11. september og media: de gikk umiddelbart over til krigspropaganda

Del 2 av intervjuet. Mathias Bröckers om 11. september og media: Det hadde ingenting med journalistikk å gjøre lenger. Begrepet «konspirasjonsteori» er et splittende begrep ment å desinfisere spekteret av aksepterte meninger. I følge ham opplever begrepet, med variantene «konspirasjonsfortelling», «konspirasjonslegende» eller «konspirasjonsideologi», praktisk talt en «viral inflasjon».  Et intervju om hvordan media håndterte angrepene 11. september 2001, om erfaringene Bröckers gjorde med journalister i den forbindelse, samt spørsmålet om hvis medias strategi for å håndtere ubehagelige meninger har forandret seg.

Marcus Klöckner intervjuer Mathias Bröckers (Tyskland) Del 1 av intervjuet finner du her.

Mathias Bröckers, hvordan oppfattet du medias tilstand i perioden etter 11. september?

Den legendariske reporteren Dan Rather, nyhetssjef for kringkasteren CBS, sa det konsist: «George Bush er presidenten. Han fatter avgjørelsene. Og som det seg hør og bør for en amerikaner: Uansett hvor man vil ha meg, stiller jeg opp.» Rapportene om 11. september-angrepene og deres direkte konsekvenser, krigene i Afghanistan og Irak, var da også preget av en ensartethet som ikke hadde noe å gjøre med journalistikk lenger. Den «frie pressen», demokratiets voktere, hadde mutert til den amerikanske regjeringens portvoktere og megafoner. De produserte propaganda. Og reagerte mot avvikende stemmer akkurat som CIA anbefalte i 1967 mot kritikere av den offisielle versjonen, med en ensom gjerningsmann i Kennedy-drapet, og som George W. Bush nettopp hadde gjentatt: De ble hundset gjennom media som skandaløse konspirasjonsteoretikere og ondsinnede løgnere.
_________________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen
_________________________________________________________________________________

Hvordan er medias tilstand i dag?

Jeg ser ingen forbedring, tvert imot, fordi uttrykket “konspirasjonsteori” som en storslegge for desinfisering av hva som er aksepterte meninger. Begrepet har opplevd en viral inflasjon uten sidestykke, nå også i variantene “historie”, “legende”, “ideologi” etc. Skepsis og kritikk av regjeringens uttalelser blir dermed systematisk gjort til tabu og kan ganske enkelt feies under teppet med dette svertebegrepet.

Det bringer oss til hovedemnet for denne andre delen av intervjuet vårt: media og mediekritikk. Mediekritikken har blitt sterkere og sterkere de siste 20 årene. Tese: Angrepene 11. september og medienes oppførsel etterpå har ført til en utbredt mediekritikk, og mange innbyggere ser på rapporteringen mye mer sensitivt og kritisk i dag enn før 11. september. Er du enig i dette?

I 2001 var internett og digitale medier fremdeles i sin barndom. Å få informasjon utover mainstream-nyhetsstrømmen var ikke så lett, og disse mulighetene brukes nå mer av mange. I denne forbindelse har mange mennesker sikkert blitt mer skeptisk fordi det er lettere for dem å sjekke i hvilken grad virkeligheten som presenteres i «Dagsrevyen» tilsvarer de virkelige hendelsene. Den mest gledelige tilbakemeldingen på min 9/11-serie og den første boka i 2002 var takken fra mange lesere for at de på grunn av de mange lenkene og kildehenvisningene hadde lært å gjøre sine egne undersøkelser.

Kort tid før den gikk til trykkpressen, ba forlaget meg om å lage en forklaring først i boka: «Du må forklare hva en søkemotor er, folk vet ikke det.» Kildene mine ble konsekvent klassifisert som «tvilsomme», «useriøse» og «latterlige» fordi de «bare var funnet på Google», selv om mer enn 90 prosent av linkene jeg presenterte henviste til kjente «anerkjente» medier. I 2001 hadde «den forstokkede journalistikken» ennå ikke forstått at internett er et over-medium der alle andre medier kan finnes, og presenterte internett som en stråmann for den garanterte tvilsomheten av farlig informasjon.

I den første delen av intervjuet ble det klart at du også befant deg i sentrum for kampen for dominans over fortolkninger. Du har selv gjentatte ganger kritisert media, men media har også angrepet deg skarpt. Vil du fortelle oss mer om din erfaring?

Jeg hadde forsket mye, så godt jeg kunne som frilans enmannsvirksomhet, og ble sjokkert over hvor blind og døv alle de store mediene var i møte med de hårreisende inkonsekvensene, motsetningene og åpne spørsmålene i den offisielle framstillingen av hendelsene. Man bare måtte kritisere dette skarpt hvis rettsstaten og pressefriheten var verdt noe som helst. Det faktum at jeg selv ble voldsomt angrepet og ærekrenket skyldtes mindre min person og min stort sett upåklagelige CV, men fulgte heller det klassiske «Kill The Messenger«-mønsteret: å fordømme budbringeren av uønsket informasjon, for å lettere kunne ignorere dem. Det var dusinvis av materielle bevis på at verdens-offentligheten hadde blitt massivt bedratt angående 11. september. Det  kunne ikke lenger bare feies bort som «spekulativt» – unntatt hvis man stigmatiserte budbringeren som en ond «konspirasjonsteoretiker» .

I henhold til regelen om hvordan denne typen diskvalifikasjon fungerer i Tyskland – og som min tidligere taz-kollega Wiglaf Droste en gang oppsummerte: «Den som sier Auschwitz først har vunnet!» – sa den daværende Spiegel journalisten Henryk M. Broder allerede 14. september, 2001 på radio og på nettstedet sitt, at det vitnet om en «syk hjerne» som sto i samme linje som Auschwitz-fornektere og «Sions vises protokoller» – og ønsket at jeg skulle dø som en «fettflekk» på en høyhusvegg. Fordi jeg egentlig aldri har klart å ta den selvutnevnte «antisemitt-vokteren» Broder på alvor, svarte jeg bare med en e-post om at jeg med mine 65 kilo og 177 centimeter, i motsetning til små feite sekker, ikke etterlater noen flekk. Da Ken Jebsen intervjuet meg om boka i 2011 på 10-årsjubileet, ble denunsiant Broder igjen aktiv, for å mobbe ham ut av radiostasjonen.

På den tiden møtte du en Spiegel-reporter. På kafe Einstein i Berlin. Du satt der og var «oppstemt». Spiegel-reporteren brukte i det minste denne formuleringen. En merkelig formulering. Jeg siterer fra artikkelen:

Bröckers, 48, han kaller seg en ‘konspirolog’, har skrevet en ubehagets bestselger. Han drikker kaffe med melk på den distingverte kafe ‘Einstein’, han er oppstemt, han røyker korte sigaretter uten filter. Han sier, med solbrillene i pannen: ‘Det handler ikke om å rakke ned Bush som dum på noen måte’, og han sier det som om ‘Bush’ burde kjenne ham, Broeckers. Eller frykte.»

Husker du hva du tenkte da du leste artikkelen?

Heldigvis nevnte han ikke at jeg også liker å røyke lange sigaretter med hasj – selv om det i artikkelen ble nevnt at jeg en gang skrev en bok om hamp og derfor kunne være forvirret i hodet mitt. Men seriøst: Jeg tenkte selvfølgelig: “for et ræ….!”, Fordi i hele artikkelen ble verken boktittelen eller forlaget nevnt og bare denne dumme bisetningen ble sitert  fra den nesten to timers samtalen om 9/11. Da fotografen ringte etter møtet og ba om en «mystisk bakgrunn» for bildet, stod det allerede klart for meg at artikkelen ikke skulle handle om å finne sannheten, men om et portrett av en gal merkelig mann med vilt blikk. Men fordi bildet viste seg å bli helt normalt, la de til et «djevelansikt i WTC-røyken» for så å slå med storslegga. “Hva Auschwitz-løgnen er for noen høyreorienterte mennesker, kan september-løgnen bli for noen venstreorienterte. En fortrengt sannhet for ikke å måtte endre sitt verdensbilde.»

Løgner og nazist – mer maksimal straff er egentlig ikke mulig for en forfatter. Men det som her var ment som et måte å bringe meg til endelig taushet, med en kjøkkenpsykologisk begrunnelse, gir, tror jeg, forklaringen på Spiegel (og media som helhets) bidrag fortrengning angående 11. september. Det var ikke jeg som måtte renvaske bin Laden & co. for å redde mitt «verdensbilde», men omvendt: Spiegel og de store mediene måtte fortelle Osama-eventyret slik at deres «gamle verdensbilde» av den liberale, demokratiske ledermakten USA ikke skulle kollapse.

Spiegel-reporteren var Ullrich Fichtner. La oss gå frem til året 2018. Stikkord: Skandalen rundt de falske artiklene skrevet av Spiegel-reporter Claas Relotius. I følge medieoppslag hadde de litt for kreative bidragene fra Relotius også følger for Fichtner. Hva tenkte du?

At jeg allerede hadde anklaget ham for denne typen pseudo-journalistikk i oktober 2002, på et radioprogram. Fichtner hadde publisert «9/11- hva som virkelig skjedde» en bok om de «virkelige» hendelsene skrevet i reportasjestil av et titalls forfattere – og anklaget mine «tvilsomme kilder fra internett» om og om igjen igjen under diskusjonen. Jeg slo tilbake med at antydningene om at Real Life-antydningene fra Spiegel-reporterne, som later som om de ser over skulderen til «terroristene» mens de forbereder angrepet, hele den naturskjønne dramaturgien med atmosfæriske bruddstykker og «vi var der og vet sannheten»-gester,  ikke har noe med journalistikk å gjøre. Etter poeng og applaus fra de 200 tilskuerne å dømme, hadde jeg klart vunnet kampen, Fichtner rykket oppover med denne slags reportasjer og ville vært sjefredaktør i dag hvis hans modellstudent Relotius ikke hadde blitt avslørt.

I artikkelen “Septemberløgnen” velger Fichtner en lyrisk introduksjon: “En tørr og varm 9. september kom over Toronto mandag for fem uker siden.  Delmart “Mike” Vreelands rettssak planlagt nøyaktig klokka 10 lokal tid, men Vreeland kom ikke, og så, midt i forvirringen av historier, begynte en ny.» Det virker så autentisk, ikke sant? [..]Relotius skrev artiklene sine i akkurat denne stilen som Spiegel så åpenbart verdsetter: litterært, fortellende. I løpet av “Relotiusskandalen”, kom du til å tenke på Spiegel-boka om 11. september?

Det den kreative unge forfatteren Relotius ble beskyldt for å ha gjort, å forvandle helt normale Trump-velgere i en liten by i Minnesota til et mørkt reir av våpengale tullinger, er til syvende og sist nøyaktig det hans overordnede Fichtner & co drev med etter 11. september 2001. Den eneste forskjellen er at de ikke hadde tenkt ut Osama og de 19 «flykaprerne» som eneste gjerningsmenn, men tok hentet dem fra Det hvite hus uten å stille spørsmål ved dem og strikket sammen den ene fantastiske historien etter den andre ut av det. Realiteten, at de virkelige fakta var helt uklare og avgjørende spørsmål ikke var besvart, var av underordnet betydning – fortellingen var den riktige og skrøna kom på forsiden. Det handler ikke om å «fortelle hva som er», som Rudolf Augstein en gang foreskrev for journalistisk overføring og klassifisering av fakta; det tidligere nyhetsmagasinet handler bare om pseudo-journalistisk etablering av dagsordener og «å beskrive hvordan det føles».

Uansett virker angrepene nærmest som skapt for nesten alle store medier. En historisk begivenhet som nå feirer jubileum. Slik var det. Irriterer dette deg?

Det er en gigantisk skandale. «Well now, what can a poor boy do? ‘Cept to sing for a rock-n-roll band». Fordi jeg ikke synger, skriver jeg om det. Jeg føler meg litt for gammel til å være «Street Fighting Man», men revolusjonen er mer nødvendig enn noen gang. Og uten å på nytt gjenta og presisere at 9/11 var en operasjon under falskt flagg, vil ingenting endre seg; de ansvarlige er fortsatt på frifot. Hvis du ikke blir sint over det, har du virkelig ingenting å gjøre med opplysningstidens og demokratiets tradisjoner. Men fordi vedvarende sinne ikke er en sunn holdning, er jeg heller oppgitt av journalistikkens tilbakegang.

Har noe endret seg i strategiene som media brukte i kampen for dominans over å fortolke ting?

Egentlig ikke, bare det at nå er mange flere mennesker påvirket, etter hvert som sosiale medier har vokst fram. Etter 11. september var det knapt en håndfull forfattere her som kritisk gransket den offisielle fortellingen, de kunne lett settes i bås med advarselen «konspirasjonsfanatikere» (Spiegel). Nå må man slette Donald Trumps Twitter-kanal med 70 millioner følgere for å sikre en bananrepublikk-telling og fortolkning av valgresultatet. Imidlertid skjer det offisielt ingen sensur og pressefriheten er fortsatt offisielt garantert.

Men hvis sjefen for verdens største makt kan bli avskåret fra kommunikasjon ustraffet, er alt mulig i fremtiden på denne Trump-skalaen, som er åpen til toppen, og ingen mindre aktør trenger å bli overrasket når knappen hans slås av. Pressefrihet og ytringsfrihet er selvsagt fortsatt tilstede, men hvem som kan og ikke kan bli hørt, avgjøres ikke av en vanlig domstol, men av et usynlig organ av tekniske oligarker som står over loven og som også kan slå av en valgt president. Vellykkede nettjournalister, bloggere og YouTubere bør ikke bli overrasket. Velkommen til Silicon Valley Stasi, Googles sannhetsdepartement, Facebooks faktasjekkere og YouTubes kontroll av bevegelige bilder.

Alle som husker Adornos utsang – «Jeg ser på nasjonalsosialismens etterliv i demokratiet som potensielt mer truende enn etterlivet av fascistiske tendenser mot demokratiet» – må være forsiktig med å ikke umiddelbart bli ansett som en farlig dissident. Disse tingene har angivelig ingenting å gjøre med en massiv tendens til totalitarisme – bare «konspirasjonsideologer» kan hevde noe slikt.

Det var nylig demonstrasjoner for grunnleggende rettigheter i Berlin. Tagesspiegel hadde opprettet en «nyhetsblogg» for dette formålet. Hvis jeg regnet riktig, inneholdt 18 oppføringer i «nyhets»-bloggen begreper som «coronabenekter», «konspirasjonstroende» og «bagatellisering av corona». Er det slik «nyhetsjournalistikk» ser ut?

Etter 9/11 var en lett pensel nok, nå må man grundig kalke for å sikre desinfeksjon av spekteret av tillate meninger og for å sikre 100 prosent diskurshygiene i multimedia. Alle som tvilte på at den nye treenighetens ufeilbarlighet, bestående av regjeringen, Robert Koch-instituttet og professor Drosten, og satte spørsmålstegn ved deres påstander og tiltak, måtte forvente sanksjoner umiddelbart, ikke bare offentlig, men også på arbeidsplassen og privat.

Den kunstig skapte panikken for den usynlige skrekken som verden aldri ville ha visst eksisterte uten PCR-tester og med en dødelighet som da ville ha gått inn i dødsstatistikken som en normal eller alvorlig influensaepidemi, avhengig av region, overgikk enormt frykten for terror etter den synlige skrekken 11. september. Og følgelig også viljen til umiddelbart å gå til krig, nå «mot viruset», som et svar og en løsning på denne apokalyptiske trusselen.

En slik desinfeksjonistisk krigsinnstilling, en «krig mot virus», er enda mer absurd enn en «krig mot terror»; å gjøre dette klart ville vært oppgaven til en fungerende, pedagogisk journalistikk. Men som etter 11. september 2001 gikk media umiddelbart over til krigspropaganda. Skepsis og innvendinger er tabubelagt og fordømt, kritikere blir stemplet som «livsfarlige», som antisosiale, usolidariske folkefiender, protester mot pandemitiltakene erklæres å være handlinger fra nazister, høyreekstremister og farlige «konspirasjonsideologer». Selv om pandemien kom like overraskende som angrepene 11. september, ble «sannheten» kunngjort like raskt og har blitt fastholdt siden: et dødelig mordervirus som bare kan bekjempes med krig (obligatorisk maske/lockdown/forsamlingsforbud/portforbud osv.) til befolkningen er gjennom-vaksinert.

Objektivt sett kan denne «sannheten» ikke lenger diskuteres, den har blitt flyttet over til troens område, og avisene presenterer tall-konfetti om antall tilfeller som om de var «Vakttårnet» til «Coronas vitner». Noen steder skal corona-misjonærer ringe på døra med brosjyrer av noe slag for å øke «viljen til å bli vaksinert». Corona-sirkuset har utvilsomt antatt kultiske, religionslignende trekk, og media blir aldri lei av å forkynne denne kultens paradoksale dogme: nemlig på den ene siden å lytte til «vitenskapen» og ta mordervirusets farlighet på alvor, men på den annen side skal alle kriteriene til denne vitenskapen umiddelbart glemmes for å teste vaksiner.

Hva er din konklusjon fra dine erfaringer med media og oppførselen til journalister?

Da forfatteren Upton Sinclair ikke kunne finne et forlag for sin avslørende bok om monopoler, metoder og manipulasjoner i amerikanske presse (The Brass Check. A Study Of American Journalism, Pasadena, 1919), publiserte han den selv. Den ble ikke anmeldt av avisene og New York Times nektet til og med å annonsere boka. I dag, når forretningsmodellen for dagsaviser finansiert av annonser nærmer seg slutten, vil man sannsynligvis være mye mer uhemmet når det gjelder betalte annonser. Sinclair siterer en tale holdt av den tidligere sjefredaktøren for New York Post og viktig person i amerikansk presse, John Swinton, til den fornemme New York Press Club i 1880:

«Til den dag i dag er det ikke noe som heter en uavhengig presse i verdenshistorien. Du vet det og jeg vet det. (…) Hvis jeg skulle publisere min ærlige mening i et nummer av avisen min, ville jeg miste stillingen min innen 24 timer. Det er journalistenes oppgave å ødelegge sannheten, å lyve ærlig, forvri, baktale, slikke mammons føtter og selge landet for sitt daglige brød. Du vet og jeg vet hvilken galskap det er å skåle for en uavhengig presse. Vi er verktøyene og vasallene til de rike mennene bak scenen. Vi er marionettene, de trekker i trådene og vi danser. Våre talenter, ferdigheter og hele våre liv eies av andre mennesker. Vi er intellektuelle prostituerte.»

Dessverre oppsummerer det fortsatt ganske mye tilstanden til den nåværende «pre$$titusjonen».

Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Bröckers var kanskje den første som kritisk gransket hendelsene rundt 11. september 2001.

Redaksjonen har lag til bilder m/tekst.

Tidligere publisert på derimot.no