Nå når det reises spørsmål vedrørende statuer, f.eks. av Winston Churchhill, vil vi her på derimot.no minne om at vi har i flere artikler har vist til politiske sider ved denne krigshelten fra 2. Verdenskrig som er ubehagelige å bli minnet om for mange.
Han var ikke bare en krigshelt men en varm tilhenger av den britiske imperialismen på ulike måter noe denne artikkelen forteller om. Men slik er det med mange mennesker, de har sider som ikke alltid er forenelig med det inntrykket som er skapt av dem i ettertiden.
Feks. er den sovjetiske lederen Josef Stalin i vesten fremstilt på en helt unyansert måte. Men han var leder for landet da det ble industrialisert og analfabetismen ble avskaffet. Begge deler var en forutsetning for den sovjetiske krigsinnsatsen mot Hitler-Tyskland.
Som en kuriositet kan jeg nevne at han fordømte lobotomien som en metode innen psykiatrien. I vesten ble denne metoden til å begynne med fremstilt som et fremskritt. Egaz Moniz fikk nobelpris for utviklingen av denne metoden som Stalin beskrev som et psykologisk drap. Etter min menig er dette en korrekt beskrivelse av den.
Metoden var i bruk i mange vestlige land på 1940- og 50-tallet og førte til mange dødsfall i psykiatriske institusjoner. Metoden er ikke lenger brukt og regnes som uvitenskapelig og svært skadelig.
Men slik er virkeligheten: Heltene er ikke alltid helter og skurkene er ikke alltid skurker. Det er min gamle, nå avdøde, venn Kåre Wahl som har skrevet denne artikkelen som fortsatt er aktuell.
Knut Lindtner
KJEMISK OG PSYKOLOGISK KRIGFØRING
Av Kåre Wahl, Hammerfest
Storbritannia etablerte seg tidlig som kolonimakt i Irak. Kurderne i nord gjorde opprør. Da erklærte Winston Churchill at han var «sterkt for å bruke giftig gass mot usiviliserte stammer». Klar tale fra han.
Han kjempet ikke alene. I spissen for de britene som utviklet dette våpenet sto en viss major Charles Foulkes. Han hevdet at «det var det mest effektive kjemiske våpenet som noensinne er laget». Klar tale også fra han.
Charles Howard Foulkes (født 1. februar 1875 i Bangalore i Mysore, død 6. mai 1969 i Hampshire) var en britisk offiser av skotsk bakgrunn. Fra første verdenskrig av var han i en periode leder for de kjemiske tjenester innen British Army, det vil si for kjemisk krigføring. (Wikipedia)Øverste sjef for denne gjengen av edle menn som argumenterte for produksjonen av kjemiske våpen, var en sir Keith Price. Han var overbevist om «at bruken av dem ville føre til at det bolsjevikiske regimet raskt kollapsa.» Mer klar tale.
Jeg har lest noe om at hvis man vil forstå sin samtid må man først kjenne sin fortid. La oss derfor hoppe til Irak og kampen mot masseutryddelsesvåpen.
FNs daværende visegeneralsekretær, Maarti Ahtisaari var etter krigen i Irak for å studere følgene av den. Vel hjemme sa han: «Ingenting av det vi hadde hørt eller sett kunne ha forberedt oss på denne enestående ødeleggelsen av et land om var ført tilbake til en pre-industriell tidsalder, noe som vil vare lenge».
Noen døde også. I løpet av 5 år døde 500 000 barn som følge av underernæring, mangel på rent drikkevann, og mangel på de mest elementære medisiner. Madeleine Albright sa at det var en akseptabel følge av sanksjonene. Hun om det.
Mer om masseødeleggelsesvåpnene. Lederen av det internasjonale energibyrået IEA, el Baradei, konstaterte i FNs sikkerhetsråd den 3. mars 2003 at Irak ikke var i nærheten av å ha eller kunne fremstille atomvåpen. Lederen for FNs våpeninspektører, Hans Blix, konstaterte i samme sikkerhetsråd at ingen lagre av kjemiske eller biologiske var funnet og heller ikke produksjonsutstyr til slike.
David KayI ettertid har David Kay, lederen for USAs egne inspektører, sagt at Iraks masseødeleggelsesvåpen ble ødelagt i 1991. Men da hadde krigen og sanksjonene tatt livet av diverse unger.
Vi kan ikke forlate disse massedrapene uten å gå innom Vietnam. Under krigen der ble landet sprøytet med Agent Orange, et kjemikalium som skulle få trærne til å miste sitt løv slik at amerikanerne fikk bedre sikt fra sine fly og helikoptre til å utføre drepinga. Men ikke bare trærne ble sprøytet. 4,8 millioner mennesker ble utsatt for gifta. 3 millioner av dem ble påført dødelige sykdommer. Verre er at de som overlevde, ble påført genetiske skader slik at deres barn og barnebarn fødes med misdannelser som gjør døden til en velsignelse.
Til slutt noen ord om Syria. For 6 – 7 år siden så det ut til at regjeringsstyrkene ville tape den krigen. Det vi si at Syria i dag ville ha vært et islamsk kalifat, derom er det ingen tvil. Men så trådte særlig Russland støttende til og situasjonen har endret seg totalt. Krigen holdes i dag ennå ved like av noen få terroristgrupperinger av ulike avskygninger.
Den holdes ved like fordi disse grupperingene får betydelig støtte fra land som USA, England, Frankrike og Saudi-Arabia, for å nevne noen. Dette er opplysninger som er lett tilgjengelige for de som orker å undersøke litt. Militært har de ingen sjanse, men ved psykologisk krigføring kan de trekke ut krigen. Det skjer ved at de gjør hva de kan for å framstille Assad-styret i et mest mulig frastøtende lys. Det er ikke bare å forsvare seg mot deres voldsomme propagandakvern.
Den saudiske prinsen Bin Salman støtter «opprørerne» i Syria, naturligvis fordi de ikke er demokrater. Han fører sin egen folkerettsstridige krig i Jemen uten trusler fra vesten.Man må spørre seg: Når Assadstyrkene seirer på alle fronter, har det noen militær betydning for dem om de slipper ut litt klorgass i et begrenset område og tar livet av noen barn? Selvsagt ikke. Derfor er det ingen grunn til å tro at de gjør det.
Men hvordan ser det ut fra islamistgruppenes side? De trenger et par mann til å slenge ut noen bokser klorgass og vips så begynner en stor del av verdenspressen å skrive om hvilken banditt president Assad er. Kan det være tvil om hvem som lyver?
Artikkelen har tidligere vært publisert på derimot.no
14 kommentarer. Leave new
«Kan det være tvil om hvem som lyver?»
Nei, ingen vanskelig sak.
Vanskeligere å se/skjønne er det hvordan hvordan media i Norge ( og dermed folk flest ?) så lett lar seg manipulere av løgnene.
Og løgnene om gassing er ikke av ny dato.
Vilken äger Schibsted?
Stor takk for artikkelen.
Lars Bern bidrar idag med en like relevant. Har ventet dager på hans utspill, idag kom det.
anthropocene.live
«I løpet av 5 år døde 500 000 barn»
Hvis man skal tro Saddams regime. Senere tids undersøkelser er kaster nytt lys på saken:
https://www.washingtonpost.com/news/worldviews/wp/2017/08/04/saddam-hussein-said-sanctions-killed-500000-children-that-was-a-spectacular-lie/?noredirect=on&utm_term=.53e8ca5a59b3
«Since 2003, however, several more surveys dealing with child mortality have been undertaken. Their results show no sign of a huge and enduring rise in the under-5 death rate starting in 1991. It is therefore clear that Saddam Hussein’s government successfully manipulated the 1999 survey in order to convey a very false impression—something that is surely deserving of greater recognition.»
Godt. Færre barns lidelser er færre barns lidelser.
Man skal alltid være kritisk nysgjerrig i let etter sannheter.
Løgn er løgn, og sannhet er sannhet. Uansett side.
Madeleine Albright fikk direkte spørsmål om de 500 000 døde irakiske barn på 60 minutes, og hun sa «det var verd det». Det kan derfor ikke være tvil om at selv om antall døde barn var mindre enn 500 000, så var Madeleine Albright klar til å ofre 500 000 barn for at USA skulle oppnå sine mål i Irak. Madeleine Albright var den gang utenriksminister i USA, så det er svært sannsynlig at denne oppfatningen ble delt av USAs regjering.
En annen sak er at Madeleine Albright aksepterer påstanden om at 500 000 barn ble drept i Irak. Dersom Madeleine Albright hadde trodd at tallet var lavere, ville hun ha protestert på denne påstanden. Det er derfor temmelig sikkert at Madeleine Albright, og dermed den amerikanske regjeringen, trodde at 500 000 barn var drept i Irak. Det er rart at de var så feilinformert.
Til slutt en opplysning som jeg synes er relevant, men som mange antagelig mener er irrelevant: Madeleine Albright er jøde.
https://www.youtube.com/watch?v=omnskeu-puE
Du er klar over at du refererer WP, ett medie som under en fair rettssak om krigsforbrytelser mot menneskeheten ville blitt dømt for oppfordting og propaganda som har ledet til angrep på uskyldige land som Afghanistan, Irak, Libya og Syria.
Legg merke til føringen denne Løgnkilden snart vil legge om Libanon og Iran.
Innimellom «artikler» om vårt «demokrati» og våre «friheter».
/ Churchill er ikke vanskelig å finne igjen siden han tilhørte engelsk adel og deltok i flere kriger som det engelske Imperiet førte. I Boerkrigen som er det norske navnet på den engelske nedslaktingen av nederlandskættede bønder og folkemordet på deres koner og barn i Sør-Afrika rundt 1899 til 1901 gjør han seg bemerket som krigskorrespondent. Dette folkemordet på boernes kvinner og barn er forrige århundres første planlagte Holocaust. /
http://www.vigrid.net/churchillhat.htm
/ Mange, kanskje de fleste vanlige folk, tror på denne propagandaen de vestlige samfunn er hjernevasket med fra 1933 av og fremover, men de som vet hva det gjaldt har et annet syn. Her siterer vi to av dem og starter med hva Churchill skrev til sin venn Boothby. :
«Tysklands utilgivelige forbrytelse i tiden før den 2. verdenskrig var å trekke sin store økonomiske virksomhet vekk fra verdens handelssystem og utvikle sine egne vekslingssystemer for utenlandsk valuta slik at de som kontrollerer verdens finanser ikke lenger fikk tjene penger på den tyske handel».
Med andre ord: De jødiske finansoligarkene mistet profitt og gikk til krig. Selvsagt også fordi de ble drevet ut av Tyskland og dermed mistet kontrollen over det sentrale Europa og deretter kanskje hele. /
http://www.vigrid.net/vkchurchfuller.htm
Churchill var en krigshisser som ruinerte Storbritannia og gjorde slutt på det britiske imperiet. Slik sett er det rart at han er Storbritannias største helt. Britene har øyensynlig ikke forstått hvor ødeleggende Churchill var for Storbritannia.
I første bind av «Churchill’s War» (1987) forteller David Irving om forholdet som eksisterte på 1930-tallet mellom Churchill og den sørafrikanske økonomen og gullgruveforvalteren Sir Henry Strakosch. De fleste tallene angående tysk forsvarsmateriell som Churchill brakte til Commons og ble publisert andre steder, ble levert av Strakosch, som ønsket anonymitet i saken.
Irving forteller også i «Churchill’s War» at Strakosch reddet Churchill fra økonomisk ruin i 1938, da Churchills meglerkonto på New York-børsen gikk i underskudd med et beløp på £ 18 000 ($ 90 000). Churchill kunne bare delvis dekke denne summen ved å selge huset sitt. Strakosch dekket denne gjelden, på en tid da en anstendig amerikansk lønn var kanskje $ 2000 per år. I tillegg testamenterte Strakosch til Churchill £ 20.000 da han døde fem år senere.
David Irving forteller også at «Strakosch var en jøde født i Moravia, Tsjekkoslovakia.»
På 1930-tallet gjennomførte Hitler et økonomisk mirakel i Tyskland. Churchill selv uttalte at dette var den viktigste årsaken til den annen verdenskrig. Hitler kunne ikke tillates å frigjøre Tyskland fra den internasjonale finanseliten.
Det ser ut som det at innleggene forsvinner, har noe med lengden på innlegget å gjøre. Jeg har forsøkt å poste ovenstående innlegg (som her er delt i to) flere ganger, men innlegget forsvinner hver gang. Når jeg imidlertid deler innlegget i to, som ovenfor, så går innlegget gjennom uten problemer.
Espen.
Viktige opplysninger om både Churchill og årsak til 2. verdenskrig.
Så kommer vel dette inn i skoleverket? ;-)
«…støtte fra land som USA, England, Frankrike og Saudi-Arabia, for å nevne noen. »
Og med støtte, og økonomiske sanksjoner under gjennoppbygging, fra Norge, for å nevne enda flere.
Trist, – og farlig. – Og dobbeltmoralsk. Fra norske politikere og norsk media.
Skyld på Churchill for andre verdenskrig, ikke Hitler.
Av Mike Whitney.
Winston Churchill, til tross for alle sine triumfer og suksesser, var sannsynligvis mest ansvarlig for det britiske imperiets tidlige og raske kollaps.
Det som avsluttet det britiske imperiet gikk under så raskt som det gjorde, var andre verdenskrig. Andre verdenskrig var akkurat det Churchill kalte den; «en unødvendig krig». Den fatale tabben var den paniske beslutningen den britiske regjeringen tok, etter at Tsjekkoslovakia falt fra hverandre i mars 1939.
De ga en uoppfordret krigsgaranti til en samling polske oberster som deltok i oppløsningen av Tsjekkoslovakia, og Storbritannia ga dem denne garantien for å støtte dem i en sak – kontroll over Danzig – der de mente tyskerne fundamentalt sett hadde rett.
Og krigsgarantien ga polakkene mot til å stå opp mot Hitler, som nå ikke hadde noen annen utvei enn å innta Danzig. Hitler angrep Polen, Storbritannia erklærte krig mot Tyskland, og den seks år lange krigen førte til at det britiske imperiet falt.
Vår overforenklede, «tegneserieaktige» fremstilling av Adolf Hitler som «legemliggjørelsen av alt ondt», har forvrengt vår forståelse av hendelsene som ledet til andre verdenskrig. Hitler strategiske mål stemmer ikke overens med det vi blir fortalt av vestlige analytikere og historikere.
Hitlers invasjon av Polen var ikke det første skrittet mot verdensherredømme, og han planla heller ikke å erobre hele Vest-Europa. Målene hans var mye mer beskjedne og rimelige. Han ønsket ganske enkelt å gjenerobre territoriet som hadde blitt erobret fra Tyskland, under vilkårene i Versailles-traktaten.
Traktaten – som delte Tyskland, etterlot også 8 millioner tyske statsborgere i land utenfor sine egne suverene grenser. Polen var et av disse landene, og Hitler hadde til hensikt å rette opp i dette.
Hitlers endelige krav, at 95 % av det tyske Danzig skulle returneres til Tyskland som innbyggerne ønsket var absolutt rimelig, og bare en forferdelig diplomatisk tabbe fra britene førte til at polakkene avslo forespørselen, og dermed provoserte frem krigen. Påstanden om at Hitler forsøkte å erobre verden var fullstendig absurd, og Hitler hadde faktisk gjort alt for å unngå krig med Storbritannia eller Frankrike.
Hitler håpet å endelig løse den polske grensetvisten, og tilbød langt mer generøse innrømmelser enn noen av hans demokratisk valgte Weimar-forgjengere noen gang hadde vurdert. Men Polens diktatur brukte i stedet måneder på å avvise hans forsøk på forhandlinger, og begynte også med en brutal mishandling av den tyske minoriteten, noe som til slutt tvang Hitler til å erklære krig.
Hele ideen om at Polen bare var det første springbrettet for verdens-herredømme er latterlig. Det finnes ingen bevis som støtter det i det hele tatt. Hitler ønsket å gjenoppbygge Tyskland etter Versailles, og sette så mange som mulig av de 8 millioner tyske statsborgerne som befant seg utenfor landet, tilbake under tysk styre.
Dette var ikke et globalt maktgrep, det var en ansvarlig måte å nå et rettferdig resultat på.Det er tydelig i måten han ville nå målet sitt på; med forhandlinger. Nok en gang ser det ut til at de fleste i Vesten tror at Hitler erobret Tsjekkoslovakia, og deretter marsjerte inn i Polen dagen etter. Det er feil. Hitler fulgte en diplomatisk vei i nesten et år. Forhandlingene med Polen varte i omtrent 10 måneder, fra slutten av oktober 1938 til invasjonen 1 september 1939. Med andre ord viste Hitler stor tilbakeholdenhet og tålmodighet. Han var ikke en impulsiv, hissig tyrannisk person.
Hele historien om andre verdenskrig hviler på vår forståelse av hvem som startet krigen, og hvem som til syvende og sist var ansvarlig for krigen. Og det hviler på England, ikke Tyskland. Det var ikke Tyskland som erklærte krig mot England. Det var England som erklærte krig mot Tyskland 3 september 1939, to dager etter at Tyskland invaderte Polen.
Men hvis Tyskland invaderte Polen, må Tyskland være ansvarlig for å starte krigen. Nei, for som Buchanan påpeker, betraktet Polen Chamberlains «uoppfordrede krigsgaranti», som en forsikring mot en tysk invasjon. Med andre ord ble polske ledere lurt til å tro at de kunne slå Hitler fordi britene «sto bak dem».
De trengte ikke å forhandle eller være rimelige fordi England ville redde dem. Men England hadde ikke kamptropper, militærbaser, flyplasser og marinebaser noe sted i nærheten av Polen.
Så det var ingen måte de kunne redde Polen på hvis Hitler angrep. Likevel ignorerte de alt dette, avfeide Hitlers krav og tvang Hitler til å invadere. Polen falt i løpet av to uker, og Chamberlain løftet aldri en finger for å hjelpe. (Så mye for britiske garantier) Faktisk er det verre enn det, fordi Hitler hadde dannet en allianse med Stalin, for å dele Polen mellom seg (Molotov-Ribbentrop-pakten), i den tro at alliansen ville avskrekke Chamberlain fra å erklære krig. Men Chamberlain lot seg ikke avskrekke. Han sto fast og erklærte krig uansett, og tilbød Polen som et offerlam for å dra hele det kontinentale Europa inn i en verdenskrig med Tyskland.
Buchanan beskriver Chamberlains krigsgaranti til Polen som den «største tabben i britisk historie», verre enn München-avtalen. Det ga en «blanko fullmakt» til den polske regjeringen, som deretter nektet å forhandle om Danzig, en stort sett tysk by, og den polske korridoren, saker som mange britiske ledere mente burde ha blitt løst i Tysklands favør.
Garantien forvandlet en tysk-polsk grensetvist til en verdenskrig som stilte Tyskland opp mot de allierte styrkene i Vest-Europa og USA. Det endelige utfallet av konflikten ville bli ødeleggelsen av Polen, Frankrikes fall, blitzkrigen og titalls millioner drepte.
Chamberlains krigsgaranti var den umiddelbare årsaken til andre verdenskrig, ikke Hitlers invasjon. Garantien sikret ikke bare at Polen ville bli ødelagt, men også at en stor del av landene i Øst-Europa, ville falle under Sovjet-Russlands jerngrep etter krigens slutt. Tydligvis var det ingen i Chamberlains kabinett i stand til å forutse det triste utfallet.
Historikeren David Irving avslører Hitlers hemmelige fredstilbud til Churchill i juni 1940, mens Churchill bombet Berlin: «Jeg vil trekke tilbake alle tyske styrker fra hele Europa, bortsett fra provinsene som alltid hadde vært tyske, og som ble tatt fra Tyskland ved slutten av første verdenskrig. Jeg har den største beundring for britene og det britiske imperiet, og jeg ønsker at imperiet skal overleve i all evighet, og vokse seg større. Hvis det britiske imperiet på noe tidspunkt skulle bli truet, garanterer jeg at jeg vil gi britene alle de styrker de måtte be om for å kaste aggressorene ut av imperiet».
Og konsekvensene for England var dystre, hovedsakelig på grunn av Churchills ivrige engasjement i en konflikt som Storbritannia aldri burde ha deltatt i. Dette er en del av historien du aldri vil finne i vestlige historiebøker der «bulldoggen» Churchill, blir hyllet som et symbol på moralsk styrke og ekte mot. Det som går tapt i disse lovsangene, er at den utsvevende statsministerens dårlige dømmekraft, fremskyndet slutten på imperiet, og den kraftige nedgangen i Storbritannias rolle i verdensordenen.
Churchill fikk en velstående og prestisjefylt stat å føre tilsyn med, og etterlot den som et ødelagt, konkursrammet kaos, som fikk store krav fra utenlandske kreditorer. England var verdens største kreditor da krigen begynte, men endte opp som verdens største skyldner ved krigens slutt.
Innen 1945 hadde Storbritannias eksterne finansielle stilling snudd dramatisk: landet sto overfor store forpliktelser, reduserte investeringsinntekter, og avhengighet av amerikansk økonomisk støtte. Dette skiftet fra global kreditor til stor skyldner var en direkte konsekvens av krigenes enorme kostnader, og behovet for å finansiere dem ved å trekke ut eiendeler og akkumulere forpliktelser.
Så krigens største heiagjengleder (Churchill) var i virkeligheten en inkompetent, beruset klovn som la landet sitt i ruiner for å delta i en konflikt som han senere innrømmet var «unødvendig». Det er et sjokkerende faktum.
Fra Global Research, publisert 31 august 2026.
Oversatt fra engelsk og forkortet. Linker og YouTube intervju i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: https://www.globalresearch.ca/blame-churchill-world-war-ii-not-hitler/5938459
Michael Whitney er en anerkjent geopolitisk og sosial analytiker basert i delstaten Washington.