CO₂ er livets råstoff, men er samtidig gjort til grunnlaget for et omfattende system av avgifter, subsidier og politisk styring. Norske borgere betaler regningen i alle ledd.

CO₂-bløffen!

Hvordan livets gass ble gjort til statens pengemaskin

Av Dan-Viggo Bergtun

Vi har blitt fortalt den samme historien så lenge at svært få lenger våger å stille spørsmål ved premissene: CO₂ er problemet. CO₂ må bort. CO₂ skal beskattes. CO₂ skal fanges, transporteres og pumpes ned under havbunnen. Hele samfunnet skal omstilles, og dersom regningen blir høy, får vi beskjed om at alternativet er enda verre.

CO₂-politikken har utviklet seg til en gigantisk økonomisk og politisk industri der norske borgere betaler regningen.

Fra livets gass til miljøgift

CO₂ er ikke giftig i de konsentrasjonene vi finner i atmosfæren. Det er en naturlig del av karbonkretsløpet og en forutsetning for fotosyntesen. Plantene tar opp CO₂, bruker karbonet til å bygge biomasse og frigjør oksygen. Uten denne prosessen ville livet slik vi kjenner det, ikke eksistert.

Likevel har vi politisk klart å gjøre CO₂ til noe som nærmest behandles som en miljøgift.

Det betyr ikke at CO₂ ikke påvirker klimaet. Det gjør den. CO₂ absorberer varmestråling og er en drivhusgass. Men denne fysiske kjensgjerningen har blitt utgangspunktet for noe langt større: et politisk system der stadig flere deler av menneskelig aktivitet kan prises etter hvor mye CO₂ politikerne mener de representerer.

Og her begynner pengestrømmen.

Avgiftene har økt med over 200 prosent

Statistisk sentralbyrås egne tall burde få flere til å sperre opp øynene. I 2024 utgjorde norske avgifter på klimagassutslipp, inkludert klimakvoter, nesten 40 milliarder kroner. CO₂-avgiften alene ga 16,3 milliarder kroner. CO₂-avgiften på petroleumsvirksomheten ga ytterligere 7,5 milliarder, mens beregnet skatt knyttet til klimakvoter var 12,6 milliarder kroner.

Til sammenligning utgjorde avgifter på klimagassutslipp og kvoter 12,6 milliarder kroner i 2010. På fjorten år har beløpet altså økt med over 200 prosent.

Og staten har ikke tenkt å stoppe. Regjeringen opplyser selv at det generelle avgiftsnivået i 2025 var 1 405 kroner per tonn CO₂-ekvivalenter. Planen er en videre opptrapping, med sikte på 3 400 kroner per tonn i 2035, målt i 2025-kroner.

Dette er ikke lenger symbolpolitikk. CO₂ har blitt penger.

Milliarder for å fange og begrave CO₂

Absurditeten blir enda tydeligere når staten bruker milliarder av skattebetalernes penger på å fange den samme gassen.

Langskip skulle demonstrere norsk teknologi for karbonfangst og -lagring. Ifølge regjeringens egne oppdaterte tall er den forventede kostnaden rundt 35 milliarder kroner, hvorav staten skal bidra med omtrent 23 milliarder.

Tenk over hva vi faktisk gjør: Først beskatter staten utslippet av CO₂. Deretter bruker staten milliardbeløp på å subsidiere industri som skal fange CO₂. Så skal gassen transporteres og lagres permanent under havbunnen.

Alt presenteres som en økonomisk og politisk nødvendighet.

Samtidig sender Norge store klimabeløp ut av landet. Regjeringen opplyser at norsk klimafinansiering til utviklingsland nådde 18,7 milliarder kroner i 2024. SSB viser samtidig at miljøsubsidier og relaterte overføringer samme år utgjorde 22,3 milliarder kroner.

Det er svimlende summer.

Følg pengene

Dette er penger som kommer fra verdiskapingen i samfunnet – fra bedrifter, arbeidstakere, bilister, oljevirksomheten og skattebetalerne. Klimaøkonomien har blitt så omfattende at tusenvis av arbeidsplasser, konsulenter, organisasjoner, forskningsprosjekter, selskaper og offentlige institusjoner nå har økonomiske interesser knyttet til at klimaregimet fortsetter.

Det er nettopp dette vi alle bør være særlig opptatt av: Følg pengene.

Når myndighetene både definerer problemet, fastsetter avgiften, krever inn pengene og deretter deler ut milliarder til prosjektene som skal løse problemet, har vi skapt et system som nærmest kan finansiere seg selv politisk.

Og vanlige mennesker blir fortalt at de må betale mer.

Bensin og diesel skal bli dyrere. Flyreiser skal koste mer. Transportnæringen rammes. Industrien får nye kostnader. Bonden møter klimakrav. Familien skal kjenne «karbonprisen» på lommeboken, slik at vi endrer atferd.

Et redskap for avgifter og politisk styring

Det mest groteske er hvordan selve språket har blitt forandret. Karbon, et av de grunnleggende elementene i alt kjent liv, har fått en negativ klang. CO₂, som plantene trenger for fotosyntesen, omtales som om menneskeheten fører krig mot naturen hver gang vi slipper den ut.

Det er faktisk politisk genialt.

Dersom nesten all menneskelig aktivitet kan knyttes til karbonutslipp, kan nesten all menneskelig aktivitet også reguleres, beskattes eller kvotebelegges.

Der ligger den virkelige makten i CO₂-politikken.

Vi trenger naturvern. Vi trenger renere luft, rent vann, levende hav, mindre plast, færre miljøgifter og vern av naturområder. Dette er konkrete miljøproblemer mennesker kan se, måle og gjøre noe med.

Men vi bør ikke forveksle naturvern med et gigantisk CO₂-byråkrati.

Når Norge krever inn titalls milliarder gjennom klimaavgifter, bruker titalls milliarder på klimatiltak og bygger milliardprosjekter for å begrave CO₂, er tiden kommet for et opprør mot pengebruken.

CO₂ er en drivhusgass. Men CO₂ er også livets råstoff. Det politiske kunststykket har vært å gjøre den til en pengemaskin.

Og den maskinen betaler du og jeg for.

Forsidebilde: KI-generert