Etter 20 år med feilslått krigføring trekker USA, NATO og Norge seg ut av Afghanistan. Det har utløst sorgreaksjoner blant de som mener at fortsatt krig vil gi fred, demokrati og velstand for afghanerne.

______________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Spartakus
______________________________________________________________________________

Av Terje Alnes

Da det ble kjent at Joe Biden vil trekke USAs styrker ut av Afghanistan innen den symboltunge datoen 11. september, rykket flere «eksperter» ut og uttrykte «bekymring». En av dem var Kristian Berg Harpviken fra PRIO – The Peace Research Institute Oslo. Harpviken sa at «kvinners rettigheter og andre viktige menneskerettigheter er fundamentalt truet av NATOs tilbaketrekking.» Han fortsetter dermed å fremme myten om at USA og allierte har kriget i Afghanistan i 20 år for å fremme menneskerettigheter og likestilling for kvinner.

Harpviken lød som et ekko av tilsvarende røster i USA, der krigsentusiaster på samme vis står frem og bekymrer seg på vegne av afghanske kvinner. Når 20 år med krigføring ikke er nok til å sikre «viktige menneskerettigheter» skal altså en videreføring av samme strategi gjøre det. Hva med å erkjenne at krig ikke fører til demokrati, menneskerettigheter og velstand? Hva med å innse at 20 nye år med krigføring ikke vil resultere i annet en enda flere drepte, enda flere ødelagte liv og nye flyktningestrømmer?

Hvem tjener PRIO?

Du vil gjerne tro at PRIO er en stemme for dialog og fredelige løsninger og tar avstand fra bruk av militærmakt. Men siden Johan Galtung stiftet Institutt for fredsforskning i 1959 har mye endret seg. I dag kan vi sette «fredsforskningsinstitutt» i anførselstegn, for PRIO likner stadig mer på disse tungt sponsede akademiske institusjonene som legitimerer vestlig aggresjon og krigføring, slik vi har lært den å kjenne etter at George W. Bush erklærte «krig mot terror» i 2001.

I vårutgaven av Ny Tid gir Ola Tunander et interessant innsyn i livet på innsiden av PRIO. Tunander jobbet som forsker der i 30 år, så han er rett mann til å se de lange linjene. Ifølge Tunander har PRIO gjennomgått en radikal forandring. Han viser hvordan instituttet under Harpvikens ledelse har alliert seg med et militær-industrielt nettverk med tette bånd til den gamle Clinton-administrasjonen. I senere år har PRIO bl.a. vært opptatt av «rettferdig krig», slik Barack Obama uttrykte tesen i sin Nobeltale i 2009, og som siden årtusenskiftet har legitimert flere angrepskriger. PRIO har stort sett erstattet deltakelse ved internasjonale fredsforskningskonferanser med deltakelse på amerikanske statsviterkonferanser.

Kristian Berg Harpviken er en av de som har investert mye akademisk prestisje i et forsvar for Afghanistankrigen, og han har publisert en rekke arbeider som gir ideologisk overbygning for krigen. For folk som ham er det viktig å markedsføre krigen som et statsbyggingsprosjekt, der «vi» (dvs. USA og allierte) hjelper afghanerne med å bygge en fungerende stat. Harpviken må personlig ha gått gjennom et hamskifte, fra å være militærnekter og sivilarbeider for Den norske Afghanistankomite i 1989, og til i dag å være en stemme for fortsatt vestlig militærintervensjon.

Krigspropaganda til opinionen

Nesten helt fra starten visste amerikanerne at det ikke var mulig å vinne krigen i Afghanistan og de løy gjentatte ganger til oss om dette. Kort tid etter invasjonen i 2001 mistet amerikanerne målsettingen for krigen av syne. Det var ikke klart om USA var forpliktet til nasjonsbygging, beseire terrorister eller gi bistand. Dette førte til et uklart militært landskap der amerikanske tropper i kamp ofte ikke kunne skille venn fra fiende.

Les også: Norsk krigføring i Afghanistan er basert på løgn

Parallelt med at krigføringen pågikk var det viktig å sikre støtte for den i opinionen, inkludert den norske. Det har i ettertid blitt avslørt at USA i 2007 gjennomførte en hemmelig propagandakampanje mot Norge. Bl.a. ble det kjent at USAs diplomater drev omfattende påvirkning ovenfor norske myndigheter og opinion for å øke norsk krigsdeltakelse i Afghanistan. Desinformasjon og hemmelighold var nødvendig for å få Norges befolkning til å støtte krigen, og særlig viktig var det å sørge for at nordmenn fortsatt skulle tro at det norske bidraget var sivilt og humanitært.

Typisk nok nektet regjeringen Stoltenberg å bruke ordet «krig» om det som foregikk i Afghanistan, de snakket heller om et  «stabiliseringsoppdrag».

De amerikanske kulepunktene ble lydig repetert av daværende statsminister Stoltenberg i en kronikk i Aftenposten. I «Derfor er Norge i Afghanistan» angir har 3 grunner til at Norge var i landet: For å stabilisere landet og bidra til sikkerhet, for å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester, og for å gi hele landet et bedre styresett og fungerende institusjoner.

Det norske folk skulle altså innbilles at vi deltok i et statsbyggingsprosjekt. For å repetere: I Godal-utvalgets NOU «En god alliert: Norge i Afghanistan 2001-2014» er konklusjonen at den norske deltakelsen i Afghanistan-krigen i det store og hele har vært mislykket og at hovedårsaken til at Norge har vært i landet er å støtte USA – ikke afghanerne.

Kai Eide, med fortid som FNs spesialutsending til Afghanistan og fra NATO-sekretariatet i Brussel, uttrykker også en sorgreaksjon etter at Joe Biden kunngjorde tilbaketrekning. « – Jeg ble oppriktig lei meg da jeg så beslutningen ble fattet», sier han til Klassekampen. Eide er likevel i stand til å reflektere. «- Det spørsmålet de har stilt seg i NATO og USA, er om det hjelper noe å være der i 5 eller 10 eller 20 år til. Kommer det da til å se annerledes ut? Sannsynligvis ikke. Da er det bare å bite i det sure eplet og trekke seg ut», sier Eide.

Fortsatt krig med andre midler

Krigens tapere, representert ved president Biden og hans papegøye – NATOs generalsekretær Stoltenberg, forsøker allerede å omskrive historien om Afghanistankrigen ved å si at «oppdraget er utført».

Sannheten er jo at verdens mektigste krigsmaskin har tapt krigen og at Taliban med stor sannsynlighet kommer tilbake i de samme regjeringskontorene som de ble kastet ut fra i 2001. Hvis USA og allierte styrker forlater Afghanistan innen 11. september kan vi slå fast at det eneste vi har bidratt til er å utsette afghanerne for 20 år med meningsløs krigføring.

Å tro at afghanerne skal få styre landet sitt uten utenlandsk innblanding fremstår likevel som naivt. Krigen forsetter, men med andre midler og strategier. Den outsources nå til fordel for private leiesoldatfirmaer, et grep som fjerner krigen fra publikums oppmerksomhet, velegnet for å forebygge krigsmotstand. USAs nærvær i landet fortsetter i form av hemmelige spesialstyrker, Pentagon-kontraktører og hemmelige etterretningsoperatører.

For USA er det vesentlig å forhindre at Afghanistan ender opp i en russisk eller kinesisk interessesfære.

Kilder:

«Ekspert: – Biden gir fra seg sitt siste forhandlingskort», forsvaretsforum.no 16.04.21, «Når man i stillhet vil disiplinere forskningen», nytid.no 01.03.21, «Hemmelig møte: USA presset Norge til krigsdeltakelse», nytid.no 01.12.17, Jens Stoltenberg «Derfor er Norge i Afghanistan», aftenposten.no 21.11.07, «Smerte ved reisas slutt», klassekampen.no 20.04.21, «Remarks by President Biden on the Way Forward in Afghanistan», whitehouse.gov 14.04.21, «Biden isn’t ending the Afghanistan War, he’s privatizing it: Special Forces, Pentagon contractors, intelligence operatives will remain», thegrayzone.com 16.04.21

Knut Lindtner har lagt til bilder m/tekst