POSTED IN Midt-Østen

Alt forandrer seg nå:

Styrkeforholdene i Midt-Østen i sterk endring.

1 kommentar

Russland konsoliderer seg i Øst-Middelhavet

Av Bhadrakumar 

Teppet går ned for den brutale 11 år gamle syriske konflikten, som den tidligere amerikanske presidenten og nobelprisvinneren Barack Obama satte i gang da den arabiske våren feide gjennom Vest-Asia. USA har lidd enda et stort tilbakeslag i Vest-Asia når året 2022 nærmer seg slutten. Den utfoldende tyrkisk-syriske forsoningsprosessen under russisk mekling er å se på som en saga om svik og hevn. 

Av M. K. Bhadrakumar.

Ankara kom under enormt press fra Obama-administrasjonen i 2011 for å gå i spissen for regimeskifteprosjektet i Syria. Obama antok gladelig at Tykia med glede ville tjene som vognføreren for «moderat» islamisme for omdanning av Vest-Asia. Men Ankara tok seg tid til å kalibrere sin utenrikspolitikk for å tilpasse seg den arabiske våren før de reagerte på det skiftende landskapet i Syria.

Erdogan ble tatt på sengen av opprøret i Syria på et tidspunkt da Ankara førte en «null-problemer»-politikk med Tyrkias naboer. Ankara var usikker på hvordan den arabiske våren ville utspille seg og forble taus da opprøret først dukket opp i Tunisia. Selv i Egypt kom Erdogan med en følelsesmessig oppfordring til Hosni Mubaraks avgang først da han fornemmet, helt korrekt, at Obama var i ferd med å koble seg fra USAs trofaste allierte i Kairo. 

Syria var den ultimate testsaken og en reell utfordring for Erdogan. Ankara hadde investert tungt i å forbedre forholdet til Syria innenfor rammen av den såkalte Adana-avtalen i 1998 etter det tyrkiske militærets massive oppgjør med Damaskus over at sistnevnte huset PKKs [kurdiske] leder Öcalan. Erdogan ønsket i utgangspunktet ikke at Bashar al-Assad skulle miste makten, og rådet ham til å reformere. Familiene til Erdogan og Assad pleide å feriere sammen. 

Obama måtte sende daværende CIA-sjef David Petraeus på besøk til Tyrkia to ganger i 2012 for å overtale Erdogan til å engasjere seg med USA i en operasjonell planlegging med sikte på å avsette Assad-regjeringen. Det var Petraeus som foreslo for Ankara et skjult program for å bevæpne og trene syriske opprørere.

Men allerede i 2013 begynte Erdogan å føle at Obama selv bare var innstilt på et begrenset amerikansk engasjement i Syria og foretrakk å lede bakfra. I 2014 gikk Erdogan ut offentlig og sa at forholdet hans til Obama hadde blitt svakere. Han sa at han var skuffet over å ikke oppnå direkte resultater i den syriske konflikten. På det tidspunktet hadde mer enn 170.000 mennesker blitt drept og 2,9 millioner syrere hadde flyktet til nabolandene, inkludert Tyrkia. Kampene hadde tvunget ytterligere 6,5 millioner mennesker bort fra hjemmene deres i Syria. 

For å si det enkelt, Erdogan var forbitret over at han ble stående med svarteper, mens Obama hadde stukket av. Enda verre, Pentagon begynte å samarbeide med de syriske kurdiske gruppene knyttet til PKK. (I oktober 2014 begynte USA å levere forsyninger til kurdiske styrker, og i november 2015 ble amerikanske spesialstyrker utplassert i Syria.) 

Siden den gang har Erdogan forgjeves protestert mot at USA, en NATO-alliert, hadde sluttet seg til en terrorgruppe (syriske kurdere kjent som YPG) som truet Tyrkias suverenitet og territorielle integritet. 

Det er mot et slikt bakteppe at de to møtene i Moskva onsdag 28. desember mellom forsvarsministrene og etterretningssjefene i Tyrkia og Syria i nærvær av deres russiske kolleger fant sted. Erdogans forsoningsprosess med Assad er i hovedsak hans søte hevn over det amerikanske sviket. Erdogan søkte hjelp fra Russland, den erketypiske fienden etter USA og NATOs mening, for å kommunisere med Assad som er en paria i amerikanske øyne. Matrisen er selvinnlysende. 

Torsdag sa den tyrkiske forsvarsministeren Hulusi Akar:

«På møtet (i Moskva) diskuterte vi hva vi kunne gjøre for å forbedre situasjonen i Syria og regionen så snart som mulig samtidig som vi sikrer fred, ro og stabilitet … Vi gjentok vår respekt for den territorielle integriteten og suverenitetsrettighetene til alle våre naboer, spesielt Syria og Irak, og at vårt eneste mål er kampen mot terrorisme. Ut over det har vi ingen andre mål.» 

Russlands president Vladimir Putin har gitt Erdogan råd de  siste årene om at Tyrkias sikkerhetsproblemer best kan håndteres i samarbeid med Damaskus, og at Adana-avtalen kan gi et rammeverk for et slikt samarbeid. Det tyrkiske forsvarsdepartementet sa at møtet i Moskva fant sted i en «konstruktiv atmosfære» og at det ble enighet om å fortsette formatet med trilaterale møter «for å sikre og opprettholde stabilitet i Syria og regionen som helhet». 

Uten tvil vil normaliseringen mellom Ankara og Damaskus påvirke den regionale sikkerheten og spesielt den syriske krigen, gitt den innflytelsen Tyrkia har overfor den gjenværende syriske opposisjonen. En tyrkisk bakkeoperasjon i Nord-Syria er kanskje ikke nødvendig hvis Ankara og Damaskus skulle gjenopplive Adana-avtalen. Faktisk avslørte Akar at Ankara, Moskva og Damaskus jobber med å utføre felles operasjoner på bakken i Syria.

Den russiske forsvarsministeren Sergei Shoigus vilje midt under Ukraina-krigen til å ta rattet og navigere en forsoning med Syria, gir en helt ny dimensjon til de stadig dypere strategiske båndene mellom Moskva og Ankara. Også for Erdogan blir Syria det nyeste tilskuddet til hans politiske initiativer i det siste for å forbedre Tyrkias forhold til statene i regionen. Normalisering med Syria vil falle i smak i den tyrkiske opinionen, og det har implikasjoner for Erdogans sjanse til å oppnå et fornyet mandat i det kommende valget.

Fra et syrisk perspektiv vil en normalisering med Tyrkia ha langt mer betydning enn gjenopprettingen av bånd med andre regionale stater (som for eksempel Emiratene). Tyrkias støtte til ulike militante grupper i Syria (f.eks. Syrian National Army og Hayat Tahrir al-Sham), landets fortsatte okkupasjon av syrisk territorium, syriske flyktninger i Tyrkia (3,6 millioner i tallet), etc. er viktige spørsmål som påvirker Syrias sikkerhet.   

USA misliker Erdogans trekk for å normalisere med Assad – og da også med Russlands hjelpende hånd. USA er nå enda mindre innstilt på å gi opp sin militære tilstedeværelse i Syria eller sin allianse med den syrisk-kurdiske gruppen YPG (som Ankara anser som å være et redskap for PKK.) 

Men YPG vil finne seg selv i en trengt posisjon. Ettersom Syria ber Tyrkia om å trekke seg tilbake fra sine territorier (Idlib og såkalte operasjonsområder) og slutte å støtte væpnede grupper, vil Tyrkia til gjengjeld insistere på å drive YPG vekk fra grensen. (Den regjeringsdominerte syriske dagsavisen Al-Watan viste til sikre kilder om at Ankara på trepartsmøtet i Moskva har forpliktet seg til å trekke alle sine styrker fra syrisk territorium.) 

En bortdriving av YPG-militsen fra de syriske regjeringsstyrkenes side langs grensene til Tyrkia vil føre til en svekkelse av både YPG og USAs militære tilstedeværelse. Spørsmålet vil imidlertid fortsatt forbli ubesvart når det gjelder kurdernes fremtidige plass i Syria. 

Det amerikanske utenriksdepartementet uttalte nylig:

«USA vil ikke oppgradere sine diplomatiske forbindelser med Assad-regimet og støtter ikke andre land som oppgraderer sine forbindelser. USA oppfordrer statene i regionen til å vurdere nøye de grusomhetene Assad-regimet har påført det syriske folket det siste tiåret. USA mener at stabilitet i Syria og regionen bare kan oppnås gjennom en politisk prosess som representerer viljen til alle syrere.»

Forrige ukes møter i Moskva viser at Russlands stilling i den vestasiatiske regionen langt fra er definert av Ukrainakonflikten. Russlands innflytelse på Syria er intakt, og Moskva vil fortsette å bidra til Syrias overgang fra konfliktsonen og konsolidere sin egen langsiktige tilstedeværelse i det østlige Middelhavet. 

OPEC Plus har fått gjennomslag. Russlands bånd til Gulfstatene vokser stadig. De strategiske båndene mellom Russland og Iran er på sitt historisk høyeste nivå. Og Benjamin Netanyahus tilbakekomst som statsminister betyr at de russisk-israelske båndene er på vei mot en tilbakestilling. Det er klart at russisk diplomati er på fremgang i Vest-Asia. 

Konvensjonell visdom var at Russland og Tyrkias geopolitiske interesser uunngåelig ville kollidere når slusene ble åpnet i Ukraina. Her ligger paradokset, for det som har skjedd er det motsatte. 


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Innlegget er hentet fra steigan.no

Forsidebilde: Valentin Salja



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 313 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • Muligens ser vi verdensfred som sakte men sikkert senker seg over den krigstrette planeten jorden?
    USA taper på alle fronter, blir skåret ned til sin egentligtlige størrelse, som er et land blandt alle andre land i verden, ikke et «verdenspoliti» med trusler og krig som «verktøy».
    USA ved (S)NATO taper i Ukraina, det er vel snart bare de presstituerte i MSM som ikke har forstått dette? USA taper politiske slag over hele verden, som ikke lenger lar seg skremme av truslene om død og fordervelse. Olje/gass for petrodollar «siner vekk», lokale valutaer i verdenshandelen øker eksponentielt, noe som er USA’s største problem, hvem skal betale deres enorme underskudd på handelsbalansen om ikke resten av verden er villig til det?
    Reaksjoner som vi alle kan glede oss over, men medaljen har en bakside som ikke må glemmes. Krigshaukene i Washington er gale nok til å starte WW3 med A-våpen under mottoet: Hvis ikke vi får styre verden, skal det ikke finnes noen verden».
    Time will show.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Virkeligheten stivpyntes:

Antallet vaksinerelaterte dødsfall kamufleres.

Previous Post

CIA-analytiker Larry Johnson:

Det er politiske dverger som i dag leder vesten.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.