29 årene. Mange av dem ble myrdet fordi de ikke lot seg kneble.

2015 var et toppår, da det ble drept 73 journalister på verdensbasis. I 2020 var tallet sunket til 32. Hittil i år er 20 journalister drept i embets medfør. Journalister lever lenger.

Æresklausul

Selv den norske Vær varsom-plakaten har en æresklausul. I paragraf 1.3 står det:

«Den (pressen red. anm.) kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.»

…kan ikke gi etter for press fra noen…

Det er harde ord. Hva tror du en norsk journalist svarer i dag hvis du spør om hen er villig til å risikere livet for å få publisert saken sin?

For den enkelte journalist er det selvsagt bra at færre blir drept på jobb. For ytringsfriheten er det ikke nødvendigvis godt nytt. Noen har tydeligvis fått mindre behov for å kneble pressen.

Redaksjonell makt?

De siste årene har rubb og stubb av norske aviser blitt konserneid. En av de siste er den mikroskopiske lokalavisa Meråkerposten, som i år ble oppkjøpt i en spleis mellom  mediekonsernet Amedia og TA-gruppen (Trønderavisa).

Dermed får redaktøren i Meråkerposten også sine instrukser fra Amedias sentrale kontor for «innholdsutvikling». Redaktøren i Meråkerposten får nå jevnlig beskjed fra eierne om hva Meråkerpostens lesere skal fores med av informasjon.

Slik har mediekonsernene flytta den redaksjonelle makta opp under ræva på eieren.

I et foredrag på konferansen «Liten og digital» 22. oktober i fjor, forklarte innholdsutvikler Eivor Jerpåsen i Amedia hvordan konsernet styrer den redaksjonelle makta i norske lokalaviser.

Jerpåsen forklarer entusiastisk hvordan redaksjonsmedlemmene får en jevn strøm med tilbakemeldinger fra innholdskontoret om hvilke saker de skal fokusere på for å generere flere klikk: Fokuser på lokalt sladder, sport og forbrukersaker. Sånt blir det klikk av! Det er ikke noe poeng i å skrive i avisa hvis det ikke blir lest!

Eiernes sandpåstrøere

Redaktørens rolle i dagens aviser er altså redusert til å påse at redaksjonsmedlemmene skriver om det eierne ønsker fokus på. Den redaksjonelle makten og friheten i norske aviser defineres av eiernes «innholdsutviklere».

En journalist alene har liten makt og er avhengig av en redaksjon og et medium for å bli hørt. Tror du det er mulig å være journalist med hjerte for leseren i en redaksjon med hjerte for eieren?

Mediekonsernene jobber iherdig for å endre definisjonen på hva en journalist er: Du ta imot penger og fordeler fra et konsereid medium for å fortjene tittelen. Journalistisk motiv er bortdefinert. Idealisme er for tullinger som ikke vet sitt eget beste.

Det er lenge siden ordet «journalisme» ble sagt høyt i en norsk avisredaksjon.

Frie, uavhengige og kritiske journalister er definert ut av «pressen» fordi de ikke er lojale mot eiere og offentlige myndigheter. Journalister som påstår at de representerer leseren er i dagens definisjon illojale.

Myndighetene går selvfølgelig i takt med konserneierne: Den som ikke er ansatt i et konsernmedium er ikke journalist. Myndighetene trenger ikke å besvare spørsmål fra uavhengige journalister fordi de er definert ut av pressen. Uavhengige journalister med kritiske spørsmål er en uting som lager rot i en forutsigbar hverdag!

De konserneide redaktørene i Redaktørforeningen nekta nylig å ta inn redaktør Pål Steigan som medlem fordi avisa hans er meningsbærende. Tydeligere kan det umulig sies.

Forsidebilde: Timon Studler