Meldingene om at Kina om nødvendig vil skyte på fartøy som ikke respekterer territorialgrensene rundt deres besittelser i Sør-Kinahavet har avfødt Filippinenes protestnote til Kina om forholdet. Med store ord utbroderer presidentens sekretær, som er professor i menneskerett ved et universitet, det umenneskelige ved Kinas kunngjøring om å hevde sine sjøgrenser.

Kjernen i saken er her at filippinske fiskere har drevet virksomheten inntil også de øyene som Kina har bygd opp. Hvor viktig og vesentlig, med hvor mange fiskefartøyer som har tradisjoner med å fiske akkurat der vet ikke jeg, men et folkerikt land med mange små utriggerbåter kan ha hatt mange slike der. Grunne områder, antakelig fiskerike. Det vil sikkert bety et tap å ikke kunne gå inn og fiske der som de før har gjort. 

Protest er sendt Kina på tirsdag, svar foreløbig ikke sett referert.

Til nå har den politiske opposisjonen her i landet ikke kommet frem med utsagn.

Japan klager på at Kina har erklært 12 nautiske mil sjøgrense rundt en øy i Øst-Kinahavet som kreves av både Japan og Kina. Japan har klaget videre til USA som de har forsvarspakt med, med foreløbig svak reaksjon fra Bidenadministrasjonen ved å bekrefte forsvarsavtalen mellom landene.

Indias regjering har hatt kontakt med USA, og fått forsikret sin forsvarsavtale i tilfelle kinesisk angrep.  

En amerikansk hangarskipsgruppe sies å seile i Sør-Kinahavet. Kinas kommentar er at den amerikanske flåten ikke fremmer freden i området.

Bidenadministrasjonen gjentar påstandene fra Obama- og Trumpadministrasjonene om at Uighurene utsettes for ‘geocides’, utrydding. Beijing har satt fella: Vil sanksjoner nå bli utløst som ‘styringssignalet’ lød? 

Mine kommentarer: 

Kina har valgt strategisk overfall i sitt møte med Bidenadministrasjonen, ved  å erklære territorialgrenser rundt omstridte øyer både overfor Japan og i Sør-Kinahavet med sprikende krav fra statene omkring.

I samtalene som utenriksminister Wang Yi hadde med president Duterte for noen dager siden, ble den bilaterale situasjon rimeligvis belyst. Fordi korrupsjon i Filippinene stjeler kanskje 50-70% av statsinntektene skjer det begredelig få statlige investeringer, prosjekter som er kommet i gang stanses på grunn av pengemangel og korrupsjon. 

Eksempel er en flyplass nord for Manila helfinansieres av en privat investor. Alt er klart til bygging, bare statsadministrasjonens jurister gjenstår å godkjenne anleggskontraktene for å se om de samsvarer med lovverket. Altså: Uten kick-back til juristene ingen godkjenning. I 2 år har det vært slik.

En ny terminal på flyplassen for turistøya Borcay står påbegynt. Der ruster stålsøylene som er reist for bærende konstruksjoner, jeg så de for et år siden ved besøket der. Statlig prosjekt, pengemangel.

Kina har 27 avtaler om investeringer her, stor seremoni for 2 år siden med presidentene Duterte og Xi ved underskrivingen. Fritt etter hukommelsen dreier det seg om ca 20 milliarder US dollar i kinesisk kapital. To bruer i Manila er under bygging som ett av de 29 prosjektene, de fleste andre synes å stanse. Kineserne betaler ikke korrupsjonspenger for å starte opp.

Også Japan har prosjekter i gang her, undergrunnsbane i Manila er såvidt påbegynt som ett av prosjektene. Også etter hukommelsen, ca 10 milliarder US dollar skal Japan investere her som de kinesiske: Noe er lån, andre direkte investeringer i produksjonsbedrifter eid av investeringslandene. 

Slutning:

Duterte sitter med skjegget i postkassa. Hittil har han vaklet mellom å støtte seg på USA eller Kina ved behov, nå må han velge. Dersom de store utbyggingene her med kinesisk kapital skal fortsette, noe han titt og ofte har skrytt av, må han få noe gjort ved å sette prosjektene i gang. Korrupsjonen må kjøres over hardt og brutalt. Motstand vil komme i Senatet, der politikerne har høstet sin betydelige skjerv ved å godkjenne storinvesteringer. Opposisjonen godt hjulpet av CIA vil fyre under.

Likeså må Duterte fortelle fiskerne at de må holde seg vekk fra de kinesiske øyene, HVIS det ikke er mulig å oppnå avtale med Kina om fortsatt fiske innen visse rammer. 

Om en fiskeriavtale er mulig å oppnå vet jeg ikke, temaet er ikke blitt berørt såvidt jeg kan se.

Og bakom synger USA. Hvordan de nå vil hisse opp stemningen her må vi bare avvente, at den kommer er sikkert. 

Kinas strategiske overfall rammer også Filippinene. Har Wang Yi lovet Filippinene støtte i en konflikt med USA, slik at avtalen om Visiting Forces kan strykes i kommende februar? Og fortsatt kinesisk økonomisk bistand bare Duterte klarer å sette sakene i gang?

Vil USA prøve å aktivere forsvarsavtalen fra 1952, og stasjonere tropper i landet? Da vil krigsskueplass bli neste trinn, Kina vil ikke tåle en amerikansk styrkeoppbygging her.

Pensjonert oberstløytnant Einar Magnus Ødegård

Forsidebilde: Juan Jose Porta