Rørledningen som skulle redde Saudi-Arabia

Av Larry C. Johnson

Øst–vest-rørledningen til Yanbu i Rødehavet bryter sammen, og med den kongedømmets siste pålitelige rute utenom Hormuzstredet.

Da Hormuzstredet stengte i slutten av februar, hadde Saudi-Arabia noe nesten ingen andre oljeprodusenter i Persiabukta hadde: en alternativ utførselsvei med stor kapasitet. Øst–vest-rørledningen, kjent i bransjen som Petroline, som frakter råolje 1.200 kilometer gjennom ørkenen fra oljefeltene i Østprovinsen til Yanbu ved Rødehavet. Den maksimale kapasiteten er omkring 7 millioner fat om dagen. I sju måneder har den vært grunnen til at verden fortsatt kunne regne med saudisk olje. Nå svikter denne livsnerven.

Slik fungerer systemet

Karl Miller har nettopp kartlagt nettverket, og arbeidet hans viser tydelig hvorfor rørledningen er så sårbar. Olje strømmer ikke bare fra en brønn og inn i et rør. Den hentes opp fra brønner over hele de store feltene – Ghawar, Khurais, Shaybah og de øvrige – og sendes gjennom samlerørledninger til separasjonsanlegg, der olje, gass og vann skilles fra hverandre. Deretter går den videre til Abqaiq, stabiliseringsknutepunktet i hjertet av systemet, som har 18 enheter for stabilisering av råolje (fjerning av lette, flyktige bestanddeler). Først da går oljen inn i øst–vest-korridoren.

Selve rørledningen er avhengig av 11 pumpestasjoner langs hovedledningen som driver råoljen gjennom landet, i tillegg til to separate trykkavlastningsstasjoner som beskytter ledningen, men ikke tilfører pumpekraft. I Yanbu går råoljen til lagring, til raffinerier og til pumping om bord på tankskip. Hvert ledd må fungere. Som Miller uttrykker det, er det en rørledning som er et sammenkoblet system av trykk, kraftforsyning og styring, og lastingen i Yanbu kan stoppe uten at en eneste bombe treffer havnen dersom råoljen slutter å komme fram.

Fire stasjoner ute av drift

Det er dette som nå skjer. Jeg kan bekrefte at fire av rørledningens tretten stasjoner er ute av drift. Et droneangrep den 11. september satte ledningen i stor grad ut av spill i flere uker. Riyadh la skylden på iranskstøttede militser i Irak. Reparasjonene hadde bare delvis gjenopprettet oljestrømmen da et angrep den 4. oktober for første gang traff pumpestasjonen ved Khurais, øst for Riyadh, og ledningen stanset igjen. Ingen har tatt på seg ansvaret for dette angrepet.

Miller understreker at kapasiteten ikke uten videre kan beregnes ut fra antallet stasjoner: Å miste en tredel av stasjonene betyr ikke at man mister nøyaktig en tredel av gjennomstrømningen. Det avgjørende er hvor de skadde stasjonene ligger, hvilke omkjøringsledninger som finnes, og hvor høyt trykk de gjenværende pumpene klarer å opprettholde. Men en rørledning som har mistet flere av pumpestasjonene sine, kan ikke drives i nærheten av sin oppgitte kapasitet, og erstatningspumper, turbiner og transformatorer er spesialbygd utstyr med lange leveringstider. Med en gjennomstrømning på 5,8 millioner fat om dagen som beregningsgrunnlag kommer Miller fram til at et fullstendig avbrudd i korridoren ville sette transporten av 40,6 millioner fat råolje i fare på én uke og 174 millioner fat på én måned.

Rørledningen er under press i begge ender. På Rødehavssiden har Ansar Allah (Houthi-bevegelsen i Jemen) tatt kontroll over øyer ved innløpet til Rødehavet, blant annet Perim i Bab al-Mandab-stredet, og erklærte i juli et «sjøfartsforbud» mot saudisk skipsfart. Tankskip med raffinerte oljeprodukter som forlater Yanbu og Rabigh med kurs for Asia og Øst-Afrika, må nå vende nordover gjennom Suezkanalen. Det forlenger reisene med nesten en måned. Dermed tar også oljen som når fram til Yanbu, lengre tid å få solgt, og kostnadene blir høyere.

Hva Iran gjorde

Skadene på det samlede saudiske systemet har kommet gjennom to separate angrepskampanjer, og det er verdt å holde dem fra hverandre. Irans angrep kom i krigens første uker, i mars og april, og rammet kysten mot Persiabukta og eksportanleggene. Ras Tanura-raffineriet, med en kapasitet på 550.000 fat om dagen, ble stengt i omkring en uke. Lastingen i Yanbu ble kortvarig stanset, og en drone slo ned ved SAMREF-raffineriet i Yanbu. I april stanset raffineriet og det petrokjemiske anlegget SATORP i Jubail, med en raffinerikapasitet på 460.000 fat om dagen, driften ved flere enheter. Raffineriet i Riyadh ble truffet, branner ved gassanlegget i Ju’aymah forstyrret eksporten av LPG (flytende petroleumsgass) og NGL (flytende bestanddeler skilt ut fra naturgass), og produksjonskapasiteten ble redusert med omkring 300.000 fat om dagen ved hvert av feltene Manifa og Khurais. Shaybah ble angrepet gjentatte ganger. Den offentlige rapporteringen navnga ikke alltid angriperen bak hvert enkelt angrep den våren, men angrepene kom under Irans kampanje og fulgte dens mønster: kysten, prosesseringsknutepunktene og utførselsveiene.

Hva Ansar Allah har gjort

Ansar Allahs angrepskampanje begynte senere, har vart lenger og beveger seg stadig nordover. I august angrep bevegelsen Aramcos raffineri i Jizan, som tok fyr 9. august, og meldte at den hadde gjennomført et angrep i Najran. Den 7. og 8. september rammet den Aramco-anlegg i Jizan, Najran og Abha, stanset driften og såret 73 mennesker. Den 3. oktober meldte den at den hadde angrepet et Aramco-anlegg sør for Riyadh. Deretter, den 10. oktober, angrep den Ghawar, verdens største konvensjonelle oljefelt (der oljen utvinnes fra vanlige oljereservoarer, til forskjell fra blant annet skiferolje). Jeg har fått uavhengig bekreftelse på at Ghawar ble truffet. Riyadh har ikke sagt noe om skadene. En bevegelse som begynte denne krigen med å skyte mot mål nær grensen til Jemen, har nå nådd kilden til oljen som forsyner rørledningen, mer enn 1.000 kilometer unna.

Sett de to angrepskampanjene sammen, og bildet er tydelig og alvorlig. Iran skadet raffineriene og prosesseringsanleggene ved Persiabukta. Ansar Allah angriper feltene i innlandet og kontrollerer sjøveien i den andre enden av korridoren. Rørledningen mellom dem har mistet fire av sine tretten stasjoner. Saudi-Arabia er i ferd med å miste utførselsveien gjennom Persiabukta, utførselsveien gjennom Rødehavet og ledningen som forbinder dem.

De økonomiske skadene

Kostnadene begynner allerede å vise seg. I andre kvartal falt aktiviteten i den saudiske oljesektoren med 24,7 prosent sammenlignet med året før, og økonomien krympet med 4,8 prosent. Det var landets verste kvartal siden pandemien. Oljeeksporten var verdt omkring 212 milliarder dollar i 2025, omtrent 17 prosent av BNP (bruttonasjonalproduktet), og oljeinntektene finansierer den saudiske staten og mye av det som regnes som økonomien utenfor oljesektoren.

Inntektsanslagene er mine egne beregninger. Kapasitetstallene for feltene og rørledningen er omtrentlige.

Millers siste vurdering anslår kostnadene ved å gjenoppbygge det skadde energisystemet i Persiabukta til mellom 550 milliarder og 2,28 billioner dollar over sju til ti år. Dette omfatter hele regionen, men Saudi-Arabia vil konkurrere med Qatar, Kuwait, De forente arabiske emirater og Irak om de samme produsentene, ingeniørene og arbeidslagene. Pumpestasjoner repareres ikke med reservedeler hentet fra et lager.

For resten av verden var øst–vest-rørledningen en forsikring. Så lenge den fungerte, kunne saudisk råolje nå markedet uansett hva som skjedde i Hormuzstredet. Med fire av de tretten stasjonene ute av drift, Ghawar rammet og Rødehavet som kampområde har denne forsikringen opphørt. Den globale mangelen på diesel og flydrivstoff vil forverres, og Saudi-Arabia, leverandøren verden kunne ty til når alle andre sviktet, kjemper nå for å beskytte sin egen økonomi framfor å redde andres.

https://sonar21.com/the-pipeline-that-was-supposed-to-save-saudi-arabia

Forsidebilde: KI-generert