POSTED IN Krig-fred

Begrepet mennskerettigheter:

Begrunnelsen for krig.

0
Print Friendly, PDF & Email

Kampkonseptet

En stund tilbød de beskyttelse mot tyranni, men så ble menneskerettighetene gjort til et kampbegrep for å begrunne krig.
Soldater deler ut skolesekker fylt med leker og skolesaker (U.S. Army photo by Sgt. Bryce Dubee)

av Norman Paech

NATO-statene har rett og slett overdrevet med sin orwellske språkforvirring. Når vi hører om «humanitære» intervensjoner, stønner vi, fordi det vanligvis betyr at bomber vil falle og at folk vil dø. «Friheten» betyr vanligvis finansmarkedenes og de store selskapenes frihet til å berike seg på bekostning av befolkningen. Der brønner skal bygges og kvinner frigjøres, gjemmer det seg nesten alltid et ønske om å få tilgang til utenlandske staters ressurser. Menneskerettighetene var ikke bare godt ment, som et edelt ideal, men de syntes også lenge å kunne gi beskyttelse mot tyranni, som Warszawapaktlandene var symboler på. Etter at den alliansen ble oppløst, forvitret menneskerettighets-begrepet stadig mer og utartet til påskudd for ethvert forsøk på å kontrollere stater som trosset USAs makt.

____________________________________________________________________________

Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen

____________________________________________________________________________

Denne trenden har blitt spesielt tydelig de siste årene, der menneskerettigheter brukes av de kapitalistiske statene for å legitimere sine egen, nå konkurranseløse, samfunns og økonomiske modell. Og de brukes også som begrunnelse for å starte militære, det vil si «humanitære», intervensjoner i områder som så langt ikke har godtatt deres krav om ha rett til å herske.

Dette krever selvfølgelig en definisjon av menneskerettigheter som ikke bare forklarer dem ut fra deres europeiske opprinnelse i opplysningstiden, men streber etter en ekte universalitet. Samtidig kobler de menneskerettighetene til den vestlige sivilisasjonens prestasjoner, og reduserer dem dermed til å bety livsstilen i den kapitalistiske økonomiske og sosiale modellen.

Før Sovjetunionens kollaps, hadde identifiseringen mellom menneskerettigheter og demokrati en defensiv betydning, rettet mot det sosialistiske alternativet. Etter Sovjetunionens død, har menneskerettighetene fått en stadig mer offensiv, til og med aggressiv, retning, mot motvillige stater, dvs. stater som er fiendtlig innstilt til Vestens krav om maktdominans.

Halshugging i Saidi-Arabia. Ikke gjenstand for humanitære aksjoner.

Selv om de er forbudt etter folkeretten, kan de «humanitære» intervensjonene, som i tilfellene Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria, dermed påberope seg mer eller mindre alvorlige brudd på menneskerettighetene som begrunnelse. Men slike brudd finnes også i deres egen sfære (Tyrkia, Israel, Saudi-Arabia) og er på ingen måte hovedbegrunnelsen for hvorfor man intervenerer.

Det er nå ikke lenger bare en mistanke, men en sikker erkjennelse: Den viktigste utløseren for intervensjoner er den geostrategiske sikringen av viktige ressurser, som det har blitt tydelig sagt ikke bare i NATO-strategien fra april 1999, men også i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra september 2002. For tilgang til verdens ressurser er en del av markedets frihet og handelsfrihet, som er blant de essensielle tingene til demokratiene og deres økonomiske orden.

Slik lanserte president Bush sin nasjonale sikkerhetsstrategi fra september 2002, blant annet med setningene:

«USA vil benytte anledningen til å spre frihetens velsignelse over hele kloden. Vi vil jobbe aktivt for å bringe håp om demokrati, utvikling, frie markeder og fri handel til hvert hjørne av verden.»

Etter å ha forklart begrepet ‘fri handel’ som et «moralsk prinsipp» i kapittel 6 i Den nasjonale sikkerhetsstrategien, står det videre i kapittel 7, under overskriften «Uttvide kretsen av utvikling gjennom åpning av samfunn og bygging av en infrastruktur for demokrati,» :

«Handel og investeringer er de virkelige drivkreftene bak økonomisk vekst. Selv om statsstøtten vokser, må mesteparten av pengene til utvikling komme fra handel, nasjonal kapital og utenlandske investeringer. En effektiv strategi må også prøve å øke finansstrømmene. Frie markeder og fri handel er nøkkelpunktene i vår nasjonale sikkerhetsstrategi.»

Ressurstilgang er viktig

Foran de nakne økonomiske interessene, for langsiktig sikring av ressurser, er det lagt et slør av demokrati, utvikling, fritt marked og fri handel. Her kan menneskerettighetene lett legges til, som rettesnor for menneskets frihet.

Identifiseringen av menneskerettigheter, demokrati og den kapitalistiske økonomiske orden med et moralsk prinsipp om frihet, er fullstendig. De er således godt egnet til å levere et like totalitært budskap for en verdensorden som er skreddersydd for de imperiale behovene til de dominerende kapitalistiske statene.

Men når menneskerettigheter og demokrati blir mer og mer åpent redusert til kapitalismens friheter, mister de all sin frigjørende karakter og de interne motsetningene i sitt politiske og sosiale innhold som har kjennetegnet de historiske konfrontasjonene rundt iverksettingen av dem.

De tjener til å legitimere institusjoner som hevder å utgjøre en global orden, for eksempel WTO, IMF og Verdensbanken, som de fremstiller som de sentrale institusjonene i verdenshandels-ordenen; uangripbare frihetsvoktere, fremmere av økonomisk utvikling demokrati.

Katastrofer som fattigdom og underutvikling, stater som går konkurs, kriger og flyktningstrømmer må derfor aksepteres som knapt unngåelige utilsiktede skader, til slutt bare som prisen for frihet og fremgang. Til slutt, og dette er en av de farligste nyere utviklingene, blir sammenblandingen av rettigheter og verdier mellom marked og demokrati kondensert til et kampformular, som under de vekselvis brukte betegnelsene «det vestlige verdifellesskapet» og «nasjonal sikkerhet», undergraver folkeretten og staters grunnlover.

I menneskerettighetenes og demokratiets navn erklæres krisesituasjoner som sies å bare kunne avhjelpes gjennom bruk av våpenmakt. Disse intervensjonene fjerner seg mer og mer åpenlyst fra den eneste legitimiteten som finnes for krig, nemlig FN-pakten og folkeretten. Men samtidig står deres ødeleggelse av materielle livsbetingelser og menneskeliv stadig mindre og mindre i rimelig forhold til de påståtte verdiene som skal reddes.

Bortsett fra ofrene og skadene skapt hver krig, utgjør forvitringen av folkerettens formelle regler, skjøvet ut av en verdiorden som ikke er skrevet som lov noe sted, en betydelig trussel mot den internasjonale freden.

Å erklære stater som fiender er nok til å stigmatisere dem som «skurkestater»[rouge states] og derved true og utpresse dem med muligheten for krig.[..]

India har kjernefysiske våpen men er ikke definert som skurkestat. Den er for stor.

Besittelse eller produksjon av masseødeleggelsesvåpen er ikke nok til å definere en fiende, som eksemplene Israel, India og Pakistan viser. Det må være i tillegg være en prinsipiell nekting av å underkaste seg FN-fellesskapet. Mekanismen for å bevare freden, som FN-paktens kapittel VII ga til FNs sikkerhetsråd, og dermed bare gir FNs sikkerhetsråd retten til å vedta bruk av militære virkemidler, blir opphevet og erstattet av fiendeerklæring fra disse statene, som dermed kan benytte sin militære overlegenhet mot andre stater.

Kriteriet for intervensjoner er ikke lenger brudd på freden eller utgjøre en fare mot den, som  definert i FN-paktens artikkel 39, men snarere den intervenerende statens militære styrke.

Det bør stå klart for alle involverte at dette er en tilbakefall, bort fra FN-pakten og tilbake til den usle æraen av Folkeforbundet i mellomkrigstiden. Det et hån mot deres egen påkallelse av internasjonal rett.

For USA og deres engere krets av allierte, virker dette ikke som en for høy pris å betale for å beholde deres krav om å ha rett til å herske over alle.


Creative Commons/ Rubikon. Norman Paech, født i 1938, er professor emeritus i (tysk) grunnlovsrett og folkerett. Han er medlem av Scientific Advisory Board i International Association of Advocates Against Nuclear Armement (IALANA), International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW) og Attac.

Knut Lindtner har lagt til noen bilder med tekst.

Tidligere publisert på derimot.no

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Nordens ledende meteorolog:

Klimaendringene sterkt overdrevet.

Forrige innlegg

Israel:

Med nye bombetokt inn i nabolandene.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.