Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.

Mennesket er i stor grad drevet av instinkter som har utviklet seg over tusenvis av år. Da vi opplever en ekstern trussel, søker vi solidaritet i gruppen vår med konformitet til betryggende narrativ for å tolke den komplekse verden rundt oss. Verden blir en kamp mellom det gode og onde, og med retten på vår side vil vi seire. Jeg står rett ved siden av de andre som fordømmer denne forferdelige krigen, men ønsketenkningen fører til farlige beslutninger. Til slutt vil virkeligheten innhente oss.

NATO er ikke en trussel?

Hvordan kan det ha seg at vi ikke kan erkjenne at NATO, verdens største militærallianse som ble opprettet mot russerne, kan bli tolket som en trussel av Russland? Ledende tenkere innen politikken og akademia har advart de siste 25 årene at NATO ekspansjonismen ville føre til en ny kald krig eller atomkrig med Russland. George Kennan, Jack Matlock, Henry Kissinger, Robert Gates, William Burns, Stephen Cohen, Kenneth Waltz, John Mearsheimer, Stephen Walt og andre ledende tenkere anerkjente også at Russland ville anse NATO fremmarsj inn i Ukraina som en eksistensiell trussel. Men dette avfeies nå som «russisk propaganda».

USA var villig til å risikere atomkrig for å fjerne sovjetiske raketter fra Cuba i 1962, og amerikanerne  ville gjort det samme i dag om Kina eller Russland ville finne på å etablere seg militært i Mexico eller Cuba. Russland viser at de er også villig til å risikere atomkrig for å sette en stopp for en fiendtlig militærallianse ved deres grenser. Dette unnskylder ikke Russlands invasjon, men vi må forstå konteksten og forholde oss til virkeligheten om hvordan stormakter opptrer.

Russland taper krigen?

Hvordan kan det ha seg at vi tror Russland holder på å tape denne krigen? Vi blir fortalt at Russlands militære er svakt og dysfunksjonelt, men som i virkeligheten har Russland begrenset sin egen krigføring. Newsweek rapporterte nylig at USA brukte flere bomber og raketter mot Irak på den første dagen, enn det Russland har brukt på en måned mot Ukraina. Denne virkeligheten vil vi ikke erkjenne på grunn av frykten for at det skal bli tolket som et normativt argument om at Russland er «gode». Russlands begrensede krigføring er strategisk. Etter å ha vunnet krigen vil Moskva også vinne freden. Men jo mer militær motstand Russland møter, desto mer destruktiv vil krigføringen bli for å nå de strategiske målene. Dette viser seg i Mariupol.

Mediene argumenterer at Russland ikke har klart å ta Kiev, men dette er villedende ettersom russiske soldater ikke har mottatt ordre om å storme hovedstaden. De største kampene er i Donbas der omtrent 60.000 av de beste ukrainske soldatene befinner seg. Krigføring handler i stor grad om logistikk. De ukrainske soldatene i Donbas er nå i stor grad omringet og blir delt opp i mindre lommer uten tilgang til ammunisjon, bensin, mat og muligheten til å koordinere. Da disse ukrainske styrkene blir slått vil hovedkampen være over og titusener av russiske og tsjetsjenske styrker vil frie for å gå på offensiven mot mye enklere mål. Med Mariupol under russisk kontroll vil også logistikken løse seg med en direkte landkorridor til Krim, som er nødvendig for å gå videre til Odessa med stabile forsyningslinjer.

Dette er ikke et normativt argument eller en kritikk av ukrainske styrker. Ukrainske soldater kjempet hardt og modig til den grad at Russland måtte legge om strategiene sine, men vi må allikevel forholde oss til virkeligheten at Russland har en overveldende makt og derfor vinner.

Denne virkeligheten er viktig fordi diplomatiet og en fredsavtale vil bli verre desto lenger vi venter. I syv år saboterte amerikanerne Minsk-avtalen ettersom denne fredsavtalen ville gi noe selvstyre til Donbas og dermed forhindre amerikanske planer for Ukraina, inkludert NATO medlemskap. Da Russland svarte med sin invasjon av Ukraina ble også de russiske kravene eskalert: et uavhengig Donbas og et nøytralt Ukraina. Men jo lenger denne krigen fortsetter og mer ressurser Russland må bruke, desto mer vil Russland kreve i en fredsavtale. Fortsetter vi på denne veien vil Russland implementere selvstyre eller anerkjenne full uavhengighet til alle de russiske-talende regionene i sørøst Ukraina – fra Kharkov til Odessa.

Russland er isolert?

Sanksjonene skulle knekke økonomien, sende rubelen i hyperinflasjon og isolere Russland i verden. Men så langt har ikke dette skjedd.

Vår ønsketenkning tilsier at det internasjonale samfunnet har isolert Russland, men i virkeligheten er dette kun NATO-land og deres nærmeste allierte. Kina, India, Brasil, og resten av verden vil ikke velge side i proxy-krigen mellom NATO og Russland. Det betyr ikke at de støtter Russlands ulovlige krig mot Ukraina, men de anerkjenner ikke vår moralske autoritet. Land som Kina og Sør-Afrika gir NATO skyld for krigen.

Russland forventer ikke at sanksjonene vil noen gang bli fjernet og vil derfor ikke endre politikken sin. Uten pan-europeiske sikkerhetsavtaler vil vi fortsette konflikten om hvor Europas delelinjer skal bli trukket. Russland vil derfor fortsette å reorientere økonomien sin vekk fra Vesten, slik de har gjort siden februar 2014 da NATO-land støttet et regimeskifte i Ukraina. Kina har svart positivt og ønsker nå å lede Russland og resten av verden mot et nytt teknologisk-, økonomisk- og finanssystem som ikke er truet av NATO-landene.

Beslutningen om å ta pengene til Russlands sentralbank har ødelagt den internasjonale tilliten til dollaren og euroen. Russland anser dette som mislighold av NATO-landene og har nå hevdet de vil kun akseptere rubler for deres gass og olje. EU hevder at de vil erstatte energiimporten fra Russland, men ekspertene bekrefter at dette er urealistisk. Selv om det hadde vært mulig å erstatte billig russisk gass vil dette si at europeerne må kjøpe dyrere flytende gass, og Russland vil sende sin billige gass til Asia. Dette er veldig problematisk ettersom billig energi er helt nødvendig for å ha konkurransedyktige industrier. I land som Frankrike og Tyskland er det nå panikk ettersom de europeiske industriene og økonomiene vil bli overkjørt av Asia.

En slutt på ønsketenkningen

NATOs løsning på konflikten er mer av det samme – fortsette mobiliseringen mot Russland og pumpe mer våpen inn i Ukraina. Hensikten er å forhandle med Russland ut fra styrke. Men er ikke dette kilden til problemene? I 30 år forhandlet NATO ut ifra styrke mot et svakt Russland, og resultatet var at NATO kunne gjøre som de ønsket og Russland sine sikkerhetsinteresser ble ignorert. Uten pan-europeiske sikkerhetsavtaler så kollapset pan-europeisk sikkerhet. Både NATO og Russland har gjort mange feil og som et resultat lider ukrainerne.

Vi har beveget oss mot en europeisk storkrig i 30 år og det finnes ingen gode løsninger lenger. Men en slutt på ønsketenkningen må være begynnelsen.

Innlegget er hentet fra Steigan.no

Forsidebilde: Anne Nygård