Kommentatoren Kjell-Magne Rystad i Nettavisen spør 21. juli om det. Hans vinkling på terroren for ti år sia er annerledes enn den som dominerer så og si all omtale i store mediene. «Ofrene i denne tragedien synes langt på vei glemt», skriver han. Markeringene er først og fremst politiske framstøt for en skjerpet politisk ny kurs. Det dominerende budskapet er at nå har det politiske Norge og det norske samfunnet svikta i ti år, og nå skal alle feil rettes opp. Alt grums og støv skal fjernes, alt hat skal opphøre og vi skal sammen bygge det det rene moralske samfunnet. Målsettingene minner om totalitære krav. 

Rystad skriver at «Mye av årsaken til radikalisering og terror ligger i at mange føler at de ikke kommer til orde og blir hørt. Derfor må vi ha et demokrati og offentlig ordskifte der alle meninger kan komme frem, men også bli motsagt. Gjerne i direkte tale. Slik bygges et samfunn basert på tillit der grunnlaget for terror minimeres.» Det er vanskelig å forstå at det er hovedbudskapet fra mediene og politikerne i dag. Det er innskrenking av ytringsrommet og negativ stempling framfor argumenter av dem som er uenig i de dominerende synspunktene, like mye i de redigerte mediene som i de uredigerte. Som nedsettende karakteristikker brukt som nøytrale betegnelser som «fremmedfiendtlig», «klimafornekter», «konspirasjonsteoretiker» og diagnosen «islamofob». 

Det er vanskelig å forstå at markeringene har som mål å bygge tillit og inkludering i samfunnet, det skinner tydelig fram at nå skal skillelinjene skjerpes.

Av Ove Bengt Berg
Hentet fra politikus.no

«Ofrene synes langt på vei glemt»
«Selv om en stor terrorhandling rammer hele samfunnet, så er det ofrene og deres nærmeste som lider. Det må vi aldri glemme. Mange døde. Mange har fått sine liv ødelagt. Har samfunnet stått nok opp for dem?»
Så viser Rystad til kampen ofrene og de etterlatte har måttet kjempe for erstatninger og hjelp, og bare har fått småpenger fra en rik stat. Akkurat som krigsseilerne og nordsjødykkerne ble avspist med småbeløp. «Ofrene i denne tragedien synes langt på vei glemt», skriver Rystad.

«Har vi fått mer demokrati?»
Rystad siterer daværende statsminister Jens Stoltenberg som sa «Med det sterkeste av alle verdens våpen, det frie ord og demokrati, staker vi ut kursen for Norge etter 22. juli 2011.» Rystad mener at slik har det neppe gått.

«I dag er tonen i det offentlige ordskiftet mer polarisert enn for ti år siden. Dette er en internasjonal trend som i liten grad er påvirket av 22. juli terroren i Norge. Bakteppet for denne utviklingen er komplisert.»

En internasjonal økonomi der nasjonal økonomisk styring blir umulig, utflytting av europeisk industri til Kina kombinert med masseinnvandring; alt dette løser opp samfunnslimet og gjør noen rikere og andre fattigere, med «utenforskap for store grupper». Da blir det ikke færre samfunnskonflikter. Bare hvis de utstøtte kapitulerer i oppgitt passivitet.

Fjerne hat?
Våre nasjonale og internasjonale politiske ledere har tatt mål av seg til å gjøre noe mennesker aldri har klart før, å styre været, hvor det kommer regn og hvor varmt det blir. Nå skal også hatet fjernes. Å utrydde den menneskelige egenskapen hat virker mer uoverkommelig enn noen annen politisk oppgave. Forskningsarbeidet på de psykologiske instituttene verden over har knapt begynt på oppgaven. Hatet har de fleste i seg som en egenskap. Talekor på fotballtribuner hylles for sin antirasisme med importerte slagord fra England som «Hater – hater — hater – Bergen – by».
Hat fører ikke til terror. Sveriges statsministers hat mot Sverigedemokratene fører viktigst til en kraftig høyreorientert økonomisk politikk.
Hatet ligger nok like sterkt i alle dem som er imot hat, de som hater hat. Det går også tydelig fram i sosiale medier, i de mange homogene ekkokamrene der.

Ytringsfriheten
Filosofen Einar Øverenget skreiv i Aftenposten 10.09.2018 at «Det er bekymringsfullt at samfunnsdebatten i økende grad handler om at enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg.» Kommentert på politikus.no. Det er blitt verre siden 2018. Rystad skriver:

I dag synes ikke like mange lenger å mene at åpen debatt er middelet. Snarere er det en økende tendens til «no platforming», eller scenenekt, for meninger som noen anser for skadelige.
 Meninger skal altså undertrykkes i stedet for å tilbakevises med ord. Denne tendensen er tydelig ikke minst innen akademia og kulturlivet, for eksempel. i den nylige debatten rundt Ytringsfrihetskommisjonen og Sløseriombudsmannen.

Hets
Rystad: «Et annet tema som presser ytringsfriheten er hets og påstått hets i sosiale medier og kommentarfelt. Hvor går skillet mellom hets og legitim kritikk egentlig?»

Rystad oppsummerer godt:
«Ti år etter er det litt vanskelig å si hva vi har lært av 22. juli. Forhåpentligvis har beredskapen blitt bedre. Det var mye som sviktet den dagen i 2011. Men terror kan ikke bekjempes ved å bygge en politistat.»

Framheva bilde:  Angela Yuriko Smith fra Pixabay