Russisk usikkerhet om Afghanistan

Av Bjørn D. Nistad

Det amerikanskstøttede Kabul-regimets sammenbrudd har ikke uventet utløst skadefryd i Russland. Nyhetssendingene har vist bilder av helikoptre som evakuerer folk fra den amerikanske ambassaden, kaotiske scener på flyplassen i Kabul og talibankrigere som tramper på amerikanske flagg. Det har blitt trukket sammenlikninger med det sørvietnamesiske regimets sammenbrudd og evakueringen av amerikanske diplomater fra Saigon i 1975.

Samtidig er usikkerheten om hva Kabul-regimets sammenbrudd og Talibans makterobring i Afghanistan kan komme til å innebære åpenbar, og eksperter og politikere som kommenterer utviklingen i Afghanistan, gir uttrykk for vidt forskjellige oppfatninger. Denne usikkerheten er forståelig.
________________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Kaleidoskop
________________________________________________________________________________

USA har utvilsomt tapt prestisje som en følge av Kabul-regimets sammenbrudd, som viste at amerikanerne ikke holdt ut i konfrontasjonen med en geriljabevegelse i et av de fattigste og mest ødelagte landene på kloden.

Samtidig innebærer opprettelsen av et islamistisk regime i Afghanistan en potensiell trussel for Russland. Taliban kan forsøke å spre sin ekstremistiske form for islam til de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene eller til Russland der Kaukasus og andre områder vil kunne bli destabilisert. Eller talibanregimet vil kunne tillate at andre grupperinger med en slik agenda opererer  ut fra afghansk territorium.

Russiske politikere tenker i dag trolig med gru på to tsjetsjeniakriger mot ekstremistiske islamister. Faktisk inngikk Russland – som på dette tidspunkt var involvert i den andre tsjetsjeniakrigen – etter 11. septemberangrepet i 2001 nærmest en allianse med USA rettet mot Taliban. Blant annet sørget russiske myndigheter for at amerikanerne fikk opprette militærbaser i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Dette i dag nærmest glemte russisk-amerikanske samarbeidet, som Putin personlig drev igjennom, gjorde det langt lettere å nedkjempe Taliban.

Etter Talibans seier i Afghanistan vil Russland utvilsomt trappe opp det militære og etterretningsmessige samarbeidet med de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Et nøkkelland her er Tadsjikistan der det er en russisk militærbase, og der ca 7000 russiske soldater deltar i overvåkningen av grensen mot Afghanistan.

Trolig vil Russland, som har valgt å holde sin ambassade i Kabul åpen, og som skal ha etablert kontakt med representanter for Taliban, innta en vente og se-holdning til talibanregimet. Dersom Taliban viser seg å være det organisasjonen var da den i 1996–2001 hadde makten i Afghanistan – altså et slags islamistisk svar på Røde Khmer som kombinerer barbarisk undertrykkelse med avvisning av moderne sivilisasjon og teknikk, med oppløsning og forfall som resultat – vil Russland trolig bestrebe seg på å isolere seg og sine sentralasiatiske allierte mest mulig fra Afghanistan. Kontakten med Afghanistan vil i så fall innskrenke seg til bombing og andre former for gjengjeldelse som svar på eventuelle forsøk på eksport av islamisme, terroraksjoner og liknende.

Dersom Taliban kommer til at det er nødvendig å å etablere en fungerende stat, få i gang normal økonomisk virksomhet og sørge for at folk får utbetalt lønn og pensjon – eller dersom befolkningen gjør opprør mot Taliban og innsetter et regime som kan tilby slike basale goder – kort sagt dersom Afghanistan blir et normalt land – vil det kunne åpne seg interessante muligheter for Russland.

Et russisk-afghansk samarbeid vil kunne gi betydelige positive resultater. For eksempel vil en 30-år gammel plan om å bygge en gassledning fra Turkmenistan – som er tilknyttet det russiske gassledningsnettet – via Afghanistan til Pakistan og India kunne realiseres nå som amerikanerne er ute av Afghanistan. Denne planen ble først støttet av USA, som ønsket å koble gassprodusentene ved Kaspihavet fra det russiske gassledningsnettet. Men på begynnelsen av 2000-tallet ble den oppgitt av amerikanerne, og først i 2018 begynte en bygging av den planlagte gassledningen på afghansk territorium.

Å bygge en gassledning og å involvere seg i andre prosjekter i Afghanistan virker etter Talibans makterobring ikke særlig forlokkende. Men en bør i den sammenheng ikke glemme at Russland og Iran samarbeider godt til tross for at Iran er en erklært islamsk stat. Forutsetningene for å etablere en normal – om enn islamsk eller islamistisk – stat er riktignok langt dårligere i Afghanistan enn i Iran. Khomeini kom i 1979 til makten i et velfungerende Iran, som riktignok ble kastet ut i en ødeleggende krig mot Irak, mens Taliban i 1996 kom til makten i et krigsherjet og ødelagt Afghanistan. Og sivilisasjonsnivået er langt høyere i i Iran enn i Afghanistan. Men det er like fullt mulig – ja, til og med sannsynlig – at Taliban, i likhet med andre revolusjonære regimer og bevegelser, vil bestrebe seg på en form for normalitet nå som islamistbevegelsen har kommet til makten.

Trolig vil Kina – som aldri har vært involvert i krig eller andre former for aggresjon mot Afghanistan, og som har ressursene som skal til for å ruste opp landet og å utnytte dets rike naturressurser – være Talibans foretrukne samarbeidspartner. Men et russisk-afghansk samarbeid kan ikke utelukkes.

Knut Lindtner har lagt til bilde m/tekst

Forsidebilde: shigofa hussaini