POSTED IN Militære/våpen/teknologi, Våpen

Viktig bok :

Å miste det militære overtaket.

13 kommentarer

Nederlaget i Afghanistan for USA, Nato og Norge er egentlig ikke noen overraskelse. Det har ligget i kortene lenge og henger sammen med dyptgripende endringer i verdens styrkeforhold. Andrei Martyanov har skrevet tre bøker om akkurat dette. Dette er en bokomtale av den første boken.

USAs fall og krise er ingen tilfeldighet, ifølge Martyanov, men en følge av en langsiktig prosess som bare kan endres som følge av dyptgripende endringer i hele USAs system. Han utdyper dette særlig i den tredje boken som ble lansert i vår: Disintergration. Men dette er bokomtalen av den første boken som forteller om det som er i emning, men som de fleste i vår del av verden fortsatt lukker øynene til.

Jeg publiserer denne bokomtalen enda en gang ikke minst fordi den har betydning for å forstå hva som akkurat nå skjer i Ukraina. Russland har nå ved flere anledninger brukt sine høyteknologiske våpen, sist forleden dag da missilet Kinzal for første gang ble tatt i bruk i en væpnet konflikt.

Selv om denne artikkelen er mer en tre år gammel er den fortsatt hyperaktuell fordi vanlige mennesker i vår del av verden ikke har fått med seg de dramatiske endringen som har skjedd og skjer og de konsekvensene det har for Norge og vår sikkerhet. Vi trenger ikke Nato-baser. Vi trenger ikke et fiendtlig Russland som aldri har truet oss. Vi trenger vennskap og fred med Russland.

Knut Lindtner (redaktør derimot.no)

Hvordan USA mistet sitt militære overtak.

Andrei Martyanov

Denne boka er skrevet av Andrey Martyanov og kom ut 8. mars 2018, en uke etter Putins berømte tale, som stort sett ingen i Norge har hørt om. Og det er typisk for norske store medier.

I talen annonserte Putin en rekke nye våpensystemer som landet enten hadde ferdigstilt eller var i ferd med å ferdigstille. Disse systemene ødelegger ethvert håp i USA om å kunne vinne en atomkrig gjennom førsteslag med atomvåpen. Boken handler altså om det militære styrkeforholdet mellom USA og Russland.

Men at opinionen i Norge ikke vet om dette er typisk for den situasjonen vi befinner oss i. Vi skeiv-informeres i økende grad, og vesentlige sider ved det som skjer ignoreres av våre medier.  

Boka til Martyanov er altså skrevet før Putins tale selv om den ble publisert en uke etterpå. Sikkert en glimrende timing for den er utsolgt fra forlaget ifølge bokhandleren min, men på nettet var det mulig å bestille og få tak i den.

 

Det er en tettskrevet bok på engelsk på 225 sider og er naturligvis ikke noen folkelig litteratur. Den vil aldri kunne bli en bestselger og er etter min mening litt tungt skrevet. Men innholdet er eksplosivt både politisk og militært – heri ligger bokas styrke.

Den har 8 hovedkapitler hvor han tar opp sider ved våpen-utviklingen og samfunnsutviklingen, som nærmest aldri omtales. Han påpeker blant annet at for å kunne kunne holde en våpenindustri på høyden må en rekke nasjonale forutsetninger foreligge, for eksempel en bred industriell basis. Han viser til at USA har mistet sin industrielle basis gjennom det som kalles «outsourcing» av egen industri til Kina over en lang periode.

Videre viser han også til viktigheten av en høyt utdannet befolkning og hvilken betydning dette på lang sikt vil ha for evnen til å være på høyden, ikke bare industrielt sett, men også militært. Her påpeker han at også her har USA forsømt seg i lang tid og at dette vil straffe seg, mens Russland er i den motsatte posisjonen, med kanskje verdens høyest utdannede befolkning i dag.

Josef Stalin

Martyanov er ikke kommunist, men en militæranalytiker. Til tross for dette påpeker han at den vestlige propagandaen om Russland, og før det Sovjet, har ført til noen fundamentale misoppfatninger av utviklingen i f.eks. Sovjet under Stalin. I iveren etter å male et helsvart bilde av Stalin har en ikke fått med seg følgende to fundamentale tiltak under hans ledelse, som løftet Sovjetunionen 100 år frem i tid på 10 år: Alfabetiseringen av hele befolkningen, altså utdanningseksplosjonen i Sovjet og den parallelle industrialiseringen av landet.  Dette var forutsetningen som gjorde landet i stand til å stå imot den Nazistiske invasjonen av landet og vinne 2. verdenskrig.

Et annet fundamentalt problemkompleks han tar opp er mentaliteten i den russiske befolkningen versus befolkningen i USA.  I Russland vet de hva krig er, og det er nedfelt i hele befolkningen som følge av 3 invasjoner av landet på 130 år: Napoleons felttog, 1. og 2. verdenskrig. Hele befolkningen er preget av disse erfaringene, i motsetning til USAs befolkning som er preget av Hollywood-oppfatningen av krig som noe heltemodig og nærmest ufarlig. Han viser hvordan en slik ulikhet i mentalitet får betydning for forståelsen og valget av handlinger. I USA er det kun en marginal del av befolkningen som har opplevd krig, og forestillingene i befolkningen preges av dette. Landet har aldri vært utsatt for krigshandlinger de siste 150 årene (med unntak av Pearl Harbour).

Ikke nok med det: En rekke militære ledere mangler også krigserfaring og preges av Hollywood-versjonen av virkeligheten: Dumme russere og overlegne amerikanere (USA-ere). Det samme gjør stort sett alle politikerne. Dette fører til at de ikke forstår hvor farlig og ødeleggende krig i virkeligheten er, og det vil naturligvis prege dem som beslutningstakere.

Hollywoodversjonen av krig er en skjønnmaling av virkeligheten


Særlig farlig er forestillingen om USAs militære overlegenhet, som han påpeker ikke lenger er til stede. Dette fører til at mange militære ledere og politikere ikke klarer å forholde seg realistisk til dagens verdenspolitiske realiteter. De forholder seg fortsatt til Russland som om det er et tilbakeliggende land, også militært.

Faren ved slike oppfatninger er at en risikerer at USA gjør militære/politiske feilvurderinger. I og med at begge land, både USA og Russland, er verdens dominerende atommakter kan denne faren ikke undervurderes.

Han skriver langt mindre om våpen og våpenteknologi enn det en i utgangspunktet ville forestille seg. Men naturligvis berører han de nye russiske våpensystemene som ble annonsert av Putin. Han viser til at disse har fullstendig endret den militære maktbalansen. USA er ikke lenger enerådende, tvert imot taper landet militært terreng til Russland som nå ligger svært langt foran USA på flere avgjørende områder, ikke minst innen missilteknologi. Han beskriver avstanden mellom landene på dette feltet som en avgrunn, med USA svært langt bak Russland.

De nye russiske våpensystemene er ment å skulle avskrekke.


På grunn av sine historiske erfaringer har Russland i sin våpenproduksjon vært drevet av et krav: Våpnene skal være effektive og sørge for at ikke flere invasjoner fra vest skal kunne skje. Det betyr at våpnene også skal være egnet til å avskrekke, dvs. å drepe flest mulige fiender. Det er dette som er våpens hensikt og det preger de nye russiske systemene.

Faren i dag er at lederne i USA ikke tar inn over seg den nye virkeligheten, men fortsetter å lulle seg inn i en form for militær Tornerosesøvn med forestillingen om sin egen overlegenhet som ikke lenger er til stede.

F-35. Ifølge Martyanov er dette en fundamental feilinvestering fra USA

Jeg har lenge forundret meg over at Russland, med kun 10% av USAs krigsutgifter, har klart å utligne USAs militære forsprang. En del av svarene på dette finner en i Martyanovs bok: Våpenproduksjon for profitt (enorme mengder av samme våpen), svikt i forskning av nye systemer (forskning gir ikke umiddelbar profitt), dyr produksjon for angrepskrig, svære feilinvesteringer (F-35 som det verste eksemplet) en enorm korrupsjon på alle nivåer i krigsindustrien, blant generaler og politikere, hybris (intellektuell dovenskap) osv.

Jeg ble første gang oppmerksom på Russlands militære potensiale i 2016 da jeg leste en kort artikkel på voltaire.net om at et russisk fly hadde slått ut all elektronikk på USA-destroyeren Donald Cook i Svartehavet. Jeg trodde ikke det jeg leste og antok at det var en overdrivelse. Senere leste jeg en rekke andre artikler som bekreftet dette.  

I Martyanovs bok fremkommer en del av forklaringen på utviklingen som er underveis, og som vi også motstrebende blir tvunget til å forholde oss til i Norge. Siden det bare sitter ja-folk i det politiske, militære og administrative systemet, i etterretningen både den sivile og militære, vil dette bli en svært smertefull prosess og mange hoder vil falle.

Men slik er det når gamle virkelighetsoppfatninger må erstattes.

Slik er det bare.

Knut Lindtner

Andrei Martyanov: «Loosing military supremacy».

Utgitt på Clarity Press Inc,

http://www. claritypress.com

Forsidebilde v/Vladimir Kush

Tidligere publisert på derimot.no



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 4 971 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

13 kommentarer. Leave new

  • sunhunter61
    25 juli 2019 14:32

    «Alfabetiseringen av hele befolkningen, altså utdanningseksplosjonen i Sovjet og den parallelle industrialiseringen av landet. Dette var forutsetningen som gjorde landet istand til å stå imot den Nazistiske invasjonen av landet og vinne 2. verdenskrig.»

    Og sånn forsvarer man Stalin.

    Hvorfor ikke?

    Neste steg i vår samfunnsutvikling blir antagelig å gjøre samme type nødvendige korreksjoner som almen skole og industrialisering gjorde den gangen.

    Så la oss følge Stalins filosofi – dvs på veien slakter vi noen millioner av våre egne som ikke passer inn i planene. Kanskje ikke så dumt……

    Jeg regner med at svært få her på disse listene ville overleve en slik ‘nødvendig’ korrigering.

    Er usikker på om jeg skrev overnevnte i sarkasmens ånd, men synes ellers oppriktig at artikkelen tar amerikanernes svake stilling på kornet. De har egentlig aldri vært en militær supermakt. De har bare vært gode foran kamera.

    Svar
    • SAMMENSURIET
      23 mars 2022 10:43

      Corona vaksinene er sannsynligvis «vår» måte å bli kvitt de uproduktive… 90% av de døde og skadde av vaksinene skjer med bare 10% av vaksinene noe som tyder på at vaksinene faktisk aktivt blir brukt NETTOP for det formålet…

      Svar
  • […] beskriver et av de nye russiske våpnene. For mer informasjon vil jeg anbefale følgende artikkel: Her og […]

    Svar
  • […] systemer som av mediene i vest er forsøkt holdt skjult for opinionen. Vi oppfatter dette som en repetisjon av noe som har vært omtalt tidligere og ikke noe mer enn […]

    Svar
  • Jan Magne Skogan
    11 februar 2020 9:25

    Det at Putin satser så mye på å reetablere Russland som global atommakt gir grunn til en viss bekymring. Moderniseringen har neppe sammenheng med frykt for at USA skal angripe landet med atomvåpen i et såkalt førsteslag. Atomvåpnene er der for å skape et politisk spillerom innenfor interessesfærene, der bruk av konvensjonelle våpen inngår.

    Putins politikk løfter med andre ord Russland opp i en høyere divisjon, og reetablerer dermed langt på vei den posisjonen Russland hadde før murens fall. Putin har forøvrig selv omtalt Sovjets oppløsning som en geopolitisk katastrofe.

    Det betyr ikke nødvendigvis at vi er tilbake i den kalde krigs tid, da to ideologier sto steilt opp mot hverandre. Russland er nå et kapitalistisk flerpartidemokrati. Men det betyr at Russland har etablert seg som stormakt og vil hevde denne posisjonen.

    Svar
    • Jan Magne Skogan
      11 februar 2020 9:55

      Bekymringen er ikke nødvendigvis knyttet så mye til Putin. Selv om det er han som står bak reetableringen av Russland som stormakt har han vist seg som en rasjonell politiker, som ikke overspiller ambisjonene.

      Risikoen er knyttet til et fremtidlig maktskifte i Russland. Hvem kommer etter Putin? Herunder er det et åpent spørsmål om nye makthavere vil benytte Russlands gjenvunnede makt til å ekspandere sine interessesfærer.

      Det er denne X-faktoren vi i Norge må forholde oss til, og som er et argument for å satse mer på et nasjonalt forsvar, og dermed redusere risikoen for å havne i en situasjon hvor vi blir åsted for stormakters styrkeoppbygging. Noe vi allerede ser tydelige tendenser til.

      Svar
  • Det som står i artikkelen er forsåvidt riktig, men man overser her en avgjörende faktor: Nemlig at visse eksterne (les: jödiske) interesser ikke önsker at USA skal väre sterke militärt. Jeg har akkurat lest «Iron Curtain Over America» av John Beaty, og forfatteren påpeker her hvordan USA og general McArthur var i ferd med å vinne Korea-krigen, men ble hindret av politiske interesser i USA. Det samme gjelder for alle etterfölgende kriger. USA har faktisk värt i krig i hele etterkrigstiden, men har ikke vunnet en eneste krig siden annen verdenskrig. Årsaken til dette er at hensikten med krigene for de som styrer USA (jödene), IKKE er å vinne krigene, men å tappe USA for blod og penger. Når USA taper for andre land militärt, så er dette altså helt bevisst politikk fra de som styrer USA (jödene).

    Svar
  • […] missil-systemene her på derimot.no ved flere anledninger. Interesserte kan lese om det her og her. Artikkelen under er derfor ingen overraskelse, selv om det er mange som vil oppfatte den […]

    Svar
  • Bjørnar Bolsøy
    26 september 2021 3:40

    «Her påpeker han at også her har USA forsømt seg i lang tid og at dette vil straffe seg, mens Russland er i den motsatte posisjonen, med kanskje verdens høyest utdannede befolkning i dag.»

    Man må undres over hvor Martyanov henter dette fra. I følge den årlige «Education index» til FNs Human Development index 2019 rangerer Russland på 39. plass mens USA ligger på 15. plass. De nordiske landene ligger i topp.

    Svar
  • «Vi trenger ikke Nato-baser. Vi trenger ikke et fiendtlig Russland som aldri har truet oss. Vi trenger vennskap og fred med Russland.»

    Men først & fremst trenger vi en administrasjon i Norge som legger til rette for at innbyggerne kan bygge nasjonen og ønsket velstand, i stolthet. Der resursene i Norge brukes til innbyggernes beste.
    Der vi vet at penger er uten egenverdi for en nasjon . At det er arbeidskrefter som er en nasjons gull.
    Der pengene/tallene ( dvs. byttemidlene) brukes til å sette i gang den arbeidsaktiviteten innbyggerne ønsker. Med et langsiktig mål om så stor ‘arbeidsløshet’ som mulig når målene nås.
    Ikke penger som rentestyres av internasjonale krefter, og som gir oss ‘økonomiske kriser’ frustrasjon, konstruerte motsetninger og uønsket stopp i velferdsbyggingen.
    En slik nasjon, et slikt arbeids- fellesskap med tro på en forutsigbar framtid vil være det mest effektive forsvar en nasjon kan ha. En angriper vil være hjelpeløs, – over tid, mot et slikt fellesskap, selv om vi ble militært okkupert.
    – Og selvfølgelig: At vi fordømmer, og dømmer, de av våre politikere som angriper andre nasjoner som ikke truer eller angriper Norge.

    Svar
  • Henning Nielsen
    3 oktober 2022 12:29

    Hvor blir det av den russiske «superstridsvognen » M-14 Armata? Skulle vært levert mer enn 2000 av dem etter planen, men de glimrer med sitt fravær ved fronten, ser det ut til. Dagens russiske hær er en papirbjørn på leirføtter, verdens beste når det gjelder korrupsjon og stive kommandolinjer, avkledd og latterliggjort i møtet med moderne vestlige våpen og kamptaktikk. Russland er allerede ute av stand til å hevde seg militært på mer enn en krigsskueplass, Kina kan overta det ressursrike Øst-Sibir uten å fyre av et skudd.

    Svar
  • Øyvind Røed Bremnes
    9 oktober 2022 0:28

    Hvis du hadde tatt med at han har høyeste sikkerhetsklarering i AMERIKANSK romfartsindustri i Florida, så ville hundre ganger flere ha lest innlegget.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Med US-soldater på vår statsministers pressekonferanse melder spørsmålet seg.

Hvem er det som styrer i Norge?

Previous Post

Tydeligere kan det nesten ikke sies. Vi er blitt en USA-delstat.

USA-soldater på Støres pressekonferanse skal understreke alvoret.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.