POSTED IN Klima

De klarer ikke å telle.

CO2 utslippene er de samme som for 30 år siden.

1 kommentar

Talltull i klimaregnskapet?

Av Geir Aaslid

Medie-Norge er oftest lite flinke med tall, og overskriften «…tellefeil snudde Norges klimaregnskap på hodet», er enda et eksempel på tull med tall. I motsetning til hva Bergens Tidende og hvitvaskerne i Faktisk.no påstår, så er tallene uendret når man tar hensyn til usikkerheten. Og mediene ignorerer igjen elefanten i rommet. NRKs dekning av saken er mer usaklig, de slipper bare til fem av de galeste grønne for å kommentere. Her er det du trenger å vite.
__________________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Klimarealistene
__________________________________________________________________________________

Faktisk helt feil – enda en gang

Substansen i BT-oppslaget kan kortes ned til to setninger: I fjor på denne tid viste nemlig tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) at Norge i 2019 slapp ut 2,3 prosent mindre klimagasser enn i 1990. Nå er tallene klare og viser at utslippene i 2019 var på 51,7 millioner tonn. Dette fremstilles som en vesentlig endring.

For den tallblinde journalist er det magiske tallet 51,5 millioner tonn, fra 1990 og regnet I CO2-ekvivalenter (figuren over), som i seg selv er misvisende på grunn av tallrike feil og mangler (KN 282 og KN 270). Dette tallet skal være frislippene fra 1990, altså referansen man regner alle endringer utifra og som alle politikere dømmes etter.

Vinklingen er som alltid hvorvidt politikerne snakker sant eller usant når de hevder deres egen eller andres politikk har ført til høyere (51,7 mill. tonn) eller lavere (50,3 mill.tonn) frislipp. I tillegg skal det alltid i mediene fordeles skyld. Derfor påstår mediene at Statistisk Sentralbyrå har rapportert feil, og de ignorerer at det er noe som heter statistisk usikkerhet. SSB oppgir 3 % usikkerhet og siden endringen i rapporterte tall er mindre, så blir medieomtalen faktisk helt feil.

photography of white smoke
I praksis er utslippene de samme i dag som i 1990. En har ikke oppnådd noe tross for satsing i mange-milliardklassen.

Norges utslipp, med tilhørende usikkerhet, var i 1990 51,5 ± 1,5 mill. tonn, og skal i 2019 med nye tall være 51,7 ± 1,6 mill. tonn. Med gamle tall, får vi 50,3 ± 1,5 mill. tonn, og vi ser at med usikkerheten innregnet skiller hverken nye eller gamle tall seg mer enn symbolsk fra utslippene i 1990. For alle praktiske formål er tallene like.

Klimapolitikken

Norges klimapolitikk i snart 30 år, styrt av Kyotoavtale, FNs Klimapanel og Parisavtale, har altså med innregnet usikkerhet bare hatt symbolsk virkning på rapporterte tall for utslipp. Prisen vi betaler for dette har nå passert 40 milliarder NOK bare over årlig statsbudsjett.



For klimaministre som Rotevatn og Elvestuen som har klimakrisen som eget eksistensgrunnlag med tilhørende viktighet av lavere utslipp, er det ødeleggende at utslipp går opp i medieomtalen. Men det er flere som har ansvar for en klimapolitikk som kun får målbar og ødeleggende virkning på din og landets lommebok, fra uvitenminsteren og energiministeren til statsminister Solberg. Illustrasjonen til venstre er hentet fra Høyres nettsted, og hvor energiminister Tina Bru nok en gang avslører at det står dårlig til i regjeringspartiet Høyre.

Faktisk.no greier faktisk å sitere riktig deler av landets klimapolitikk: Ifølge klimaloven skal norske klimautslipp i 2030 være redusert med 40 prosent sammenlignet med 1990. I 2050 skal utslippene være redusert med mellom 90 og 95 prosent sammenlignet med 1990, ifølge «Norges lavutslippsstrategi», som ble lagt frem i 2019.

green trees on green grass field during daytime
Skogen vokser så det knaker. Klimamålet er uoppnåelig.



Men hverken medier eller politikere greier å lese figuren ovenfor fra Miljødirektoratet. Der er det samlet utslippstall fra SSB og fra NIBIO som rapporterer for LULUCF-sektoren (endret arealbruk og skogbruk). NIBIO-tallene er relevante fordi de viser at skogen som naturens eget «Langskip», den vokser så det knaker. Figuren viser klart at Norges klimamål for både 2030 og 2050 er uoppnåelige, og at regjeringens plan for fangst og nedgraving av CO2-molekyler i beste fall er molbopolitikk.

Statistikk og virkelighet

I all statistikk er det viktig at tallene man regner på (populasjonen på fagspråket) skal være mest mulig korrekte. Dette er SSBs ansvar utifra de rammer politikerne setter.

SSB trenger ikke å forholde seg til effekten av CO2, bare hvor mye som er sluppet ut til luft. Der er det flere elefanter, for eksempel at hvert land utarbeider tall som forutsetter at landet slipper ut til sin private atmosfære. Å regne inn eksport og import av utslipp blir for komplisert, og sysselsettingseffekten av klimapolitikkens rapportbehov for statistikere må veies opp mot tallrike mer fornuftige gjøremål, spesielt når rammene savner kontakt med virkeligheten.

Her har SSB innhentet salgstall for autodiesel og marine gassoljer. Hverken SSB eller de som rapporterer er interessert i feil i rapportene, så man har sørget for at de i bransjen som rapporterer ikke skal rapportere salg til andre selskaper som også rapporterer til SSB, slik at man unngår at de samme frislippene blir dobbelt rapportert. Her er «feilen» at en ny aktør har falt mellom to stoler.

Seriøs statistikk er basert på at man skal være minst 95 % sikre på at den ukjente størrelsen man tallfester er riktig, På fagspråket heter dette 95 % konfidensintervall. Tenk på det som at 95 % av virkeligheten skal være med i statistikken. Er man for eksempel bare 90 % sikre på at man tallfester rett, så har man forlatt statistikken og driver med gjetning, og dette er i tillegg til egne statistikkmetoder uten nærkontakt med seriøs statistikk (Dr. Manns Hockeykøllefigur, se KN 228) , en relativt vanlig arbeidsmetode i den politisk korrekte klimaforskning.

Når virkeligheten forandrer seg

Den verden vi lever i er ikke statisk, den endrer seg hele tiden, Her er to relevante eksempler. SSB har ikke fanget opp at det kommer til en aktører som kjøper de omtalte produktene og som ikke rapporterer til SSB. Det er en «feil»som må finnes og rettes, altså bagatellen som mediene fokuserer på.

Tilsvarende har vi for effekten av CO2-ekvivalentene som rapporteres, hvor årets AR6-rapport fra Klimapanelet sier at all oppvarming siden starten av den industrielle revolusjon skyldes mennesket, hvor frislipp av CO2 skal være dominerende årsak. Men virkeligheten har endret seg siden 1990, ifølge vitenskapen, fordi instrumentell tidsandel av den nå kan deles klarere i fem perioder, tre med nedkjøling eller pauser (1896–1910, 1941–1975, og 1998–2013 …) og to sterke oppvarmingsperioder (1911–1940 and 1976–1997).

elephant walking during daytime
Denne eksisterer ikke ifølge våre store medier.

Hvor flat er kloden?

Elefanten i rommet, som mediene ikke evner å ta tak i, og som politikerne ikke vil forholde seg til fordi de har vedtatt at det ikke er noen elefant i rommet, er som følger.

Våre frislipp av CO2 har de siste 130 år vekslet hele fire ganger mellom å ha oppvarmende og kjølende/pausende effekt på klima. Siden dette strider mot all kjent fysikk og meteorologi, så må hypotesen om CO2s dominerende virkning på klima være feil og skal forkastes. Skal vi være eksakte her, så snakker vi bare om en politisk myte eller en fiks ide, fordi en vitenskapelig hypotese skal være formulert slik at den kan falsifiseres (avkreftes) av spesifiserte observasjoner, noe IPCC-leiren har unnlatt å gjøre.

Norges klimapolitikk forkaster observasjoner og holder fast på CO2-myten, slik at vi får en politikk basert på det tilsvarende absurde spørsmålet: hvor flat kan vi gjøre kloden? Og det er dette fundamentale forholdet de ansatte i Bergens Tidende og hos Faktisk.no ikke forstår, i likhet med alt for mange politikere.

Knut Lindtner har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: Adrian Balasoiu



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 407 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • I samme periode har folketallet i Norge økt, og produksjonsvolum («BNP») pr innbygger i Norge har også økt. Utslipp av klimagasser pr innbygger og i forhold til inflasjonsjustert BNP har altså gått ned. Det kan være greit å nevne også dette.

    Men slikt som utslipp av sot ser ikke ut til å inngå i denne statistikken over utslipp. Sot som faller ned på snø og is fører til økt smelting når solens skinner.
    Gasskraftverket på Melkøya ved Hammerfest har vært ute av drift helt siden oktober 2020 og kan ha påvirket de nasjonale utslippstallene (utslippene herfra tilsvarer normalt utslippene fra 450.000 biler).
    Samtidig ser det ut som om hetebølgen i Sibir i år blir mer moderat enn den var i fjor sommer da dette gasskraftverket fremdeles var i full drift.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Glem svada og propaganda i vestlige medier:

Demonstrasjonene i Hviterussland var styrt fra Nato-land.

Previous Post

Meningsmåling i Tyskland:

Flertallet mener at ytringsfriheten er truet.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.