Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EUs nyhetsbrev.

Historisk avtale

Storbritannia har fått en handelsavtale med EU som de færreste trodde var mulig for bare ett år siden. Boris Johnson framstilles gjerne av sine fiender som en håpløs politiker, som snubler og roter til alt. Med denne avtalen tegner han derimot til å bli en av Storbritannias mest betydningsfulle statsministre etter krigen. Han klarte å få landet ut av EU i tråd med folkeavstemningen og sikret samtidig akseptable handelsvilkår for næringslivet. Johnson kan samtidig ha satt et endelig punktum for en konflikt som har forgiftet britisk politikk i flere tiår.


Vinn-vinn

Den viktigste grunnen til at Johnson lyktes, var at han var villig til å ta landet ut av EU også uten en avtale hvis Brussel stilte som betingelse at Storbritannia fortsatt skulle være underlagt EUs lover. Da ble det klart for Brussel at EU også hadde noe å tape på brexit.
I likhet med de mest høylytte britiske EU-tilhengerne aksepterte Brussel aldri resultatet av landets folkeavstemning i 2016. EU krevde at Storbritannia fortsatt måtte ta inn EUs lover og regler fortløpende i egen lovgivning og være underlagt EU-domstolen. I over fire år har Brussel insistert på at det var forutsetningen for markedsadgang og tollfri varehandel.

Demokratiske rettigheter – kun når de ikke brukes?

«I moderne internasjonal retorikk snakkes det hele tida om demokratiske rettigheter, men brexit har vist at internasjonale eliter kan bli riktig ekle når virkelige velgere påberoper seg disse rettighetene», skriver tidligere redaktør i The Daily Telegraph, Charles Moore.


Rød linje

Boris Johnson gjorde det derimot klart at nasjonal suverenitet var britenes røde linje. Lovene skulle vedtas av de folkevalgte i Westminster, ikke i Brussel, og landet skulle ikke lenger være underlagt EU-domstolen i Luxembourg. Brussels forhandlere satset på at britene ville gi seg i siste øyeblikk, men Johnson sto fast.

Da avtalen ble offentliggjort, var det klart at britenes røde linje hadde holdt. Storbritannia blir igjen et selvstendig land med kontroll over egne lover, grenser og farvann, samtidig som britene har markedsadgang uten toll og kvoter for import og eksport av varer.


Sanksjonssystem og fisk

Samtidig har London måttet akseptere et sanksjonssystem, der partene kan innføre toll som mottiltak hvis reglene innen arbeidsliv, miljø og statsstøtte avviker for mye. Hvordan dette sanksjonsregimet kommer til å bli praktisert, vet vi ikke i dag. Tida vil vise om det blir stadige konflikter eller om forholdet vil seile inn i mer smult farvann.
Et viktig spørsmål var også fisk. Britiske fiskere får nå større kvoter, men mindre enn det mange hadde håpet på. Storbritannia blir likevel en selvstendig kyststat for første gang siden 1973. Etter en overgangsperiode på fem og et halvt år får Storbritannia samme status som Norge, med årlige kvoteforhandlinger, selv om det også her er sanksjonsmuligheter hvis EU-flåtens kvoter reduseres for mye.

Inspirasjon for norsk EU-motstand

I dag er det uklart hva britenes avtale vil ha å si for vår hjemlige EØS-debatt.

Aftenpostens Kjetil B. Alstadheim har allerede forsikret om at den er «lite forlokkende» for Norge.

Jeg tror mye vil avhenge av hvor konfliktfylt forholdet blir i årene som kommer. Hvis det blir stadige kriser, vil nordmenn flest være skeptiske, men hvis forholdet blir mer normalisert og det går godt for britene, vil appellen øke.

Uansett vil det britiske eksempelet være en inspirasjon for den norske EØS-motstanden. Britene har fått markedsadgang, men er ikke forpliktet til å ta inn EUs lover og direktiver. Storbritannia vil heller ikke være underlagt EUs finanstilsyn, energibyrået Acer og EUs jernbanebyrå. Noen ulemper vil det være – flere skjemaer og kontroll – men for mange er det en pris verdt å betale for å unngå å være et lydrike under EU, i stadig mer utakt med Grunnloven.

Forsidebilde: Timur Romanov