Av Jan Herdal
De såkalte pandemitiltakene medførte at bilsalget i Europa i fjor sank med 23,7 prosent eller 3 millioner enheter i forhold til året før. De europeiske bilprodusentenes organisasjon ACEA regner med at salget i år bare vil øke med 10 prosent i forhold til fjoråret.
I så måte er salgstallene for april i år enda en nedtur. Til tross for en økning i forhold til april i fjor, er det fortsatt 300 000 enheter eller ca. 25 prosent ned i forhold til samme måned i 2019.
Ifølge tall fra bilprodusentene var 1,1 millioner arbeidsplasser allerede i fjor vår direkte berørt av nedskjæringer i bilfabrikkene. Dette omfattet ikke underleverandørene. I alt 13,9 millioner arbeidsplasser er tilknyttet bilproduksjonen i Europa.
Mangel på halvledere og andre elektroniske komponenter er oppgitt som årsak til at europeisk bilindustri fortsatt sliter. Litt merkelig, da produksjonen ennå er langt under 2019-nivå. Da var det ikke snakk om slike etterslep.
Også kinesiske bilprodusenter klager over de samme problemene. Det hindret ikke at de hadde et sterkt første kvartal i år med et salg på 5,09 mill. enheter, så vidt over 1. kvartal 2019, ifølge Marketwatch. Kinas bilindustri var allerede tilbake på nivået før plandemien.
Etterspørselen ble midlertid svekket fra midten av februar, og marssalget var 19 prosent ned i forhold til januar. Sannsynligvis en kortvarig forstyrrelse.
I EU er problemer med «forsyningslinjene» blitt et vanlig tema. Disse har stadige oftere utspring i Kina, verdens nye industrisentrum. Det ville ikke være verken underlig eller suspekt om verdens største bilprodusent ved knapphet prioriterer sin egen industri.
Også europeiske bilprodusenter satser sterkt på verdens største bilmarked. Europas største bilprodusent, Volkswagen, solgte f. eks. 1,7 millioner biler i Europa i 2019, men hele 3,1 millioner i Kina, fra sine fabrikker der. Kapitalen kjenner ingen grenser.
Det er lenge siden Europa var Volkswagens viktigste marked.
Det sivilisasjonsfiendtlige «grønne helvete» drenerer systematisk Europas industrier for kapital, gruvedrift og råvareproduksjon, rimelig og stabil energi, kompetanse og allsidighet. Kort sagt – forsyningslinjer.
Når virkeligheten blir for vanskelig, erstattes de håndfaste materielle kravene av en uendelighet av høytflygende, innholdsløs retorikk, fantasifulle utredninger, forslag, studier, prognoser, scenarier og utopier av nærmest sykelig karakter.
Det bærer utfor stupet med åpne øyne, og ingen er i stand til å gjøre noe med det.
Knut Lindtner har lagt til bilde m/kommentarer
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 150 ganger.
1 kommentar. Leave new
Store produksjonskjeder som består av flere bedrifter hvor alle er avhengig av hverandre, kan være ganske sårbare under nyliberalismen.
Vi har feks norsk fisk som flys til Vietnam eller til Kina for behandling og som deretter kommer tilbake til Norge for å selges (og evt pakkes) her i landet. Den opprinnelig planen var feks at fisken skulle behandles i Norge, og myndighetene har med dette som utgangspunkt bla bygd ut havner og moloer etc. Men norske myndigheter har ingen styringsrett over hvor behandlingen av fisken skjer, den enkelte aktør avgjør dette selv. (Et enkelt grep kunne feks være å gi konsesjon for fiske bare til de aktører som behandler fisken i Norge, kanskje finnes det en slik mulighet?)
Tofte cellulose fabrikk var en del av en lang produksjonskjede innenfor treforedling. Det var vel 300 personer som jobbet på Tofte, mens det var kanskje så mye som 6.000 personer som jobbet i hele kjeden. Så ble den svenskeide fabrikken på Tofte lagt ned i 2012-13, og det svekket og lagde problemer for de andre aktørene i kjeden.
For tiden snakker man om sirkulær økonomi hvor stoff som er avfall fra en bedrift er råstoff input til en annen bedrift. Men hva skjer hvis en av disse bedriftene feks skulle bli flyttet ut av landet? Slik utflytting kan skape problemer og kan økte kostnadene for resten av bedriftene i kjeden, og dette kan gjøre at myndigheter og andre aktører blir skeptiske til å investere i denne produksjonskjeden pga faren for utflagging av enkeltbedrifter. Skal man investere er det fordel å ha noen stabile rammebetingelser istedenfor at alt skal settes ut til global konkurranse.