POSTED IN Ukraina, Virkelighetsforståelse

Artikkel om konflikten i Ukraina:

Hvilke krefter står mot hverandre og hva er perspektivene fremover?

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Bakgrunnsartikkel om Russland, De Forente Stater og Ukraina.

Fra «A Son of the New American Revolution«. Skrevet av by Observer R.

INNLEDNING

Dette er skrevet som hjelp til bekymrede spørsmål om konflikten i Ukraina. Går Russland fort nok fram til å kunne avslutte sin Spesielle Militære Operasjonen (SMO)?

For å gi en god bakgrunn har jeg valgt ute noen perioder i operasjonen, der Russland kunne ha tatt andre beslutninger når det gjelder omfanget og framdriften i SMO. Jeg har lagt til materiale som kan hjelpe til med å forklare hvorfor Russland har tatt én beslutning og ikke en annen. Jeg har også lagt til informasjon som delvis dekker USA innvolvering.

I den første delen av artikkelen ser jeg historisk på konflikten. I den andre delen analyserer jeg de kommende hendelser og situasjoner som vil komme til å kreve vanskelige avgjørelser fra begge regjeringer.

De beslutningene vil få innvirkning på farten når hele verden beveger seg mot en tredje verdenskrig.

DEN HISTORISKE UTVIKLINGEN.

I 2014 bestemte USA seg for å få til et regimeskifte i Ukraina. De hadde brukt omtrent 6 milliarder dollar i flere år for å forberede dette, heter i noen rapporter. Russland måtte bestemme seg for flere ting på det tidspunktet. Én ting kunne være å intervenere slik Russland senere gjorde i Kazakhstan med militære styrker, der de tok hånd om  kuppmakerne, og så dro de  hjem etter en uke.

Russland kunne også ha støttet den ukrainske demokratisk valgte presidenten som flyktet til Russland ved å danne en eksil-regjering. Slik det skjedde i Jemen da presidenten ble styrtet og flyktet til Saudi-Arabia. Senere ble det vanskelig for pressen å vite hvilken regjering man mente, om det var regjeringen i eksil eller regjeringen i Sana.

Det er også interessant at Polen nylig har satt opp en hviterussisk eksil-regjering bestående av opposisjonspolitikere fra Belarus. Men Russland bestemte seg for ikke å benytte den propaganda-muligheten en ukrainsk eksilregjering ville være. Det ville jo få USA til å påstå at de støttet et demokrati, samtidig som de var med på å styrte en demokratisk regjering.

Russland bestemte at de heller ikke ville bruke militær makt for å løse et voksende problem, av mange grunner. Én grunn var at Ukraina rapporterte at de hadde den største hæren i Europa, hele 800 000 soldater, til og med mer enn Tyrkias 500 000.

Peter den store, Pjotr Aleksejevitsj Velikij eller Pjotr Aleksejevitsj Romanov, tsar av Russland, ble født i Moskva som sønnesønn av Mikhail Romanov, tsar fra 1613. Han ble kronet til tsar av Russland den 27. april 1682, snaut 10 år gammel. Wikipedia

En annen grunn kan ha vært at Russland har vært orientert mot Europa helt siden Peter den Stores tid, og Putin har nylig fremmet en ide om et Europa fra Lisboa til Vladivostok.

Et russisk svar i Ukraina på det tidspunktet ville ha vært dårlig PR , og kunne ha ført til mottiltak fra Vesten som Russland ikke var klar for på det tidspunkt.

I stedet organiserte Russland Minsk-avtalen, et forsøk på fredelig løsning på separatist-bevegelsen. Det viste seg jo at Russland støttet ukrainske separatister på et minimalt, men nødvendig nivå. Og at Russland konsentrerte seg om å sikre Krim og deres ekstremt viktige marinebase Sevastopol.

Men Minsk-avtalen ble ikke overholdt av Vesten, heller ikke av Ukraina. Senere innrømmet Vesten at den var en taktikk for å gi NATO tid til å bevæpne og trene opp den ukrainske hæren.

Dette var NATOs hensikt, å plassere sin hær langs Russlands grense, selv om mange strateger i Vesten hadde advart mot en slik provokasjon.

Det kom mange klager fra Russlands side, at de mye tidligere burde ha styrket seg mot den ukrainske oppbyggingen. Også at de russiske lederne var blitt narret av Vesten. Andre synspunkter var at Russland også hadde brukt de åtte årene etter 2014 til å bygge opp sine styrker, og at de hadde brukt tiden like godt som NATO og Ukraina. Ser man det fra utsiden aner man ikke hvor omfattende Russland forberedte sitt militære i den samme perioden, heller ikke hvor langt Russland forberedte seg på at visse økonomiske mottiltak ville komme. 

Men det var i 2018, da Putin holdt en tale om «alle de nye vidundervåpnene» som Russland hadde utviklet. Antakelig var mange av disse våpnene fortsatt under testing. Det trengtes fabrikker til å produsere dem. Og mer tid til å levere dem til frontlinjene og til å trene opp soldatene til å bruke dem. I 2021 måtte beslutninger tas. NATO og Ukraina hadde, etter hva reporterne fortalte, bygget opp den største hæren i Europa. Og Russland hadde begynt å utplassere sine avanserte våpen. Det var åpenbart at Minsk-avtalen ikke virket. Russland fortsatte å referere til den som del av sin lovlige manøvrering.

Washington hadde bestemt seg for å fortsette å arbeide for å oppnå verdens-hegemoni. De hadde fått verdensopinionen til å tro at Putin var en diktator, og at Russland var å likne med en bensinstasjon i villmarken, og fiende nummer én.

Logikk er ikke alltid Washingtons sterke side.

For Vesten må det hadde sett ut til at tiden var moden til å slå til mot de ukrainske separatistene. Og samtidig fortsette å arbeide for et regimeskifte, med alle mulige tiltak mot den russiske regjeringen. Planen var at den ukrainske hæren skulle slå seg gjennom den russiske grensen i den tro at Russland ville være for ustabilt til effektivt å motstå et slikt angrep. Fra vestlig synspunkt ville ikke dette være aggresjon. Ukraina skulle bare rydde opp i en borgerkrig inne i Ukraina. 

Minsk-avtalene var et vestlig bedrag for å få tid til å ruste opp Ukrainas hær.

På den andre siden ser det ut til at Russland hadde omtrent de samme synspunktene når vi kommer til desember 2021. De hadde kommet med sitt «ikke-ultimatum»  til Ukraina og Vesten. De ville ha forhandlinger om et Europeisk Sikkerhets-arrangement som ville tilfredsstille Russlands minimumskrav og unngå  uspesifiserte konsekvenser. 

Vesten nektet å ta dette alvorlig. De fortsatte å bevæpne Ukraina, og å bygge opp styrker ved området til separatistene. Russland gikk videre med sine «konsekvenser». Putin skrev øyeblikkelig under på dokumenter som innlemmet noen av separatist-provinsene som del av Russland, basert på tidligere folkeavstemminger.  En slik manøver betydde at Russland kunne påstå at de beskyttet russisk territorium og kaste ut den ukrainske hæren.

En annen vanskelig beslutning ble tatt om Russland skulle slå til først og skape forvirring på ukrainsk side. Men dette ville bety at Vesten oppnådde en propagandabonus. Russiske tropper i Ukraina betydde at Russland var den aggressive. Rollen til de nynazistiske styrkene i Ukraina, og de ukrainske styrkenes fryktelige aksjoner mot separatistene kom aldri fram i vestlige nyheter.

Den sterke raseinspirerte ideologien i Ukraina er fullstendig fortiet i vesten.

Så Russland sto igjen få defensiven når det gjaldt propaganda. Men Putin greidde å vekke en patriotisk bølge i Russland, delvis ved hjelp av den ukrainske hærens fæle aksjoner mot russiske krigsfanger. USA gikk nå videre med sin anti-russiske kampanje. De innførte sanksjonert, og demonisere alt russisk. 

En som så det fra utsiden kunne fortelle om USAs forsøk på å forandre navnet «French Fries» til «Freedom Fries» da Frankrike nektet å støtte USAs militære invasjoner. 

Uansett gjorde USAs aksjoner det lettere for Putin å innføre generell mobilisering i tilfelle krig. Han kalt opp reservister, og fikk raskt opp våpenproduksjonen. Russiske støttespillere ba Russland å komme i gang med krigen, og at Russland skulle være på offensiven i det håp at Ukraina ville bli slått ut av en rask aksjon. Slik kunne de redde mange liv og mye infrastruktur.

Denne gruppen håpet at Russland kunne vise Vesten at tiltak mot Russland ikke ville lykkes. Man burde heller fortsatt å forhandle fram en ny sikkerhets-avtale. Det motsatte synet var at en stor offensiv fra Russlands side vill få vestlig propaganda til å skremme europeerne, og skape et enda mer samlet NATO.

Det finnes påstander om at det er sprekker i NATO, og at uenighetene sprer seg hele tiden. Og at EU blir mer og mer dysfunksjonelt. Så hvor skal man forstyrre fienden når de hele tiden gjør feil?

HVA MED FRAMTIDEN?

NATOs  toppmøte i Vilnius  starter den 11. juli. Både NATO/Ukraina og Russland vil prøve å aksjonere før dette møtet for å forbedre sine posisjoner. 

Vesten har bedt Ukraina

1)lansere en ny og forbedret offensiv i krigen for å kunne vise til en eller annens slags seier før NATO-møtet, for så å kunne be om mer våpenstøtte fra Vesten. Eller

2) holde tilbake sine reservestyrker for å kunne få til en fastlåst situasjon og forhandle fram en våpenhvile-linje, maken til dem som eksisterer i Korea.

Et Ukraina i Nato er fullstendig uakseptabelt for Russland. Det var faren for det som utløste krigen som pågår.

Det vil la Ukraina forbli i den vestlige sfæren, de kan fortsette å bevæpne seg, kanskje bli NATO-medlem en dag. Og vestlige finans-giganter vil få kontroll over  de verdiene Ukraina kan vise til. En slik løsning vil ikke være bra for Russland. Mesteparten av Ukraina vil de facto være et NATO-land. Og de vil ikke få til noe Europeisk Sikkerhets-system. Det vil ikke være noen garanti for at bombene vil slutte å falle i separatist-områdene i det lange løp.

Videre har Russland gjort det klart at de ikke betrakter Vesten «til å stole på», noe som vil gjøre produktive forhandlinger vanskelige. Russlands «ikke-ultimatum» forlanger de-militarisering og de-nazifisering av Ukraina, og effektiv fjerning av NATO fra de tidligere Warszawa-pakt-landene.

Dette er harde vilkår. Men om det er bedre for Russland å slå til hardt og fort til eller gå sakte fram og vente på at sprekken mellom NATO-landene vil utvide seg. Det er en vanskelig avgjørelse. Og Putin vil bli kritisert enten han gjør det ene eller det andre. USA har også sitt å stri Imed. Deler av The Establishment går inn for å slå Russland først. Så skal de bruke ressursene for å få hjelp fra Vesten til å motarbeide Kina.

Denne gruppen tror antakelig at Russland er svakt i Ukraina-krigen. De mange sanksjonene skulle gjøre rubelen til søppel; utestengelsen fra SWIFT og kredittkort-systemene vil føre til regimeskifte til en mer Jeltsin-lik regjering. Andre i The Establishment tror at en annen tilnærming ville være bedre, om man får Russland over på Vestens side, frivillig. Og så kan de sammen ta seg av Kina. 

En slik tilnærming kan være med tiltalende. Det kan få slutt på Ukraina-krigen, og pengene kan brukes andre steder, som i Indo-Stillehavs-området. Den såkalte «Realist School» om utenrikspolitikk har plassert Kina som «en likeverdig konkurrent» til USA, og at Kina må bli konfrontert basert på håp om likeverdig balanse.

En liten gruppe fra non-Estasblishment  finner feil med begge ideer. Dette rotet må det bli ryddet opp i. Det er vanskelig å ha en effektiv utenrikspolitikk eller en krig midt i slik forvirring.

Enda mer forvirring skaper rollen til The Globalist World Economic Forum, altså Davos-gruppen, der diverse milliardærer fremmer en slags «Ny verdensorden». Disse personene ser ikke ut til å ha lojalitet overfor noen bestemt nasjon, de vil være kosmopolitiske borgere i verden. De har noen utopiske ideer som slett ikke er populære i deler av verden, siden man mistenker at bruk av militære styrker kan bli nødvendige en eller annen gang.

Men i øyeblikket er hærstyrkene basert på nasjonalisme og patriotisk støtte fra hvert enkelt land. Det finnes ingen global hær som kan støtte en global regjering, heller ikke globale borgere å skattlegge eller innkalle til en hær. Dette er et høna-eller-egget-problem. Hva kom først? Regjeringen eller hæren? 

NATO er fortsatt styrt av USA og støttet av USA. Så tanken er at Globalistene skal bruke USAs hær, siden verken Russland eller Kina har vist noen interesse for en slik «ny orden». Problemet er at USAs hær har mangler på mange områder, fra våpen som ikke er effektive til at de ikke greier å rekruttere nok soldater.

Transkjønnete offiserer

Kritikerne påstår at «wokeism» (Woke[ betyr å være årvåken, oppmerksom på og kritisk til sosial forskjellsbehandling. Tilstanden eller holdningen innebærer å være spesielt opptatt av identitetspolitikk og engasjert i kampen mot urettferdigheter i samfunnet, særlig rasismesexisme og annen diskriminering som anses som krenkende) har skylden for de fleste problemene, og at «wokeismen» er noe Globalistene har kommet med.

Og så er det en gåte: Globalistene vil være nødt til å bruke USAs militære til å gjennomføre sin «nye orden», samtidig som USAs militære blir lammet av at Globalistene påtvinger USA sin Wokeisme. Så USA har mange ting å bekymre seg over når det gjelder wokeisme, immigrasjon, nasjonalgjelden, studentenes gjeld, utdanningen og mye annet. Det er også spørsmål om hva man skal gjøre med hangarskipene, stealth-korvettene,  stealth- jagerflyene, luftforsvarssystemene og de bortimot 800 militærbasene de har i utlandet.

Et problem det haster med er hvilke våpen og hva slags utstyr de fortsatt skal sende til Ukraina. F-16-fly og Abraham Tanks er bare litt av problemet. Nå ber Ukraina om å få F-18 fly og de europeiske Typhoon-flyene. Det neste de vil be om vil vel bli F-35?  

Militære over hele verden følger  nøye med på  hvor bra de amerikanske våpnene gjør det i den virkelige krigen mot Russland. Det er ikke overraskende at Washington ikke kan komme opp med en helhetlig overordnet strategi, eller ikke en gang takle spørsmål og problemer som dukker opp. Det dystre framtidsbildet kan man finne i John Mearsheimers manifest: The Darkness Ahead: Where the Ukraine War is Headed. Liknende pessimisme kan man også lese i Rand Corporations Samuel  Charaps sin artikkel om utenrikspolitikk: An Unwinsible War: Washington Needs an Endgame in Ukraine. 

Når det gjelder Russland , så er spørsmålet, i tillegg til de jeg allerede har nevnt, hva vil de gjøre i andre krigs-soner, som i Vest-Asia, Afrika, og Latin-Amerika. Hvor mye skal Russland støtte en reformert Wagner-gruppe i forskjellige land?  Skal Russland slippe løs Syria så de kan angripe israelske fly når de bomber Damaskus, eller skal de hjelpe Syria til å ødelegge oljetankere som smugler det svarte gullet ut av landet? 

Skal Russland samarbeide med Iran når de vil jage USA ut av Irak?  Hvor mye støtte skal de gi til andre land som er under USAs press, som Nord-Korea, Jemen, Cuba, Venezuela, osv.? Det er mange steder i verden der Russland kunne dukke opp, der USA har interesser, og skape problemer for Washington.  Våpensalg, opptrening av militære, motarbeide USA som vil ha regimeskifter, spre alternative pengeoverføringer og kredtittkort-systemer rundt om i verden. Og samarbeide med OPEC+ for å motarbeide USAs oljeinteresser.

Og andre muligheter for en russisk «hybrid-krig». Russland har her en omfattende meny  som går langt ut over aksjonen i Ukraina. Og i mange tilfeller vil nok Kina gjerne bli med. Til slutt – det er viden kjent at et synkende imperium er et farlig beist og må behandles forsiktig. Derfor har analytikere antydet at både Russland og Kina må være forsiktige ikke å tirre beistet for mye , det kan jo gå berserk av raseri.

Så langt bør begge land merke seg dette og ha det i bakhodet.

Oversatt av Ingunn kvil Gamst.

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: Lisha Riabinina

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • Det ser ut som både USA og Russland har gjort alvorlige feilvurderinger.
    USA trodde at en krig mellom Ukraina og Russland ville føre til økonomisk og politisk kollaps i Russland med opprør, statskupp og regimeskifte som resultat. Men det skjedde altså ikke.
    Russland trodde at en liten militær invasjon bla rundt Kiev ville føre til politisk sammenbrudd og kollaps i Ukraina, og at Ukraina deretter nærmest av egen vilje ville ønske å bli gjenforent med Russland. Og som kjent ble det ikke slik.
    Alternativt kunne Russland isteden ha brukt økonomiske virkemidler rettet mot EU-landene (og spesielt mot Tyskland og Frankrike som hadde undertegnet Minsk2-avtalen) for å tvinge motparten til bla å overholde Minsk2-avtalen. Russland kunne feks ha halvert sin eksport av slikt som olje, gass, kull, uran, kunstgjødsel, metaller og mineraler til EU (og evt til USA) istedenfor å gå til krig. Ukraina (deres broderfolk) kunne derimot ha blitt behandlet pent ved at ingen russiske eksportbegrensninger ble innført mot Ukraina. Men da ville Russland ha gjort noe som direkte ville ha rammet EU-landene (og evt USA), altså en storpolitisk økonomisk konflikt istedenfor den militære konflikt/krig som Russland fikk med Ukraina.
    Det er godt mulig at Kina har lært noe av denne krigen i Ukraina (ang hva som er dumt og smart å gjøre).

    Svar
  • Pravdamedia
    14 juli 2023 10:04

    Gjorde de feil,hvilke snakker vi om,?hvorfor Ikke snake om den virkelige makta bak makta? Må vel på telegram eller Gab,truth social eller lignende og bruke sil på information og itillegg for å unngå gatekeepers, på alternative media I Norge?
    Planen er å styrte de russiske supportere og russland, grunted bl’a naturresurser og at de står I vein for satanistene blant globalistene i wef.fn.nato,hemmelige felleskap o.l. Om Ikke vi er religiøse,så er de dypt religiøse,og regner med både Gud og Satan. Mesteparten av verden er også religiøse,multi flesteparten er mere eller mindre dypt religiøse.
    Er det håp for de,som avfeier det ovenaturlige og religiøse aspektet?eller mister vi perspektivet,når vi unngår å ta med elitens,globalistenes ledere og andre dealer av verdens guide dyrkning og religiøsitet,I forbindelse med storpolitiske beslutninger?

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Nato-møtet i Vilnius ga Zelensky tomme løfter.

Krigen går i Russlands favør.

Forrige innlegg

Etter koronavaksineringen:

Kraftig nedgang i fruktbarhet i Australia og i Sverige.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.