USAs brannbombing av Tokyo kan sammenliknes med bomben over Hiroshima.
Ved utbruddet av krigen hadde Roosevelt sterkt fordømt dreping av sivile fra luften.
Av Shane Quinn.
I morgentimene den 10. mars 1945, da amerikanske tunge fly slapp mer enn 1600 tonn bomber over Tokyo, utviklet det seg til en ildstorm større og hetere enn man noen gang hadde opplevd.
Under brannbombingen av Dresden og Hamburg nådde temperaturen 1500 grader Fahrenheit (816 grader Celsius). Men i Tokyo nådde temperaturen opp til 1800 grader Fahrenheit (982 grader Celsius).
Så høy var varmen som ble sluppet løs av USAs bombefly over den japanske hovedstaden at sivile i sine tilfluktsrom begynte å kveles. Heller enn å bli kvalt flyktet de ut i gatene, men de ble klistret fast i den smeltende asfalten under føttene.
De som så satt fast i gatene eller på fortauene var hjelpeløse. Mange av dem ble sterkt forkullet av den raskt voksende ilden.
Som Venezia, den berømte nord-italienske byen, er Tokyo bygget opp med kanaler. Mennesker som ville unngå å bli sittende fast i asfalten i gatene hoppet ut i de mange kanalene. Mange av dem var kvinner og barn.
Men på grunn av de utrolig høye temperaturene begynte kanalene, spesielt de mindre, å koke. Tusener av sivile ble derfor kokt ihjel.
Omtrent 280 amerikanske B-29 Superfortresses – store firemotors bombefly – hadde tent på denne ildstormen uten like. Da de ble vitne til ødeleggelsene måtte mange av flymannskapene raskt ta på seg oksygenmasker for å hindre at de måtte kaste opp eller rett og slett besvime. Så sterk var stanken av død som steg opp fra byen omtrent fem tusen fot under dem.
USAs generalmajor Curtis LeMay hadde beordret brannbombingen av Tokyo, med størst mulig tap i tankene. Han levde opp til sitt økenavn «Bombs away LeMay».
I et intervju i juni 1981 med den amerikanske historikeren Michael Sherry sa LeMay:
«Det finnes ingen uskyldige sivile. Det er deres regjering, og du kjemper mot et folk for at de ikke lenger skal slåss med væpnede styrker. Så jeg bryr meg katta i at noen uskyldige tilfeldigvis blir drept».
I 1945 var Roger Fisher, førsteløytnant og framtidig Harvard-professor LeMays «meteorolog-offiser» på øyen Guam i det vestlige Stillehavet. Like før brannbombingen i Tokyo avslørte Fisher at LeMay «stilte et spørsmål jeg aldri hadde hørt før».
Det LeMay ville vite var «Hvor sterk vind vil det bli på bakken?» Det kunne Fisher ikke svare på. Han informerte LeMay at vinder kun kan forutsies (i 1945) »fra store høyder med observasjonsfly», og «i middels høyder når vi slipper ut ballonger».
Le May spurte så: «Hvor sterk må vinden være så mennesker ikke slipper unna flammene? Vil vinden bli sterk nok til det?»
Fisher stammet og kunne ikke svare. Han trakk seg raskt tilbake til sitt kvarter. Om LeMay sa han:
«Jeg nærmet meg ikke han igjen den kvelden. Jeg lot min assistent ta seg av han. Det var første gang den tanken slo meg at hensikten med vår operasjon var å drepe så mange mennesker som mulig».
Bakkeforholdene viste seg å være nøyaktig hva LeMay likte, med stadige vinder opp til 45 km/t. Det stormfulle været var likt blåsebelger til en ild. I tillegg kom at det var svært tørt i atmosfæren, og Tokyos omfattende bygninger av tre og papir.
Offisielt blir det sagt at rundt 100 000 sivile døde som et resultat av bomberaidene, som varte kun et par timer. Men historikere som Gabriel Kolko, en amerikansk-født kanadisk akademiker, antyder at antall døde i Tokyo-brannene kan komme opp i 120 000. Dette konkurrerer med dødstallene fra Hiroshima-bombe.
Brannstormen i Tokyo hadde kodenavnet «Operation Meetinghouse». Det var det enkelt dødeligste luftangrep i andre verdenskrig så langt. I tillegg ble rundt én million av Tokyos innbyggere skadet under angrepet, og én million ble også hjemløse.
Mer enn 250 000 av byens bygninger ble ødelagt, en firedel av alle konstruksjoner i Tokyo, som på den tiden var en av verdens største byer. Faktisk var området som ble ødelagt (nesten 16 square miles eller 45 kvadratkilometer) større enn ødeleggelsen av bombene i Hiroshima og Nagasaki til sammen.
Mange av de amerikanske flyene som deltok i i ødeleggelsene var stripete av aske fra Tokyos bygninger da de returnerte til basen på Mariana-øyene.
Det japanske anti-luftsforsvaret viste seg å være helt utilstrekkelig. De skjøt bare ned 14 amerikanske fly.
LeMay var fornøyd med resultatet. Han innrømmet det etter krigen. «Å drepe japanere bekymret meg ikke mye på den tiden… jeg antar at dersom jeg hadde tapt krigen ville jeg bli anklaget som en krigsforbryter…enhver soldat har tanker rundt de moralske aspektene ved det han gjør. Men all krig er umoralsk, og hvis du lar deg bekymre deg er du ingen god soldat».
Hadde LeMay vært på den tyske eller japanske siden ville han blitt anklaget som krigsforbryter – sammen med andre, som hans engelske motstykke Arthus «Bomber» Harris. De brutale luftangrepene beordret av både LeMay og Harris får Luftwaffes sjef Herrmann Gøring til å virke ynkelig til sammenliknng.
Etter at konflikten var over ser det ut som om det var taperne som måtte stå til rette for sine forbrytelser. I månedene som fulgte ble det avholdt to krigsforbryterdomstolen, Nüremberg-domstolen og Tokyo-domstolen. Det var ingen som krevde liknende rettssaker i Washington eller i London.
Den 1. september, den dagen Nazi-Tyskland invaderte Polen, kom USAs president Franklin D. Roosevelt med en appell:
«Den hensynsløse bombingen fra luften mot den sivile befolkningen i ikke-militære områder – gjør hjertene syke hos siviliserte menn og kvinner, og har sjokkert dypt den menneskelige samvittigheten. Ikke under noen omstendighet må det forekomme bombardement fra luften mot en sivil befolkning eller mot ikke-militære byer».
Roosevelt refererte til den japanske bombingen av Shanghai i 1937 – og også det tyske og italienske bombardementet av de baskiske og katalanske byene Guernica, Barcelona og Granollers under den spanske borgerkrigen.
Men Roosevelts ord viste seg å være hule. Mindre enn fire år etter denne talen brannbombet The American Eight Air Force sammen med Royal Air Force Hamburg, Tysklands nest største by. Det direkte målet som var Hamburgs sivile varte i mer enn én uke i juli 1943. Det drepte mer enn 40 000 mennesker – litt mer enn de som hadde dødd under Luftwaffes åtte måneder lange blitz mot Storbritannia som tok slutt i mai 1941.
Roosevelt satt fortsatt som president da store deler av Tokyo ble brent til aske, sammen med en stor del av byens sivile. Ved disse anledningene kom det ingen motforestillinger fra Roosevelt som hadde fordømt «hensynsløs bombing av sivile fra luften».
Faktisk var Roosevelt en av nøkkelpersonene til å skape atombomben. Han overså utviklingen av bomben fram til sin død den 12. april 1945, selv om det lenge hadde vært klart for de allierte at Hitler ikke hadde noe atomprogram.
Roosevelt hadde tidligere sagt at hensikten med å produsere en atombombe «var å se til at nazistene ikke blåste oss opp». Men i 1944 var ikke dette lenger aktuelt, noe Roosevelt helt sikkert visste.
Hitler hadde skydd atomforskning av forskjellige grunner, både av rasistiske og pragmatiske grunner. Kanskje han også kunne forutse at disse våpnene «kunne tvinge menneskeheten til sin egen utryddelse».
Denne ødeleggende bekymringen ble ikke nevnt av Roosevelt, hans etterfølger Harry Truman eller Winston Churchill. Som et resultat svever skyggen av atomvåpen over menneskeheten den dag i dag.
I mellomtiden, i februar 1942, hadde Churchill selv gitt grønt lys til de første strategiske bombingene av bysentre under krigen – med det målet å drepe og terrorisere Tysklands sivile befolkning.
Et britisk direktiv fra British Air Staff datert 14. februar 1942 skisserte at luftkrigen «fra nå av skulle fokuseres på moralen til fiendens sivile befolkning».
Også i februar 1942 hadde Storbritannia lansert den berømte Avro Lancaster heavy bomber. Hundrevis av disse var med i den morderiske brannbombingen av Hamburg det neste året.
RAF hadde allerede i 1940 og 1941 introdusert to andre tunge firemotors bombefly – The Handley Page Halifax og the Short Stirling. Begge disse var med i «de aller første 1000 bomberaidene» over Køln om morgenen den 31. mai 1942. Nesten 1500 tonn bomber ble sluppet over Køln, en stor by vest i Tyskland.
Luftwaffe hadde ikke et eneste firemotors fly. Det vil si fly som kan fly lengre distanser med store laster eksplosiver, og slik skape betydelige skader. Tyskerne hadde bare tomotors bombefly med middels eller kort rekkevidde.
Hitler var ikke tilhenger av strategisk bombing og ha som mål en bybefolkning en masse. Han hadde ikke forberedt dette. Han skiftet mening først etter at RAF hadde påført middelalderbyen Lübeck alvorlige skader sent i mars 1942.
Bare to uker senere, den 14. april. kom Hitler med en ordre der han erklærte at den tyske luftkrigen «skulle bli mer aggressiv». De skulle fokusere på områder «der angrepene sannsynlig ville ha størst mulig effekt på sivile liv».
Når det kom til terrorbombing mot sivile var det en britisk og amerikansk spesialitet.
Selve den tyske blitzbombingen mot Storbritannia – som begynte 7. september 1940 – var Hitlers svar på en rekke britiske angrep mot Berlin et par uker tidligere.
Den tyske hovedstaden ble første gang bombet i morgentimene den 25. august 1940 – et tegn på hva som skulle komme.
Denne bombingen var et resultat av Churchills økende fiendtlige krigs-strategi.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Tidligere publisert på derimot.no
https://www.globalresearch.ca/us-firestorming-of-tokyo-rivaled-the-hiroshima-bombing/5643852
Tidligere publisert på derimot.no
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 3 709 ganger.
8 kommentarer. Leave new
Løgnene om Holocaust er antagelig produsert for å dekke over de alliertes krigsforbrytelser.
‘ Allerede samme dag som Churchill overtok som statsminister startet han bomberaid mot rent sivile mål i Tyskland. Denne politikken ble videreutviklet av jøden Frederick Lindemann til et rent Holocaust på de tyske byer for å drepe flest mulig sivile tyskere. ‘
https://www.vigrid.net/hcbombehamburg.htm
«Allerede samme dag som Churchill overtok som statsminister startet han bomberaid mot rent sivile mål i Tyskland.»
Typisk oppspinn av Vigrid. Churchill ble Statsminister i mai 1940 og godkjente bombingen av Berlin først den 25. august 1940 som et svar på Nazistenes bombing av London dagen før:
«On 24 August 1940 the first German bombs fell in central London; several had already fallen in suburban areas. On the following night, 25/26 August, more than eighty British bombers struck, for the first time, at Berlin. There were few casualties on either side, but a deadly confrontation had begun»
Ikke bare var Nazistene først ute med bombing av sivile mål (noe Tyskland også var først ute med i 1914) over Polen i 1939 og senere under «The Blitz» i 1940, som tok livet av 40000, men de pionerte også teknikkene for brannbombing. I følge Wiki:
«Early in World War II many British cities were firebombed. Two particularly notable raids were the Coventry Blitz on 14 November 1940, and the blitz on London on the night of 29 December/30 December 1940, which was the most destructive raid on London during the war with much of the destruction caused by fires started by incendiary bombs.
During the Coventry Blitz the Germans pioneered several innovations which were to influence all future strategic bomber raids during the war.[2] These were: the use of pathfinder aircraft with electronic aids to navigate, to mark the targets before the main bomber raid; and the use of high explosive bombs and air-mines coupled with thousands of incendiary bombs intended to set the city ablaze.
The first wave of follow-up bombers dropped high explosive bombs, the intent of which was to knock out the utilities (the water supply, electricity network and gas mains), and to crater the road — making it difficult for the fire engines to reach fires started by the successive waves of bombers. The follow-up waves dropped a combination of high explosive and incendiary bombs.
There were two types of incendiary bombs: those made of magnesium and iron powders, and those made of petroleum. The high-explosive bombs and the larger air-mines were not only designed to hamper the Coventry fire brigade, they were also intended to damage roofs, making it easier for the incendiary bombs to fall into buildings and ignite them. As Sir Arthur Harris, commander of RAF Bomber Command, wrote after the war:»
Men Britene studerte Nazistenes ineffektive teknikker under «The Blitz» og perfeksjonerte siden dette i bombingene av Dresden mm. i 1942. Dessverre, kan man med rette si.
Helt på slutten av krigen fortsatte de allierte bombing mot sivil mål. I Japan, Tyskland, – og Norge. Våre allierte! De «gode som vant krigen».
Uten rettsak, uten «Holocaust-artikler» i all media i 80 år.
Stockholmsyndrom? Eller er det noen som har kontroll over media?
‘ Dresden – Tyskland – 13. februar 1945, krigen nærmer seg slutten og Tyskland ligger i ruiner. Uten varsel gir Churchill ordre om at amerikanske og britiske bombefly skal slippe mere enn 3.300 tonn brannbomber over byen. Dresden er på det tidspunktet en åpen sivil by og fungerer som oppsamlings- og hospitalby for hundretusener av flyktninger fra andre ødelagte byer og den røde armé. Bombene tenner en enorm ildorkan som dreper mellom 3 og 500.000 sivile ofre i historiens største massemord. ‘
https://www.vigrid.net/hcdresdendeesart.htm
Når det gjelder verdenskrigen har Vestens befolkning i all hovedsak fått bry seg om jødenes holocaust. En fortelling gjentatt i det uendelige til det har blitt religion, komplett med hellige vitner, hellige steder for pilegrimsreiser, hellige bøker og filmer samt hellige forklaringsmodeller som ikke får krenkes med logisk analyse uansett hvor komplett fysisk umulige forklaringsmodellene enn måtte være. Religion kan aldri holde seg mot logikk så løsningen blir å forby logikken.
Holocaust er en distraksjon, en gåte og et religiøst betonet mirakelvitne som for evig skal nøytralisere alle spørsmål skyld og om krigens berettigelse. Holocaust tjener til å befeste det anglo-amerikanske og sionistiske grepet om menneskeheten gjennom Wall Street og et ubestridt mediebilde, ikke overraskende dominert av jødiske interesser. Myten fungerer lik lydighetstrening for hunder med «sitt!», «ligg!» og «rull rundt!», og hvor godt det fungerer ser vi i aksepten av alle de irrasjonelle coronatiltakene. Folket er hovedsakelig avvent å stille krav om logikk.
De alliertes rene drapsorgier og overgrep var mye verre i omfang og intensitet, men de var «rett». Uniformerte psykopater som Curtis LeMay fortsatte sitt beskyttede virke om massemord. LeMay stod for å myrde en tredjedel av Nord Koreas sivile befolkning med ren terrorbombing verre enn i verdenskrigen mens propagandaapparatet holdt Vestens befolkning passivt desinformert. https://nationalinterest.org/blog/the-buzz/how-american-air-power-destroyed-north-korea-21881
Propagandaen fortsetter å holde befolkningen desinformert og lydig og flertallet får aldri med seg at det er propaganda. Man til og med etablerer «små og fattige opposisjonelle» aviser som etablissementet får lov til å forarge seg over. Resett og Document er to av de mest kjente og fungerer i all hovedsak som distraksjon for opposisjon med: «.. thus, by dividing voters, we can get them to expand their energies in fighting over questions of no importance to us, except as teachers to the common herd. » (Bankers Manifesto of 1892).
Når det gjelder resett og document er du en av de få som ser det jeg ser. Disse nettavisene holder også liv i narrativene om coronaen og sletter mye av de kritiske stemmene. Det sier en som skjønte at NAF var kuppet allerede i syttiårene og meldte seg ut, som tildlig så LOs atimedlemskomplex og som gjettet to år i forveien at USA vilel etablere baser her. Nå tror jeg de vil være først på Svalbard ettersom regjeringen ser ut til å svikte grovt der. Så får vi se.
Sant, T.L.
«Folket er hovedsakelig avvent å stille krav om logikk.
Propagandaen fortsetter å holde befolkningen desinformert og lydig og flertallet får aldri med seg at det er propaganda.»
Og det er de samme vinnerne (psykopatene og deres arvinger) som ser ut til å holde verden i et destruktivt grep i dag.
Det ser håpløst ut, – så vi gir oss ikke.
Aldri glemme!
«Hvorfor har vi ikke hørt om denne krigsforbrytelsen?»
Man må ha satt seg rimelig dårlig inn i historien for å ikke ha fått med seg dette. Temaet har vært gjenstand for utallige bøker, narriativer og diskusjoner opp igennom tidene.
Hvorfor atombombet USA (vest )japan (Hiroshima og Nagasaki) ?.Krigen var jo over.Det vi vet,det er at det militärindustrielle komplex må ha krig for å kunne väre livskraftig.Japanske generaler bönnfalt Keiseren om å kapitulere,men Keiseren ventet på noe, kanskje ?.
Uansett,om keiseren ventet på noe eller ikke,da bombene falt startet ett våpenkapplöp uten sidestykke i historien.Den kalde krigen ble skapt og opprustningen til den kalde krigen kunne begynne.