POSTED IN Krig-fred, Norge

Andrei Martyanov:

USA er en mental-pasient i russisk tvangstrøye.

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

De betraktninger Andrei Martyanov gjør her er fortsatt aktuelle, Kanskje mer enn tidligere, noe som bekreftes av den seineste utviklingen i Midt-Østen. Artikkelen bør derfor leses av interesse ikke minst av alle som opplever at utviklingen går i feil retning og at alt virker håpløst.

Tvert imot, sier Martyanov. Selv om USA skriker og brøler er de i virkeligheten ganske handlingslammete. Russland (men også andre land)  fortsette en politikk som er ganske fremgangsrik og svekker gradvis USAs innflytelse i verden.

Verden går mot multipolaritet og USA må gradvis innrette seg etter dette selv om de som leder landet ikke ønsker det. Da vi offentliggjorde denne artikkelen for et år siden reagerte noen negativt og det er forståelig. For de fleste i Norge hanger fortsatt fast i Hollywood-versjonen av USA og landets militære makt.

Knut Lindtner

Voldsom, men ufrivillig fastbundet.

«Men jeg har mine egne spørsmål: Blir de ansatte på dette sykehuset fornærmet av denne pasientens fornærmelser og motstand når de må overmanne denne voldelige pasienten og holde han i sengen?»

Andrei Martyanov  var født i Baku i begynnelsen på 1960-tallet og han var offiser i sovjet-marinen fram til 1990. På midten av 1990-tallet flyttet han til USA og er nå direktør i et selskap i luft-og romfart. Han tilhører en svært sjelden gruppe: topp-militære, marine-analytikere med spesialfelt US-Russland.

Før jeg fortsetter å svare på noen av de sakene Paul Craig Roberts kom med i sin artikkel, spesielt rettet mot meg og The Saker, så vil jeg uttrykke min dypeste beundring for dr. Roberts og hans modige samfunnsengasjerte stilling og hans virkelige – ikke påtatte amerikanske patriotisme.

Det er en ære og et privilegium å delta i en debatt med en slik respektert person selv om jeg er uenig med han i noen aspekter av de geopolitiske realitetene rundt den nå offisielle Cold War 2.0 mellom De Forente Stater og Russland – og Russlands stilling i denne konflikten.

Dr. Roberts skriver: Da jeg har mange av de samme meningene kan jeg bare applaudere Martyanov og The Saker. Der vi er uenige er om man skal ta imot disse endeløse fornærmelsene og provokasjonene som bare øker, helt til det eneste alternativet er overgivelse eller krig.

Så til spørsmålene til Andrei Maryanov, til The Saker, til Putin og den russiske regjeringen: Hvor lange skal dere vende det andre kinnet til?

Er det slik at dere vender det andre kinnet til så lenge at dere lar motstanderen nøytralisere fordelen dere hadde i konfrontasjonen? 

Dr. Paul Craig Roberts

Vender dere det andre kinnet til så lenge at dere mister støtten hos en patriotiske befolkning fordi dere ikke forsvarer deres lands ære?

Vender dere det andre kinnet til så lenge at dere blir tvunget enten til krig eller til underkastelse?

Vender dere det andre kinnet til så lenge at det vil resultere i en atomkrig?

Det er her jeg og Paul Craig Roberts er dramatisk uenige – når det gjelder Russlands strategi. Ja, jeg er enig med dr. Roberts når han siterer William Fulbright, «Ord og handlinger og stil er til en viss utstrekning ingredienser som har innflytelse på menneskers sinn og oppførsel».

Men mens fornærmelser og provokasjoner er ubehagelige, og i noen grad påvirker både sinnet og oppførselen hos noen, så er det en forskjell med moderne dagers Russland.

Jeg har allerede lagt fram noe av grunnlaget for Russlands strategi i på nettsiden Unz Review. Jeg vil forklare det litt mer når jeg nå vil svare på dr. Roberts unektelig viktige spørsmål.
konsist:

Den klassiske russiske fabel-skribenten Andreevich Krylov fra det 19. århundret har skrevet mange fremragende fabler som russiske barn hører når de deltar russiske litteraturkurs. Og de bærer dem med seg til de blir voksne – også nå i det 20. århundret. Han er en som beskriver den nåværende geopolitiske realiteten helt perfekt.

Fra en russisk utgave av fabelen om katten og kokken.

I en fabel  Katten og Kokken, har kokken, etter å ha fått nok for den dagen, overlatt til katten å passe på maten (kylling) mot mus.  Fabelen forteller så at når han kommer tilbake til kroen, får han se resultatet av at katten har «passet på» hans kylling – katten har spist den. Kokken bryter ut i en monolog der han skjeller ut katten. Han beskylder katten, Vaska,  for å være en dårlig katt, arrogant, uansvarlig og ond. Slutt-linjene i fabelen summerer opp situasjonen:

Men mens han fortsatte å snakke
spiste katten opp hele kyllingen.

Nå vil jeg si til den slags kokker,
og be han skrive dette på veggen:

i stedet for å  snakke i vei
burde du bruke din makt.

Og her er poenget – De Forente Stater kan ikke bruke denne makten mot Russland uten å bli ødelagt selv, mens Russland, som denne katten Vaska, fortsetter å spise mot bakgrunnen av høylydt snakk og intet mer.

Denne realiteten, både desperat og maktesløs, har endelig til slutt gått opp for mange i Washington.

Som Graham Alison skriver:
Uansett hvor demonisk, uansett hvor destruktiv, uansett hvor utspekulert, uansett hvor mye Russland fortjener å kveles – så er det brutale faktum at vi kan ikke ta livet av denne bastarden uten å begå selvmord.

Dette er noe av framgangen fra 2017, når de «respekterte» medlemmene av amerikansk geopolitisk «akademia» begynner å fatte at iallfall det er noen begrensninger for noe av deres grovt oppblåste makt.  Så det går framover, når vi nå husker så langt tilbake til hvordan verden var i 2013.

Til tross for at de feide vekk globalist-søkerne i Georgia i 2008, ble ikke Russland tatt særlig alvorlig av de som legger globalist-kabalen i Washington. Så sent som i 2014 beskrev alle slags «militæreksperter» fra USA en haug med scenarioer der seierrike USAs og NATOs væpnede styrker skulle knuse den konvensjonelle russiske hæren i Ukraina.

Russiske tropper på Krim i 2014

Det ble til selv-medisinering etter Russlands lyn-operasjon på Krim, der de kom USA og NATO i forkjøpet, de som ville gjøre Krim til en NATO-base. Russlands motangrep tok alle på sengen.

Hvor fort mange glemmer i dag hva vi oppnådde den gangen, det kan neppe beskrives som at vi hadde snudd det andre kinnet til. Det var et massivt slag mot den eksisterende verdensorden da Russland kastet hansken. Slik blir æren forsvart – med aksjoner, ikke med kallenavn.

Massive nederlag fulgte deretter for den «USA-trente» ukrainske væpnede hæren i Donbass.

I januar 2015 skrev jeg:
Det er allerede klart at USA har mislyktes med å oppnå noe fornuftig politisk mål i Ukraina og i Russland for å starte en massiv global dreining. Hva vil bli konsekvensene av dette nederlaget? Jeg hater å spekulere, men jeg vet at konsekvensene allerede er store, og øyeblikket da vi må innse realitetene vil komme.

I dag, nesten fire år senere, lever vi i en verden som nesten ikke er til å kjenne igjen. Og at ingen i USA, hvis de da ikke skriver for tabloid-pressen og ikke bryr seg om sitt rykte, vil beskrive scenarioer om Russlands nederlag.

Det er en verden i forandring mot ikke en helt ekte multipolaritet. (Putins og Russlands syn bygger på en balansemodell som sier at fred og sikkerhet kan kun bygges på ulike krefter i likevekt og balanse. Altså en multipolar teori. Overs. kommentar).

Vi lever allerede i en multi-polar realitet, men i en verden der De Forente Stater effektivt sjekker ut sine forsøk på å bruke makt i Eurasia.  Verden er blitt redusert til at man kun kaller hverandre med navn, spyr ut fornærmelser og kommer med provokasjoner – fordi de ikke kan noe annet.

En slik oppvisning av militær makt er skremmende.

Folk overser allikevel dette faktum – som skjer dramatisk og utrolig raskt, om man ser historisk på det – om den raske nedgangen i amerikansk makt. USAs framgang og innflytelse etter andre verdenskrig hvilte på den myten og den bløffen USAs militære makt var. Det var antatt at den ville få alle til å stå på tå hev for deres partilinje, og skjelve av frykt for «å bli straffet» for ikke å føye seg.

Russland kalte dette en bløff.

I dag representerer USAs aksjoner stadig økende symptomer på synkende makt. De makter ikke å innse realitetene uten at de blir gale. Og USA er gal, såvel hjemme som internasjonalt. Den eneste makten som er i stand til hindre denne økende irrasjonelle og farlige makten fra å begå selvmord og ta alle andre med seg er en trussel om et massivt militært nederlag.

Russland har denne styrken til å gjøre det, og så langt har den virket.

Men jeg har mine egne spørsmål: blir de ansatte på dette asylet fornærmet av pasientens fornærmelser og motstand når de må bruke makt mot denne voldelige pasienten og belter han fast i sengen?

Jeg tror ikke det. Ingen blir fornærmet av en voldelig mental pasient. Nei, pleierne forsvarer sin egen ære når de belter han fast i sengen?

Det kan ikke være noe snakk om ære mellom pleiere og en voldelig mental pasient.

USA er ingen troverdig part, de har ikke vært det siden tidlig på 90-tallet. Derfor har det ikke vært noe snakk om noe samspill som involverer ære i det russisk-amerikanske forholdet fra den amerikanske siden.

Derfor spør jeg nå, er det legitimt å vurdere situasjonen mellom de to statene i verden av 2014 og 2018?

Svaret er at det ikke bare er legitimt, men det er den eneste måten å gjøre det.

Clausewitzs ord gjelder fortsatt i dag: «Det er legitimt å dømme hendelser etter resultatet, for det er  det sunneste kriteriet».

Med alle amerikanske provokasjoner, fornærmelser, og at det påstås at Russland vender det andre kinnet til, så MÅ man spørre – er det Russland som vinner?

Ser man på det store bildet – så er svaret et utvetydig JA. Det viser seg i mange ting, fra økonomi til militæret – til geopolitikk.

Så:  De sionistiske neokonservative som styrer og rår i Washington er kapable til å gjøre den samme feilen som Napoleon og Hitler gjorde. De tror at «det var slutt på historien», at Sovjet- kollapsen betød at historien har valgt Amerika som modell for framtiden. Deres selvtillit overgår både Napoleons og Hitlers.

Nå levde verken Napoleon eller Hitler i en tid med atom-avskrekking. De levde heller ikke i en verden med øyeblikkelig propaganda og informasjon. Dømmer man etter de hysteriske reaksjonene hos de samme neocons og dere militære «eksperter», det seg være seg i 2015 over hendelsene i Syria, eller Putins tale 1. mars 2018 til Den Føderale Forsamling.

Budskapet var hardt. Og hysteri er første tegn på svakhet.

Disse neokonservative kan være ufornuftige, iallfall noen av dem. Men til og med de forstår at det er en pris å betale. Og at det er årsaker som bør diskuteres separat. Og å tro at det er en forståelse for at det er begrensning for amerikansk makt.

Etter alt marsjerte Napoleon og Hitler inn i Russland etter å ha lagt Europa under seg. De hadde et fortjent omdømme bak seg både i Grand Armee og i Wehrmacht.

Til tross for en massiv militær innsats tapte USA Vietnamkrigen 1964-1975

De Forente Stater har ikke vunnet en enkelt krig mot en likeverdig motstander siden 1950. Jaja, de foretok en invasjon mot Saddam – men han hadde en svært underlegen hær.

Per Semyon Bagdasarov. Han er den god mann, og en russisk patriot. Han er en tidligere politisk offiser. Men jeg tar ikke hans forslag om «å senke» et hangarskip fra USA alvorlig.

Patriotisme er ikke noen unnskyldning for ufornuft. Tapet av et enkelt hangarskip etter et begrenset TLAM-angrep mot noen mål i Syria vil i såfall skape en så alvorlig politisk krise i USA og av slike proporsjoner at verden vil stå på kanten av en atomkrig.

USA var, og er, forutinntatt av tanken på å svare med atomvåpen. Det var et kort opphold på 1990-tallet, da de betraktet seg som verdens største selv-proklamerte militære makt, etter at Sovjet-Unionen var falt.

De har ikke gjort noe dumt, men det er blitt nødvendig å se på Russlands svar de siste årene. Dette er den eneste riktige strategien.

Og her er min konklusjon. Jeg er tidligere militær, men innrømmer det faktum jeg kun er en skribent. Som Bagdasarov eller andre analytikere har jeg ikke tilgang til de daglige hemmelige briefingene fra sjefen for generalstaben og Russlands etterretning til Putin.

Noe av Natos strategi er første-slag med atomvåpen.

Patriotisme, eller til og med litt rester av profesjon, er ikke noen erstatning for følge med på hva Overkommandoen over tusener på tusener av mennesker måtte avgjøre om den ene eller andre  beslutningen for å forhindre at verden utslettes.

Russland vet hvor USA er i dag. Når en ser tilbake på de siste 5 årene i verdenshistorien, så ser jeg at Russland er som katten i fabelen, som spiste opp kyllingen. De som vi antar kan bruke makt, kan ikke gjøre det selv om de snakker høyt – de har ingen stokk. Denne kyllingen er Pax Americana.

Russland vil fortsette å gjøre det de gjør fordi det virker, og fordi hun vet å kjempe i krig. Hun vet å forsvare seg. Og fordi vi alle lever i en annen verden i dag, slik Russland, ikke USA ser det.

Derfor vil det si å spytte ut fornærmelser, eller til og med skyte ut flere TLAMer i Syria, eller å «trene opp» ukrainske skyteskiver til militære provokasjoner. Det er grensen for hva USA makter, og det er ikke noe ærefullt i det.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

https://russia-insider.com/en/us-mental-patient-russian-straitjacket/ri24672

Forsidebilde: Francisco de Goya

Artikkelen er hentet fra derimot.no sitt arkiv. 

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • Marine-analytiker?

    Svar
  • Godt poeng med vente-og-se holdning fra russerne, parret med lynsnare og markerte motaksjoner som Krim og Syria.
    Men enhver russer argumenterer med glorifisering av deres egen krig med Hitler. Her ligger det en masse grums som de selv ikke er klare til å ta opp ennå.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

USAs utenriksminister Pompeo:

Iran må bli en «normal» nasjon og underkaste seg – som Norge.

Forrige innlegg

Statistikere:

Ikke valgfusk i Bolivia. Morales ble valgt.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.