Det er Game Over Man! Game over!

16. juni møtes Putin og Biden i Genève, ifølge Det hvite hus.  Alexander Mercouris forklarer i opptaket under hvilke begivenheter som har ført til at toppmøtet mellom de to presidentene er kommet i stand, og peker samtidig på flere viktige sikkerhetspolitiske aspekter som har forskjøvet maktbalansen og bidratt til en tilspissing av forholdet mellom USA og Russland.

Tidligere advokat Alexander Mercouris er forfatter og spesialist på menneskerettigheter og i statsforfatningsrett. Han skriver om internasjonal politikk med Russland i fokus, og er en aktiv foredragsholder og kommentator i britisk media.

Det er særlig Mercouris´ kommentarer til intervjuet med Russlands utenriksminister, Sergey Lavrov, i den russiske ukeavisen AIF som er av spesiell interesse. Jeg har selv mange ganger skrevet om den sikkerhetspolitiske utviklingen Mercouris peker på. Senest, i en kommentar for et par måneder siden om USAs geopolitiske ekspertises urealistiske fantasier, skrev jeg følgende: 

«Det er viktig å forstå at Russland og Kina også utgjør to bærende bjelker i en allianse som omfatter en kolossal økonomisk og militær makt sammenlignet med den kapasiteten en allianse mellom USA og Russland ville råde over om USA plutselig skulle bli vennligsinnet innstilt til Russland og ønske å utvikle en relasjon til gjensidig nytte for begge de to tidligere rivaliserende supermaktene. Men timing betyr alt også i geopolitisk sammenheng, og det er lenge siden en slik konstellasjon kunne fremstå som et realistisk alternativ. Sammenlignet med Kina har USA lite å tilby Russland av økonomisk betydning, og representerer først og fremst en geopolitisk risikofaktor som det er mest hensiktsmessig å eliminere ved hjelp av fredelige samtaler. Henry Olsen i Washington Post synes kanskje at det stadig voksende russisk-kinesiske romfartssamarbeidet er foruroligende, men hei! USA har Elon Musk. La ham besørge konstruksjonen og oppskytningen av en ny romfartsstasjon. Han skal jo være så kompetent!!

I tillegg er tidsperspektivet viktig. Både Russland og Kina legger stor vekt på langsiktige historiske trender i sin strategiske planlegging. Den ukultiverte amerikanske elitens mangel på strategisk innsikt har resultert i at dette perspektivet er helt fraværende i USA. Som jeg selv i mange år har påpekt, har manglende forståelse for sammenhengen mellom årsak og virkning vært et tiltagende problem i den amerikanske akademiske og politiske eliten. Dette er årsaken til at Russland ikke lenger har noen å snakke med i USA. USAs arrogante og virkelighetsfjerne holdning eksemplifiseres godt av kommentator Henry Olsens i Washington Post. Han og hans like tror faktisk at de er så viktige at de kan ignorere virkeligheten uten at det får noen konsekvenser. Men det får alltid konsekvenser å se bort fra realiteter. Denne erkjennelsen sitter langt inne, også for meg. Tidligere var det mulig å se for seg konturene av et annet hegemoni i Vesten hvor Russland også var inkludert, men det materialiserte seg aldri, og i dag har det ikke lenger noen hensikt å tenke i slike baner, uansett hvilke utopiske fantasier eller vrangforestillinger USAs eliter prøver å fremme som bærekraftige strategier.»

Resultatet er at det meste som er sagt og skrevet av Alexander Mercouris, Pepe Escobar, Andrei Raevsky (The Saker), Patrick Armstrong og meg selv blant mange observatører, er i ferd med å utfolde seg foran øynene våre i form av en russisk-kinesiske allianse etablert med samme formål som de allierte hadde under ww2; å ivareta global stabilitet, eller som første ledd i en integrasjonen av operativ kapasitet, som observert i forbindelse med den største militære øvelsen noensinne i Vostok i 2018, felles flyovervåkingspatruljer eller russisk assistanse i forbindelse med utviklingen av Kinas antirakett-varslingssystem.

USA vil ikke ha en nubbesjanse til å lykkes uansett hva man måtte velge å foreta seg for å så splid mellom Russland og Kina. Hva skulle en slik strategi i så fall gå ut på? Russerne og kineserne er selvsagt fullt ut på det rene med det enorme potensialet alliansen dem imellom innebærer for økt rikdom og velstand i Eurasia, og vil aldri tillate noe slikt. 

Frankrike har åpenbart forstått hva som er i gjære:

På en pressekonferanse 25. mai sa president Macron at «sanksjonspolitikken i forhold til Russland er ikke lenger effektiv. Jeg tror at vi må ta sannheten om vårt forhold til Russland innover oss og innse at tiden er moden for å revurdere vilkårene vi stiller og den økte spenningen de skaper i vårt forhold til Russland.» 

Som svar på journalistenes spørsmål om hvordan EU kan fremme sine politiske mål og synspunkter i saker som fengslingen av den russisk opposisjonspolitikeren Alexey Navalny, spilte Macron ballen tilbake til journalistene og spurte. «Hva vil dere foreslå at vi skal foreta oss? Starte en væpnet konflikt? Skal vi avslutte forbindelsene våre til Russland fullstendig? Eller pålegge Russland enda strengere og mer omfattende sanksjoner? Hva vil vi i så fall kunne oppnå med å videreføre sanksjonspolitikken?»

Nettopp! Et gigantisk fellesmarked er i ferd med å vokse frem Eurasia. Der gjøres det stadig nye teknologiske fremskritt som inngår i planleggingen av menneskelig utforskning av Mars, mens andre er beskjeftiget med å lansere stadig flere konstruerte kjønn og støtte lite aktverdige formål og typer som Navalny eller nynazister i Kiev. Har vi ikke lenger fri vilje? USA kan helt sikkert konstruere noen force majeure-innsigelser før Genève-toppmøtet og sørge for at toppmøtet faller i fisk eller forsøke å underminere Putin, men på det stadiet vi befinner oss nå vil vi ikke oppnå noen ting med en slik strategi. Det er veldig lite oppbyggelig og vil kun bidra til skuffelser. Situasjonen vi befinner oss i er genialt oppsummert av Leo Tolstoj. Jeg håper du vet hvilket sitat fra «Krig og fred» jeg sikter til.

Si Vis Pacem, Para Vinum © Andrei Martyanovs blogg/oversatt av Erik Engebretsen 

Andrei Martyanov er tidligere russisk sjøoffiser og driver sitt egen strategisk analysefirme i California. Han har gitt ut tre bøker om den store forskyvningen i det militære styrkeforhold som har funnet sted i verden i dag. Omtale av boken «Losing military supremacy» finner du her: https://www.derimot.no/bokanmeldelse-a-miste-det-militaere-overtaket/ 

Forsidebilde: Miikka Luotio