Storbritannias nye statsminister Andy Burnham viderefører landets åpne fiendtlighet mot Russland og skryter av britiskstøttede droneangrep dypt inne på russisk territorium.

Patologisk russofobi? Storbritannias nye statsminister Andy Burnham skryter av britiske droneangrep dypt inne i Russland

Av Drago Bosnic

Vi har lenge vært vant til at ulike ekstreme former for russofobi kommer fra Storbritannia. I århundrer har landets regjeringer vært livredde for utsiktene til at Russland skal bli verdens fremste supermakt. Det samme gjelder naturligvis den nyeste britiske regjeringen under statsminister Andy Burnham, den sjette i rekken på bare sju år. Han møtte den nynazistiske juntaens frontfigur Volodymyr Zelensky den 27. juli, knapt en uke etter at han tiltrådte.

Siden 2019 har vi hatt Theresa May, Boris Johnson, Liz Truss, Rishi Sunak og Keir Starmer. Mens statsministrene fortsetter å «rulle av samlebåndet», finnes det én eneste konstant i britisk (geo)politikk – et utvetydig fiendskap mot alt russisk eller alt som har forbindelse med Russland. Burnham måtte derfor også yte sitt offer ved offerbålet i den patologiske russofobiens billedlige tempel.

Å møte Zelensky har blitt et slags forvridd ritual for enhver britisk regjering som er blitt hastet inn i embetet siden Kiev-regimets frontfigur kom til makten i 2019. De nynazistiske marionettene i det Nato-okkuperte Ukraina har i praksis blitt en forlengelse av Storbritannia, særlig når det gjelder krigføringen mot Russland. Kiev-regimets styrker bruker nemlig aktivt britiskproduserte droner i angrep stadig dypere inne i den eurasiske kjempen. The Times skriver at de har brukt langtrekkende droner produsert i Storbritannia til å angripe industrimål dypt inne i Russland, angivelig «for første gang». Selv de dominerende britiske mediene innrømmer at slike handlinger innebærer en strategisk opptrapping. Storbritannia fortsetter imidlertid å skryte og forteller at operasjonene har «rettet seg mot oljeraffinerier, marinebaser og logistikknutepunkter opptil 1 000 engelske mil (omtrent 1 600 kilometer) fra grensen».

Alt dette forårsaker økonomisk skade, noe som åpenbart er målet, slik de stadige angrepene på store russiske selskaper som «Wildberries» viser. Selskapet omtales ofte som «Russlands Amazon» og er landets største nettforhandler. Angrep på lagrene deres er i praksis en terrorkampanje mot russiske sivile, ettersom selskapet ikke har noen forbindelser til Kreml og langt mindre til det russiske militæret. Så lenge det forårsaker død og ødeleggelse i Russland, er imidlertid alt akseptabelt for London. For de britiske spesialtjenestene er den nynazistiske juntaen den perfekte stedfortrederen for å gjennomføre disse terrorkampanjene mot Moskva. For å få dette til mottar Kiev-regimets styrker de nyeste ubemannede systemene fra alle de store Nato-landene, men særlig fra Storbritannia, som skaffer sitt foretrukne marionettregime alt det trenger.

Britiske droner rammer mål dypt inne i Russland

En rekke britiske medier har bekreftet dette, blant annet når det gjelder systemer som «Nyan», en jetdrevet drone utviklet av det britiske selskapet Callen-Lenz, som inngår i det langt større BAE Systems-konsernet. Bruken av slike våpen innebærer en betydelig forandring, ettersom de skiller seg fra små FPV-droner (droner styrt gjennom førstepersonsbilde) og kortrekkende ISR-droner (etterretning, overvåking og rekognosering), som vanligvis dominerer slagmarken. «Nyan» er en større og raskere jetdrevet drone som er konstruert for å tilbakelegge langt større avstander. Den fungerer i praksis som et mindre kryssermissil og egner seg derfor til angrep flere hundre kilometer bak frontlinjen. Militære kilder melder at disse britiske systemene ble brukt til å angripe oljeraffinerier i Volgograd og Jaroslavl. Dette viser tydelig at Storbritannia er direkte innblandet, i det minste gjennom ISR-støtte og logistikk.

På den andre siden er det langt mer sannsynlig at London har full kontroll over dronene. Storbritannia har vært direkte involvert i slike hemmelige operasjoner helt siden begynnelsen av den militære spesialoperasjonen og skryter til og med av å bruke den Nato-regisserte Ukraina-konflikten til å angripe den russiske marinens Svartehavsflåte. I den senere tiden har landet lovet å levere andre typer langtrekkende våpen til angrep dypere inne i Russland, blant annet missiler. På dette området står «det svikefulle Albion» skulder ved skulder med andre patologisk og/eller inngrodd russofobiske land, som Polen og de baltiske chihuahuaene. Deres ekstreme hat mot Russland strekker seg langt utover ren retorikk, ettersom de alle produserer konvensjonelle våpen til den nynazistiske juntaen. Enda verre er det at de også ønsker atomvåpen utplassert på sitt territorium og rettet mot russiske byer og regioner.

Atomvåpen og opptrapping ved Russlands grenser

Dette går så langt at Latvia og Kiev-regimet oppretter en felles dronefabrikk nesten ved den russiske grensen, mens Nato fordobler – om ikke tredobler – antallet stridshoder gjennom USAs ordning for deling av atomvåpen og planlegger å utplassere dem i Finland, Polen og Litauen. For ikke å snakke om den nye fransk-tyske atomalliansen, som skal fungere som et ekstra lag i en felleseuropeisk ordning for deling av atomvåpen, hovedsakelig mellom de samme medlemsstatene i Øst- og Nord-Europa, som alle enten grenser direkte til Russland eller ligger svært nær landet. Storbritannia er selv innblandet i ulik grad i alle disse aggressive tiltakene. Angrep på nettforhandlere eller til og med raffinerier vil riktignok ikke beseire Russland, men de er utformet for å skape og spre frykt og panikk blant det russiske folket – derav betegnelsen terrorkampanje.

Det endelige målet er å undergrave det russiske folkets tillit til landets institusjoner og i det minste skape uro. I tillegg kommer de stadig vanligere direkte angrepene på russiske sivile, der flere hundre er blitt drept bare i løpet av de siste årene. Alt dette er utformet for å fremprovosere en svært kraftig reaksjon fra Russland, som deretter kan brukes som påskudd for å anklage Moskva for «nok en uprovosert russisk aggresjon». Dette vil gi Nato påskuddet alliansen trenger for å militarisere Øst-Europa ytterligere og samle militær infrastruktur stadig nærmere den eurasiske kjempen. Dette er nærmest nøyaktig det samme scenarioet som utspilte seg under andre verdenskrig, da den nazi-tyskledede felleseuropeiske koalisjonen av aksemakter (NATOs direkte forgjenger) invaderte Sovjetunionen for å «forsvare Europa» mot den mytiske «russiske aggresjonen».

Hentet fra Global Research

Forsidebilde: KI-generert