POSTED IN Endring av politikken, Virkelighetsforståelse

De er i dag militært dominerende.

Hvilke hensikter har Russland og Kina?

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Kva brukar Russland og Kina sin militære dominans til?

av Thierry Meyssan

I motsetning til det Vesten trur, så treng dei ikkje frykte Russlands og Kinas militære overlegenheit, men heller korleis dei brukar den til å tvinge Vesten til å respektere det dei har skrive under på å forplikte seg til.

VOLTAIRE NETWORK | PARIS (FRANKRIKE) | 2 MAI 2023

Russlands utanriksminister Sergei Lavrov den 24. april, 2023, som president for FNs tryggingsråd.

Russland og Kina har våpen som er langt overlegne Vesten sine. Førstnemnde vann krigen i Syria, og førebur seg på å vinne i Ukraina. Trass sine beste forsøk, er Nato – som allereie har feila i Midtausten med proksy-jihadistane – ute av stand til å reversere realitetane på slagmarka.

Tenkemåten til dei tidelgare kolonimaktene leidde dei til å tru at Russland og Kina vil bruke sin militære dominans til å tvinge sin livsstil på resten av verda. Men det er ikkje i det heile tatt intensjonen deira, og det er heller ikkje det dei gjer.

Moskva og Beijing ber konstant om at Folkeretten skal bli brukt. Ingenting anna. Russarane ønsker seg fred heime, medan kinesarane ønsker å drive handel overalt.

Hendingane i Ukraina har fått oss til å gløyme Russlands stadig gjentatte krav sidan 2007: dei krev sikkerheitsgarantiar for landet sitt, spesielt at det ikkje skal finnast arsenal tilhøyrande tredjeland på naboens territorium. Russland, med verdas største landareal, har ikkje middel til å forsvare grensene sine. Derfor kan dei ikkje garantere sikkerheita si dersom fiendearméar dyngar seg opp på mange frontar langsmed grensa deira utan bruk av «brend jord-strategien» til marskalk Fedor Rostopchin. Det var meininga med alle forhandlingane om den tyske gjenforeininga. Samveldet av sosialistiske sovjet-statar, SSSR, var imot denne, med mindre Det nye Tyskland gjekk med på å ikkje lagre Nato-våpen i aust. Det var meininga med alle forhandlingane med dei tidlegare Warszawapakt-statane. Og det var og meininga med med forhandlingane med alle statane i det tidlegare SSSR. Moskva har aldri vore imot at ein stat skal kunne velge sine allierte og eventuelt slutt seg til Nato. Men dei har alltid protestert dersom ei tilslutning til Nato skulle medføre installasjon av Nato-våpen på gjeldande lands territorium.

Moskva var ikkje nøgde før 1999, då 30 medlemsstatar av OSSE (Oraganisasjonen for sikkerheit og samarbeid i Europa) signerte Istanbul-erklæringa, kjend som «Pakta for europeisk sikkerheit», som slår fast to hovudprinsipp:
• alle statars rett til å velge kven dei vil vere allierte med, og
• alle statars plikt til å ikkje true sikkerheita til andre for å garantere si eiga.

Det var brotet på desse prinsippa, og berre det, som ført til den ukrainske konflikten. Dette var meininga med president Vladimir Putin sin tale på München-konferansen for sikkerheit i 2007, der han fordømde brotet på OSSE-forpliktingane og etableringa av eit globalt «monopol-styre».

Putin taler i München i 2007

Vesten, som såg på Russland som eit ruinert land, var samde i at han hadde rett, men spotta maktløysa hans. Dei tok feil: Russland hadde reist seg frå ruinane og både innhenta og gått forbi dei. I dag brukar landet styrken sin til å få oss til å respektere prinsippa vi har sverga på å følge, ikkje til å tvinge sitt tankesett på oss.

Sidan Sovjetunionen kollapsa har Vesten neglisjert pliktene dei tok på seg under Den kalde krigen for å bygge «ein ny verdsorden» («New World Order», NWO), som Margaret Thatcher og George Bush Sr. Uttrykte det; ein ny verdorden «basert på reglar» som Vesten sjølv definerte. Vi har såleis akkumulert avtalebrota og brota mot Folkeretten.

Folkeretten, som har sitt opphav i Haag-konferansen i 1899, er fundamentalt inkompatibel med angelsaksisk lov: Folkeretten er ein positiv konvensjon. Den er utarbeidd med einstemmig fleirtal. Det vil seie at den er godkjend av alle som brukar den. Den angelsaksiske lova er derimot basert på sedvane. Den ligg difor alltid etter verdas utvikling, og den gir privilegium til dei som har dominert verda.

Sidan 1993 har Vesten byrja erstatte, ein etter ein, alle internasjonale avtalar og skrive dei om til angelsaksisk lov. Madeleine Albright, som då representerte USA under president Bill Clinton i FNs Sikkerheitsråd, var dotter av professor Josef Korbel. Denne tsjekkiske diplomaten som vart professor vedUniversity of Denver, underviste om at den beste måten til å gi USA verdsdominans på, ikkje var å erobre verda militært, men å få den til å adoptere USAs rettssystem, slik British Crown hadde gjort i sitt imperium. Etter å ha tent som FN-ambassadør, vart Madeleine Albright utanriksminister. Då president George W. Bush følgde Bill Clinton, vart stillinga til Colin Powell overtatt av Condoleezza Rice, som Korbel hadde vore mentor for på universitetet. I praksis har Vesten i to tiår tolmodig øydelagt Folkeretten og sett inn sine eigne reglar, til ein grad der dei no ublygt gjer krav på tittelen «Det internasjonale samfunnet».

Er dette det internasjonale samfunnet?

Den 21. mars, 2023, i Moskva, vart Russlands og Kinas presidentar, Vladimir Putin og Xi Jinping, samde om ein felles strategi på å sikre at Folkeretten skulle vinne. I deira tankeverd gjeld det då rett og slett å demontere alt som Madeleine Albright og Condoleezza Rice har oppnådd.

Russland, som hadde presidentskapet i FNs Tryggingsråd i april, bestemde seg for å halde ein open debatt på emnet: «Vern om verdsfred og internasjonal sikkerheit: effektiv multilateralisme basert på forsvar av prinsippa i FN-pakta».

Sesjonen, leidd av Russlands utanriksminister Sergei Lavrov, hadde ikkje til hensikt å pakke ut skittentøyet som hadde hopa seg opp etter Sovjetunionens bortgang, men å byrje å mobilisere så mange statar som mogleg. I dokumentet (S/2023/244) som Russland delte ut til alle før debatten, forklarte Moskva korleis Vestens unipolare orden var i ferd med å erstatte Folkeretten. Det vart også åtvara om rolla til ikkje-statlege aktørar, dei såkalla NGO’ane (Non Governmental Organization), i dette arrangementet. Rundskrivet understreka og at det å gjere menneskerettar til eit kriterium for ansvarleg statsstyring, i staden for eit mål som skal nåast, gjer dei om til eit politisk våpen og gjer alvorleg skade på forbetringsprosessen. Generelt sagt blir internasjonale tribunal brukte til å seie kva som er rett, og ikkje kva som er gale. Dei blir ikkje lenger brukte til å løyse disputtar, men i staden til å danne hierarki; til å splitte i staden for å foreine. Rundskrivet konkluderte med ei rekke spørsmål, mellom anna: «Kva kan gjerast for å gjenopprette dialogkulturen og konsensus innanfor [FN-] organisasjonen, inkludert Tryggingsrådet? Korleis kan vi best demonstrere at den noverande situasjonen, merka av ei selektiv tilnærming til normene og prinsippa til Folkeretten, inkludert [FN-]Pakta, er uakseptabel og ikkje kan halde fram?» 

Intervensjonen til generalsekretæren for FN, portugisaren António Guterres, gjorde framsteg umogleg. Han avgrensa seg til å presentere det komande programmet til FN. Det store talet på deltakarar i debatten vart deretter delt inn i tre grupper.

Russland hylla FN-pakta og beklaga utviklinga den hadde hatt gjennom dei siste 30 åra. Dei bad om likskap mellom alle suverene statar og fordømde den overdrivne makta til Vesten og deira unipolare organisasjon. Dei minna om at den spesielle militæroperasjonen i Ukraina var ein konsekvens av eit statskupp, i 2014 i Kiev, og at problemet derfor ikkje var Ukraina, men den måten vi handterer internasjonale relasjonar på. I forbifarten åtvara Russland FNs generalsekretær og minna han på plikta si til å vere upartisk. Dei understreka at dersom dokumenta til dei neste møta i organisasjonen ikkje repekterte prinsippet om upartiskheit, så ville dei splitte verda endå litt meir, i staden for å samle den. 

Venegruppa til forsvar av FN-pakta og 77-gruppa har støtta den russiske tilnærminga.

Ei anna gruppe, samansett av representantar for Vestlege land, trekte stadig debatten inn på det ukrainske sporet, nekta å ta omsyn til Maidan-kuppet, la vekt på valden til den russiske «invasjonen» og minna om dei menneskelege kostnadane.

Ei tredje gruppe fyrte med skarpare piler. Pakistan fordømde omgrepet «nettverka multilateralisme», i motsetning til ein internasjonal orden av suverene og jamstelte statar. Dei avviste også utsiktene til ei «unipolar, bipolar eller sjølv multipolar verd, dersom den skulle dominerast av nokre få, ultramektige statar». Etiopia og Egypt fordømde rolla til ikkje-statlege aktørar i verda.

Medan Russland og Kina hadde minna ulike delegasjonar før debatten om dei internasjonale traktatane som Den nye verdsordenen skamlaust bryt, vart det ikkje nemnd nokre spesifikke tilfelle i denne debatten, med unntak av Ukraina, som vart bragt på banen av Vesten.

Men ein må rekne med dei mangfaldige krava til ikkje-Vestlege, dvs. regjeringar som representerer 87% av verdas befolkning.

Så:
• Finland forplikta seg skriftleg i 1947 til å forbli nøytral. Medlemskapet deira i Nato er difor eit brot på avtalen dei sjølve har signert.
• Dei baltiske statane forplikta seg skriftleg, då dei vart danna i 1990, til å ta vare på monumenta til ære for offera til Den raude arméen. Øydelegginga av desse monumenta er såleis eit brot på avtalen dei sjølve har signert.
• FN vedtok Resolusjon 2758 den 25. oktober, 1971, som anerkjende at Beijing, ikkje Taiwan, er den einaste legitime representanten til Kina. Som resultat vart Chiang Kai-shek si regjering utvist frå Sikkerheitsrådet og erstatta av Mao Zedong si. Derfor utgjer dei kinesiske marineøvingane i Taiwan-sundet ikkje noka aggressiv handling mot ein suveren stat, men er ei fri utplassering av styrkar i eige territorialfarvatn.
• Ikkje-spreiingstraktaten frå 1968 forplikta statane som skreiv under til å ikkje overføre atomvåpen til eit tredje land. Men, som del av Nato har USA overført taktiske (ikkje strategiske) atombomber til nokre av basane sine på andre kontinent. I tillegg har dei trent opp utlandsk militærpersonell i å bruke dei. Det er eit brot på signert avtale frå USA si side, så vel som Tyskland, Belgia, Italia, Nederland og Tyrkia.
• osv, osv.

Det vi i «Vesten» til sist har å frykte frå Russland og Kina si side, er at dei vil tvinge oss til å vere oss sjølve og halde det vi har lova.

Omsett av Monica Sortland

https://www.voltairenet.org/article219244.html

Forsidebilde: Lexica

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • Monica Sortland
    6 mai 2023 9:52

    Her er talen til Lavrov, med engelsk teksting: https://www.youtube.com/watch?v=6A9DjIq6eSM

    Svar
  • «..at Russland og Kina vil bruke sin militære dominans til å tvinge sin livsstil på resten av verda. Men det er ikkje i det heile tatt intensjonen deira, og det er heller ikkje det dei gjer.»

    Dette likner veldig på bakmennene i Storbritania/USA sin beskyldning/ demonisering av Nasjonal- sosialistene i Tyskland.
    ‘Hiltler har ønske om å ta over verden’.
    – Fra stormakter som allerede hadde tatt over mesteparten av verden gjennom koloni-krigene/røveriene. Og styrte verden med kontroll over verdensvalutaen.
    – Og var selvfølgelig livredde for å miste denne kontrollen over rentene ( deres viktigste våpen) og verdenshandelen.

    ‘Både Quisling, Hitler og Mussolini var innbitte motstandere av kapitalismen. Bare hør på hva Quisling skrev i nyttårstalen fra 1941 hvor han brukte ordet “samholdskraft”:
    “Liksom de amerikanske kolonisters heldige opprør mot England for 170 år siden, startet den revolusjonen som var bestemt til å gjøre slutt på feudalvesen og fyrstevesen og å skape de 19de århundres ordning, således gjør den europeiske revolusjon nå slutt på kapitalismen og demokratiet og skaper det 20de århundres nasjonal-socialistiske stats- og samfundsordning.
    Det er i sandhet en forrykt idé å hevde at i denne Europas frihetskamp faller Norges interesser sammen med Englands kapitalistiske og imperialistiske maktpolitikk.» ‘
    onarki.no/blogg/2011/12/samholdskraft/

    Svar
  • Northern Light.
    6 mai 2023 17:06

    Økende tysk-polsk rivalisering betyr enda en sprekk i den vestlige alliansen.

    Av Uriel Araujo.
    Det pågår en tysk-polsk feide i hjertet av Europa, mens Polen er vertskap for den mest betydningsfulle tyske militære tilstedeværelsen siden andre verdenskrig som en del av NATOs operasjoner i dens østlige flanke. Warszawa har i mellomtiden startet en lovlig kampanje mot Berlin for krigserstatning. Ondsinnet retorikk om sistnevntes fremtredende rolle i EU, beskrevet som et «fjerde rike», er en del av denne feiden. Friksjonen handler om historiske uenigheter, men har også dype geopolitiske implikasjoner.

    Mye har blitt skrevet om at Polen nå er en «fremvoksende makt». Man kunne se, allerede i 2020, under militærøvelsene «Defender Europe 2020», hvor mye Warszawa drømte om å bli hovedborgen for USAs militære tilstedeværelse i Øst-Europa. Dagens nabokonflikt i Ukraina passer tydeligvis disse ambisjonene ganske godt. Dessuten ser Washington ut til å være glad for å fremme Warszawas ambisjoner angående regionalt hegemoni, hovedsakelig som et middel for å motarbeide Berlin.

    Et annet bevis på slike ambisjoner er de ukrainsk-polske konkrete fremskritt mot en konføderasjon – de involverer utkast til lovforslag til parlamentet i både Polen, og Ukraina som gjensidig gir spesiell status til borgere i nabonasjonen. Slike ambisiøse polske planer vil imidlertid møte enorme utfordringer, inkludert Ukrainas egen anti-polske høyreekstreme.

    I alle fall kan den fremvoksende polsk-ukrainske alliansen bety et skifte mot øst for den europeiske blokkens geopolitiske tyngdepunkt, som for tiden er basert i Frankrike og Tyskland. Dette vil i sin tur være et slag mot europeisk strategisk autonomi. Det er umulig å snakke om krisen i Øst-Europa i dag uten å ta opp det geopolitiske spørsmålet om NATOs ekspansjon, og spørsmålet om USAs geo-økonomiske interesser knyttet til energi.

    Man gjør klokt i å huske at så sent som i 2021 ble Nord Stream 2-rørledningsprosjektet fullført. Hele Nord Stream-prosjektet, som for første gang gikk utenom Polen og Ukraina for å levere russisk gass direkte til Vest-Europa, ble motarbeidet helt fra starten av USA, som allment kjent – og også av Polen og Ukraina. Og likevel motsto Berlin amerikansk press hele veien til nesten fullføring – og så ble rørledningene sprengt.

    Poenget er at Tyskland og de europeiske hovedmaktene aldri ønsket å antagonisere Russland for mye, blant annet fordi russisk-europeisk samarbeid om energi alltid var en strategisk sak. De nå ødelagte Nord Stream-rørledningene var den mest synlige materialiseringen av denne viljen.

    I juni 2021 var utenriksministrene i Polen Zbigniew Rau og Ukraina Dmytro Kuleba enige at de var i mot Nord Stream 2. De beskrev begge det som en «trussel» mot europeisk energisikkerhet, når faktisk de enorme energiprisøkningene som har påvirket Europa siden 2021 kunne vært unngått hvis Nord Stream hadde blitt satt i drift. Helt fra starten har den europeiske energikrisen tjent amerikanske interesser godt.

    Polen, som ikke har noe eget gassdistribusjonssenter, har store planer for at Baltic Pipeline skal forbinde kysten med Norge, og dermed bli et sentralt europeisk gassknutepunkt. Den 4. mai godkjente Polen utkast til lovgivning som ville øke den militære beskyttelsen av den baltiske energiinfrastrukturen, ved å la deres militære senke ethvert fiendtlig skip som har den baltiske rørledningen som mål. Etter å ha vært avskåret fra russisk gass, er landet nå avhengig av import fra Norge. Den nevnte rørledningen, som faktisk har fem ganger mindre kapasitet enn Nord Stream 2, er egentlig ikke et ideelt alternativ, i alle fall.

    Statsviter og professor ved University of Chicago og statsviter John Mearsheimer, ble spurt mens han holdt et foredrag i juni 2022, om hvorfor europeerne ikke fikk viljen sin, svarte han at «europeerne danser etter vår melodi. Vi driver NATO. Dette er et spørsmål om makt» og latterliggjorde til og med forestillingen om «felles beslutningstaking» i NATO. Hans resonnement var at Europas sikkerhet er for avhengig av USA for at de skal kunne ha en stemme – en situasjon som bare har blitt verre siden februar 2022. Europeiske samtaler om opprustning handler også om å ta tak i denne ubeleilige virkeligheten. Warszawas søken etter regionalt hegemoni er imidlertid sterkt avhengig av amerikansk militær tilstedeværelse og makt.

    En lokal aktør som Polen kan faktisk gjøre seg tilgjengelig for å bli brukt som en amerikansk proxy, samtidig som den øker spenningen på kontinentet. Det gjenstår å se hva det kan få ut av det. Uansett er det USA-ledede politiske Vesten i dag et delt hus.

    Fra Global Research, publisert 6. mai 2023. Skrevet av Uriel Araujo, forsker med fokus på internasjonale og etniske konflikter.
    Oversatt fra engelsk og forkortet. Linker i orginalartikkelen.
    Orginalartikkel: Growing German-Polish Rivalry. Yet Another Fissure Within Western Alliance.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Slik er det blitt:

Vestlige medier går i Bagdad-Bob sine fotspor.

Forrige innlegg

Opprop fra nesten tusen forskere:

Animalsk kjøtt er avgjørende for helsen, og må være en del av kostholdet

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.