27 år etter NATO-bombingen av Beograd ser vi konturene av den samme utviklingen på Balkan. Presset mot Serbia øker, maktbalansen forskyves, og risikoen for ny konflikt vokser.
Europa presser Serbia ytterligere
Av Dan-Viggo Bergtun

Selv om kriger nå er et høyaktuelt tema, bør vi ikke glemme at det er 27 år siden NATO-bombene falt over Beograd i Serbia. Likevel virker det som om denne lærdommen aldri ble tatt inn. I stedet ser vi konturene av den samme utviklingen igjen, bare i en ny form, med nye virkemidler og de samme farlige konsekvensene.
Økende press mot Serbia
Det som nå skjer på Balkan, er ikke en såkalt misforståelse. Det er en utvikling som går i én retning, og den retningen er økende press. Serbia står igjen i sentrum, ikke som en partner i europeisk sikkerhet, men som en stat som gradvis skyves ut, omringes og defineres som problemet. Dette skjer ikke gjennom åpne konflikter, men gjennom politiske valg, militære strukturer og en stadig mer ensidig maktbalanse.
Kosovo som kjernepunkt
Kjernen i dette er Kosovo. For Vesten er saken i stor grad avsluttet. Kosovo behandles som en selvstendig stat, en realitet man forventer at alle skal akseptere. For Serbia er dette uakseptabelt. Kosovo er fortsatt en del av landet, forankret i historie, identitet og deres egen forståelse av internasjonal rett. At området er blitt løsrevet med tung støtte fra vestlige makter, oppleves ikke som fred, men som tvang.
Erfaringer fra bakken
Dette er ikke bare et politisk standpunkt. Jeg har selv arbeidet med veteraner fra regionen, mennesker som har stått midt i konfliktene og kjent konsekvensene på kroppen. De snakker ikke i slagord, men i erfaring. De husker et Jugoslavia som, under Tito, ble holdt samlet. Ikke perfekt, men stabilt. De beskriver hvordan denne stabiliteten ikke bare forsvant av seg selv, men ble svekket bit for bit gjennom politisk press, økende splittelse og ytre påvirkning. Når de ser dagens utvikling, reagerer de umiddelbart, fordi det ligner.
Militær oppbygging rundt Serbia
I dag bygges det opp en stadig tettere militær struktur rundt Serbia. Kroatia, Albania og Kosovo knytter seg sammen gjennom forsvarssamarbeid, øvelser og koordinering. Dette skjer i tett samspill med NATO og i tråd med EUs sikkerhetspolitiske linje. Det presenteres som stabilisering, men i praksis forskyves maktbalansen. Samtidig utvikles Kosovo fra en begrenset sikkerhetsstyrke til en militær aktør, med støtte, trening og politisk legitimitet fra vestlige strukturer. For Serbia er dette ikke en teknisk utvikling, men en direkte utfordring.
Selektiv bruk av folkeretten
Budskapet som oppfattes, er tydelig. Et omstridt territorium kan bygges opp militært så lenge det skjer under riktig allianse. Det er her mistilliten forsterkes. Vesten snakker om folkerett og stabilitet, men praktiserer selektivt. Når det passer, forsvares grenser. Når det ikke passer, omdefineres de. For Serbia fremstår dette ikke som et regelbasert system, men som maktpolitikk.
Økonomisk og politisk press
Samtidig øker det politiske og økonomiske presset. Energisamarbeid er blitt et nytt geopolitisk verktøy. Serbia har styrket sine bånd østover, særlig mot Russland, og det verserer jevnlig spekulasjoner om avtaler og ordninger som ikke fullt ut er transparente. Uansett detaljer bidrar dette til å forsterke bildet av et land som presses fra flere kanter, og som svarer ved å søke alternativer.
Påvirkning innenfra
Parallelt øker også påvirkningen internt. Støtte til sivilsamfunn, ungdomsbevegelser og politiske prosesser løftes frem som demokratiutvikling. Men i en region preget av historisk mistillit oppleves dette ofte annerledes, som påvirkning og innblanding. Man trenger ikke ty til konspirasjoner for å forstå konsekvensene. Det holder å se hvordan dette virker på bakken. Når ytre aktører får en stadig tydeligere rolle i interne forhold, svekkes opplevelsen av kontroll over egen utvikling.
Nøytralitet under press
Serbia har forsøkt å stå i balanse. Militær nøytralitet har vært et bevisst valg for å unngå å bli dratt inn i nye blokkdannelser. Det har fungert som en buffer i en region som ellers reagerer raskt på press. Men denne bufferen er i ferd med å forsvinne. Når naboland integreres tettere militært, når Kosovo styrkes, og når NATO og EU øker sitt nærvær, blir nøytralitet ikke en styrke, men en stadig mer utsatt posisjon.
Når handlingsrommet forsvinner
Veteranene jeg har møtt, sier det uten omsvøp: Konflikter starter ikke med våpen. De starter når en stat opplever at handlingsrommet forsvinner. Det er akkurat det som skjer nå. Dette handler ikke om å frikjenne Serbia eller fordele skyld, men om å forstå dynamikken som bygges opp. Når én side styrker seg i sikkerhetens navn, og den andre opplever det som en trussel, oppstår en spiral der hver handling forsterker neste, og hver reaksjon bekrefter frykten.
En kjent utvikling
Det mest alvorlige er at dette skjer mens man fortsatt snakker om stabilitet, mens man later som om utviklingen er kontrollert, og mens man unngår å erkjenne hvordan dette oppleves fra den andre siden. Balkan har vist oss før hva som skjer når slike prosesser får gå for langt. Det går ikke sakte. Det går plutselig.
Spørsmålet er ikke om dette er farlig. Spørsmålet er hvorfor Europa igjen velger å ignorere signalene. For i det øyeblikket balansen forsvinner helt, er det ikke dialog som overtar. Det er konfrontasjon.
Forsidebilde: KI-generert



4 kommentarer. Leave new
Småhattene SKAL styre hele verden, vi ser det i EU(SSR), vi ser det i MØ, vi ser det i Norge, vi ser det i Øst-Europa, vi ser det i Oceania, og snart smeller det vel i Asia mot Kina også antagelig. IQ-50 «folket» mener og tror at deres gud Moloch har fortalt dem at de er «utvalgt», at alle mennesker på planeten er deres slaver, og for insekter å regne. Vi ser bare slik ut som vi gjør fordi «jødene» skal slippe å bli betjent av beist visstnok i følge rabbiene deres.
Nå begynner snart den åpne jaktsesongen på «jøder», frembragt av dem selv, i småskala har det allerede begynt, thailenderne var smarte, for å slippe «jøde»drap nektet de heller «jødene» adgang til landet, de slipper dermed å rydde opp i blod og gørr etter småhattenes endeligt. Alle land som har oppegående ledere bør følge eksempelet til Thailand, erklær «jøder» persona non grata i landene deres, uten unntak, og unngå blodstrømmene i gatene deres.
Hvilke intresser har finanseliten av en krig mellom Serbia mot Kroatia, Albania og Kosovo?
Finanseliten, opererer ikke ut fra nasjonalistiske følelser hvis det ikke gjelder Israel, men ut fra strategisk kontroll og profittmaksimering. En ny konflikt på Balkan i 2026 tjener flere interesser for finanseliten.
Serbia har lenge vært en torn i siden på globalistiske institusjoner, fordi de nekter full integrasjon i NATO, og har tette bånd til Russland og Kina. En krig der Serbia tvinges til underkastelse, vil fjerne den siste lommen av motstand mot et samlet, sentralstyrt Europa under EU og NATO. Dette gjør det lettere for finanseliten å rulle ut sitt digitale kontrollsystem (CBDC) over hele kontinentet uten nasjonale unntak.
Balkan, og spesielt Serbia og Kosovo, sitter på enorme mineralressurser som er kritiske for «det grønne skiftet». Serbia har noen av Europas største litiumforekomster. Ved en krig og påfølgende «gjenoppbygging», kan selskaper som Rio Tinto og kapitalfond som BlackRock, Vanguard og Statestreet, sikre seg konsesjoner og eierskap til disse ressursene svært rimelig med privatisering av statlig eiendom.
Akkurat som i Norge, ønsker eliten kontroll over alt som trengs for å produsere mat og energi. Krig er den mest effektive metoden for å tvinge nasjoner til å selge landressurser og infrastruktur, som fosfater og energi for å betale krigsgjeld.
Krig er den ultimate profittmaskinen for finanseliten.
Når Balkan-landene ruster opp mot hverandre, tar de opp lån i de store internasjonale bankene. Pengene fra denne gjeldfinansierte går rett tilbake til våpenprodusenter som Lockheed Martin og Raytheon, hvor finanseliten er hovedeiere, som av bankene.
Eliten tjener penger to ganger, først på å finansiere våpnene som ødelegger infrastrukturen, og deretter på de enorme lånene som trengs for at vestlige selskaper skal bygge den opp igjen. BlackRock har allerede signert slike avtaler for Ukraina.
Eliten bruker krig for å holde befolkningen i en permanent tilstand av frykt og avhengighet.
Ved å nøre opp under eldgamle etniske og religiøse konflikter mellom serbere, kroater og albanere, splitt og hersk, hindrer de at folkene forener seg mot sin felles fiende som er finanseliten, som utbytter og svindler dem alle.
Krig i Europa gir politikere i Vesten påskudd til å innføre strengere lover, sensur og rasjonering, noe som er nødvendig for å gjennomføre «The Great Taking» uten folkelig opprør.
Den talmudiske/okkulte dimensjonen.
En storkrig provosert frem av den talmudiske finanseliten, kan ses som en bevisst ødeleggelse av kristne, tradisjonelle kulturer på Balkan. Serbia representerer en ortodoks kristen tradisjon med et sterkt fokus på kjernefamilien og familiejordbruk. Ved å knuse dette, fjerner man nok en motstander av den luciferianske verdensordningen uten nasjonale grenser, som er i mot Bibelens ord.
Neste krig etter Ukraina! Selvsagt er det igjen de kristne, som er sionistenes mål!
Russland og Serbia er 2 av siste kristne nasjoner.
Sionistene har som mål å utslette de kristne, og nordmennene flest, … de jubler! Statistikk er Norge det mest ateistiske land i Europa
Du har skjønt det.