POSTED IN Historie

150 år siden Pariserkommunen:

«Internasjonalen» ble født under denne revolusjonen.

0

Pariserkommunen var forløperen til den russiske revolusjonen og ga nyttige erfaringer for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Erfaringer som vi i Norge nyter godt av fortsatt gjennom etableringen av velferdstaten. «Kommunen» varte ikke lenge, 72 dager, men den var svært viktig fordi ga håp om en endring av umenneskelige leveforhold for den fremvoksende arbeiderklassen. Den tente en gnist som spredte seg over hele verden.

Og den avfødte en hymne, en kampsang, som fortsatt synges: «Internasjonalen», der folk reiser seg til kamp og strid for sine rettigheter og for en fremtid for seg og sine barn.

Denne artikkelen er for spesielt interesserte og gir en kort biografisk bakgrunn til til forfatteren og tonesetteren til Internasjonalen.

Knut Lindtner

Pariskommunen var det revolusjonære folkestyret som ble opprettet i Paris i protest mot den nasjonale regjering ved slutten av Den fransk-prøyssiske krig. Kommunen ble opprettet 18. mars og eksisterte i 72 dager frem til 28. mai 1871. (Fra Wikipedia)

Internasjonalens historie: Pottier, Degeyter og Paris-kommunens venner. 

Eugène Edine Pottier (f 4/10-1816, Paris; † 6/11-1887 Paris) er«Internasjonalens» poet. Transportarbeideren velges inn i Paris-kommunens ledelse fra mars til mai 1871. Erfaring er inspirasjonskilde til den mektige sangteksten, som brukes mest i en global arbeiderbevegelse. Pottier flykter til USA under mai-massakrene på kommunarder. I 1880 returnerer han og dør i Paris i november 1887. Som flere andre begraves han på Père Lachaise-kirkegården i 20ende arrondisement, rett sør i Belleville, Paris. 

Eugène Edine Pottier

 

150 år etter (1871-2021) vet ikke alle at det nettopp er hans tekst og Degeyters musikk som alltid utløser våre lengsler. Ikke alle kjenner poeten bak hymnen, som lever i oss fra de første toner og ord. Den forbinder vi med de største øyeblikk når klassens harme blandes med rett analyse av virkeligheten, krystallklar i sin inspirasjon for solidaritet, bror -og søsterskap. Den fremmer kravet om endring av arbeiderklassens stilling som styrende kraft i samfunnet. 

Eugène er sønn av en beskjeden håndverker-familie, født 5/10-1816 i Rue Sainte-Anne i Paris. Han er tøy-designer før han blir verdensberømt poet som feirer kjærlighet og revolusjon med sang og engasjement for solidaritet og proletarisk harme som gir styrke som trengs i kampen for rettferdighet. «Jeg blir fostret av en from mor og en far som er bonapartist», skriver han i 1875 i søknad om opptak i en frimurer-losje i New York og fortsetter: «Jeg går på latinskolen l’école des frères i Paris til jeg er 10 år og fortsetter på grunnskolen til jeg er 12. Takket være lesing som ung kommer jeg ut av dette dobbelt-sporet, uten å bli låst fast». 13-år gammel blir han lærling hos sin far, mens han på egen hånd lærer Restauts gamle lærebok i verseføtter. 

Han blir optimist etter 3-dagers borgerlig juli-revolusjon i 1830. I Frankrike og Europa blåser en republikansk vind for frihet, likhet og brorskap, som gir løfter om store endringer fram mot 1848-revolusjonen: «Jeg vekkes av de første tam-tam-tromme-slag», skriver han mens han er på jobb på forsonings-kapellet for Louis 16. og Marie Antoinette på Hertug Berrys Louvois-minneplassen, nynnende på sin første sang «Vive la liberté». 

Etter jobb er han med i sang-gruppen «goguettene». Det angrer han på senere i en ny sosial setting med faren som tar han med til jobb på barneskole i datidens Paris-forstad Montmartre, der han tjener halvparten av det han får som «brakkesjef» midt i Paris. Så jobber han i en bok-handel en tid før han i 1838 blir trykk-designer på tekstilfabrikken Jouy. 30 år gammel blir han arbeids-formann uten å forstå at han under vennskapets slør utbyttes. Og Eugène slutter å skrive dikt en stund. Han gifter seg, får barn og blir tyngre. 

1848-revolusjonen er en vekker. Han leser mye av sosialisten Fourier (1772-1837): «1848 vekker mitt hjerte og min hjerne». Han bruker Fouriers ideer musikalsk til støtte for en ny demokratisk republikk og synger om frihetens tre som skal spre ideene. Så kommer skuffelsen. Han føler seg «altfor revolusjonær for et borgerlig demokrati. Min eksplosive opprørs-ånd kommer alltid i konflikt med kirkens autoriteter. Jeg er sulten», roper han i mars 1848. Han er med når proletariatet reiser seg etter nedlegging av de nasjonale verkstedene. Så vidt går han klar av en skyte-episode, men undertrykkingen av opprøret og elendige leveforhold svekker helsen. Han beskriver det som «et hjerneslag etter en nevrose». Faktisk er han til sengs under statskuppet 2/12-51. Det redder ham fra deportasjon til Cayenne, djevle-øya, skjebnen til flere republikanere. Han skriver dikt for motstandsbevegelsen, som det satiriske Vive Napoléon. Som leder for et tegner-verksted med 20 ansatte i Rue de Sentier starter han fagforening han leder og 12/7-1870 signerer han appell fra Paris-avdelingen av arbeiderinternasjonalen: «Til arbeidere i alle land! Fienden for det franske imperiet som kollapser etter nederlaget mot Bismarck ved Sedan er ikke lenger invaderende prøyssere, men revolusjonære arbeidsfolk i Paris». 

Jean Désiré Gustave Courbet var en fransk maler. Courbet er kjent som den første store realist i kunsthistorien, og han regnes også som den som ga kunstretningen «realisme» dens navn. Wikipedia

Eugène Pottier er populær. Hans kraftige ytre avtvinger alvor og respekt når han stiller opp i lokal vakt-komite i 11. arrondissement og deltar i opprøret 31/10-1870. I mars 1871 er han i republikanernes sentralkomité for alle 20 arrondissements. I Nasjonalgardens sentralkomité  signerer han 23/3 manifestet som formulerer kommunens program i Paris før valget. Han blir sentral i det nye kunstnerforbundet under Gustave Courbet

Eugène Pottier velges først 16/4 til kommune-ledelsen og blir ordfører i 2. arrondissement. Han klarer så vidt å komme seg i dekning under den «blodige uken» ultimo mai. Politiet tror sågar han er skutt. I skjul i Paris skriver han Internasjonalen. Marsellaisen er et forbilde og teksten må stadig forstås som tro på endelig seier til slutt: «I høyden vi ei frelse venter hos guder eller fyrsters flokk. Nei, selv i samling vi den henter: i fellesskap vi vinner nok». 

Han drar til London og blir der i 2 år, så til Boston i 2 år til. Etter amnesti returnerer han til Paris i 1880. Han støtter Jules Guesde og Paul Lafargue i oppstart av et fransk arbeiderparti. Han dør i 5. etasje i en fattigslig bygning i Rue de Chattes, 8/11-1887. Tusener følger ham til Père-Lachaise-kirkegård, trass i politioppbud og med trusler og hevete sabler. Louise Michel gir ham den siste ære: «Fløyte, rangle eller pipe-instrument knuses han i stormen. Her ligger gamle Popo, den gamle poeten». 

Pierre De Geyter(kjent som Pierre Degeyter), (f. 8/10-1848 i Gent, Belgia – d. 26/9-1932 i Saint-Denis, Paris) er arbeider-musikeren som komponerer melodien til  ​​L’Internationale. 

Pierre Degeyter, komponisten til «Internasjonalen»

Foreldrene er immigrerte arbeidere. De flytter fra Belgia til Lille i Nord-Frankrike for å finne arbeid i tekstilindustrien. Pierre er kabelfører i jernbanen, men mer interessert i musikk. 16-år gammel starter han kveldsundervisning på musikk-akademi. Der får han førstepremie senere.  I juli 1888 blir han første direktør for «det lille arbeider-musikk-selskapet». Han får en viktig oppgave av Gustave Delory i det nye franske arbeiderpartiet, POF: «Sett tone til Eugène Pottiers dikt av 1871. Det blir vår kampsang. I hovedkvarteret til arbeidernes «Lyre, Lille café la Liberté», rue de la Vignette i Lille, komponerer han musikken, som kun signeres med familienavn. I og med at han er klassifisert i Lille som «farlig revolusjonær må familien flytte til Saint-Denis, Paris, der bror Adolphe går til sak i 1904 for å kreve opphavsrett til musikken.  18/12-1905 annonseres sak mellom Pierre Degeyter og Paris-utgiveren om opphavsretten til Internasjonalen. Etter Adolphes selvmord, først i 1922 tilkjennes denne retten til Pierre.

Internasjonalen blir en øyeblikkelig suksess, først i Frankrike og så over hele verden. I 1899 vedtas den som den 2. sosialist-internasjonalens hymne. Under spliden mellom sosialister og kommunister velger Pierre kommunistenes kurs. Internasjonalen blir Sovjetunionens første nasjonal-hymne. Pierre er Stalins æresgjest i Moskva på 10-årsdag for oktoberrevolusjonen i 1927, og Stalin vil gi ham statspensjon for opphavsrett. Han blir likevel en fattig pensjonist til sin død, men til begravelsen på kirkegården i Saint-Denis deltar 50.000 mennesker.

Fra markeringen av kommunen i 2021 i Paris

Fra 140-årsjubileet for Pariser-kommunen, 20/3-2011: Løypegjennom «kommunardenes Paris 1871»: Paris-kommunens venner, første arbeiderorganisasjon i Frankrike fra 1882, er etablert i eksil. Den feirer 140-årsjubileum for kommunen i 2011 med en tur som minner oss om gater/steder for den første arbeider-revolusjonen. I Montmartre-smug, rundt Sacré Coeur ved Louise Michel-torget, i Luxembourg-hager og Latinerkvarter, på Père Lachaise-kirkegård og Place de l’Hotel de Ville, som brennes av kommunardene i 1871. Turen går 20/3-2011 Vi gjengir deler av programmet som gjentas i år ved 150-årsdagen. 

Mest symbolsk er stoppestedet ved Mur des Fédérés -Père Lachaise kirkegård- der de siste av 30000 kommunarder henrettes i den blodige mai-uken 1871. I brosteins-smug på kirkegården, stille fra grav til grav, ser vi hvem og hvorfor. Jean Batpiste Clément, Jules Vallès, Benoit Malon og alle de ukjente arbeider-heltene. Så går vi til Luxembourg-hager via Place de la République. I 1871 blir hagene, kasernen i Lobau, Militærskolen og Monceau-parken arenaer for masse-henrettelser.  

Høydepunkt under 140 årsdagen er tribuner og boder foran Rådhuset. Røde flagg vaier over «kommunens rådhus» til minne om historien. På stands ved Rådhuset tilbys brosjyrer, bøker, sjal, paraplyer. Inntekter går til kommunens venner, men også en «pedagogisk koffert» fra foreningen Louise Michel med henblikk på lærere, for vi må huske kommunens historie, det  første forsøket på sosialisme/kommunisme må holdes levende, selv om motkreftene er sterke.   

På programmet er historie og kultur, teater, musikk og poesi. Venneforeningen framfører to  forestillinger. En scene med barrikader i bakgrunnen, foran et publikum som gripes sterkt i regnværet. Senere overtar «fanger» mikrofonen. Hvert år i slutten av mars organiserer venne-foreningen en bankett. Livlig og harmonisk får den fram historien på en troverdig måte, som også i dag er aktuell. (Marion d’Allard, 2011, Pariskommunens venneforening). 

Opp alle jordens bundne treller!

La oss før og etter 1. Mai 2021 fortsatt lese og synge til Pottier og Degeyter: «Debout ! Les damnés de la terre ! Debout ! Les forçats de la faim ! –  Opp alle jordens treller, opp I som sulten knuget har». Stolte og vakre ord fra 1871 er del av en evig bevegelse, som vil utvide frihetens grenser. Den kampen må fornyes hver dag. Tekst og melodi treffer rytmer i hjerte-slag hos alle som aldri taper håpet om en bedre verden.

Og med de siste ordene til Delescluze i Nordahl Griegs «Nederlaget»: «Men vi kan gå herfra rolig fordi vi vil at vårt håp skal bli igjen. Håpet blir igjen på jorden! De der borte kan svi gresset med sine granater, men de kan aldri drepe jordens evne til å grønnes». 

Per Lothar Lindtner, mars 2021, bearbeidet til norsk fra L`Humanitè og fransk wikipedia.

Bilder m/tekst: Knut Lindtner



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 339 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Det korrupte WHO skal styre helespolitikken:

Vær klar for det permanente pandemiregimet.

Previous Post

Vårt Land:

En kristen dagsavis som vil forverre forholdet til Russland.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.